John Nielsen (Bildet), født 9. september 1858 i Hegra – Død 2. september 1936
Lensmann i Øvre Stjørdal 1900 – 1928

Hentet fra: Historisk ÅRBOK 1996 – Historielaga i Stjørdalsbygdene

På side 107 i denne boken, kan vi lese følgende: Lensmann John Nielsens etterlatte skrifter
”Nogle erindringer fra min Lensmandstid”

John Nielsen, f.09.09.1858 i Hegra, var lensmann i Øvre Stjørdal i 28 år, fra 1900 til han gikk av i 1928. Som ”gammellensmann” skrev han
”Nogle erindringer fra min lendsmandstid”. Med tillatelse fra etterslekt, gengis her hans erindringer. Språket er noe modernisert, men en har hatt som utgangspunkt at stilen skulle mest mulig beholdes.

Lensmann John Nielsen: ”Jakt på storforbrytere”


Noe av det siste jeg hadde befatning med som politimann, var pågripelsen av den svenske storforbryteren Melgreen oppe ved Fjergendammen. En ordentlig politimann hadde kanskje ikke betraktet det som noe særlig. For en som meg, om jeg skal si det selv, så var det ikke så verst heller.

Det gikk således for seg:

En høstkveld i seks-tiden da jeg kom hjem etter å ha streifet om i Meråker hele dagen, fortalte man meg at det var ringt fra Fjergen om at jeg absolutt måtte komme dit straks. Det var nemlig kommet to fremmede personer dit, og de så ut til noe av hvert. Politimesteren hadde også ringt og sagt at han absolutt ville treffe meg.

Nå skal du se at alle onde ånder er sluppet løs, tenkte jeg, og da jeg kan vel neppe en skarve lensmann gjøre noe, særlig ikke i dette tilfelle da jeg var fordervet i et bakben. Imidlertid måtte jeg få greie på hva det dreide seg om. Satte meg så i forbindelse med Fjergen, og fikk der vite at to menn utrustet med et haglgevær og et salonggevær, begge med svær oppakning, var kommet ditopp i skumringen. Antakelig kom de over fjellet. De hadde nå tatt inn i en av barakkene som stod igjen etter dambygningen. Noe signalement utover det, kunne de ikke gi, bortsett fra at den ene hadde en fin brodert vest på seg, som så ut til å være et nummer for stor for mannen.

Så var det politimesteren. Han fortalte at et par karer som var etterlyst, trolig hadde reist til Meråker for om mulig å komme seg over til Sverige. Ferdig hermed, spurte jeg om der ikke var noe annet.

–    ”Jo, stopp litt,” sa han. ”Der er gjort innbrudd i en hytte mellom Hoklingen og Movann, og en del er stjålet, deriblant et haglegevær, et salonggevær, forskjellige aluminiumsgjenstander så som stekepanne, kasserolle og mange andre ting. Dessuten har tyvene tatt med seg regnkapper, en finbrodert vest m.m. Vesten tilhørte en tykk person.”
–    ”Disse karene er nå ved Fjerge,” sa jeg.

Det ville jo være merkelig om så mange hadde broderte vester. Jeg fortalte så hva Fjergenfolkene hadde fortalt meg i telefonen. Politmesteren ga meg da ordre om straks å reise dit.

–    ”Ja,” sa jeg, ”det er lettere sagt enn gjort. For det første er det fem mil dit, herav en mil uten veiforbindelse. Dessuten er det stappende mørkt, så en neppe kan se en håndsbredd framfor seg, og kanskje verst av alt: Jeg er nettopp kommet hjem og er nokså sliten.”

–    Ja, ja, da får De utsette det til i morgen,” sa han, og så ringte han av.

Ved å tenke nærmere over saken, resonnerte jeg som så: Reiser du i kveld er det stor sannsynlighet for at du kan treffe karene ved Fjergen. Drøyer du til i morgen, er de selvfølgelig strøket sin kos. Ivar Berg var den dagen hos oss på arbeid, og han hadde stor lyst til å være med. Derfor bestemte vi oss for å reise straks. Gjorde så i stand litt niste og så tok vi bilen. Vi var kommet inn i bilens tid.

Hos Wolds enke satt vi igjen bilen, da jeg nødig ville ha den stående i Kopperåen. Nils Sætran skysset oss til Kopperåen. Etter å ha fått tak i de folkene jeg på forhånd hadde bestilt, drog vi av sted. Vi hadde med oss et par lykter, og en av mennene hadde med en revolver, ettersom han fikk høre at jeg ikke hadde våpen med meg.

Sent gikk det, og tungt var det å ta seg fram – særlig for meg som hadde en dårlig fot å drages med. Hadde nemlig glømt å legge den igjen. Under turen oppover rådslo vi om hvordan vi på beste måte skulle gripe saken an. Det endte med at mitt forslag gikk enstemmig gjennom: Vi var på fisketur, og da det enda var for mørkt, måtte vi slå oss til ro til det lysnet. Da vi kom fram, gikk vi inn i en stor barakke som stod der, men alt så ut til å være forlatt. Barakken var nokså stor, og våre to lykter greidde ikke å kaste lys over det hele, slik at vi riktig kunne overskue den. Men så oppdaget vi et avdelt værelse med dør for i et hjørne. Stor var min glede over at det var godt og varmt, og likeså over at en mann med en fin vest lå på bordet og en annen kar lå på en benk. Diverse kopper stod dels på en kokeovn, dels på en benk. På veggen hang to geværer, regnkapper m.m.

Karene gned søvnen ut av øynene, og jeg unnskyldte oss for å ha vekket dem. Karene jeg hadde med, ble svært interessert i geværene. Vi hadde nemlig avtalt at vi måtte prøve å få tak i geværene, slik at det var vi som hadde herredømme over dem. Dessuten måtte vi forvisse oss om at de ikke var ladd. Karene hadde imidlertid stått opp, og praten om jakt og fikse gikk nokså kvikt. For å understreke og bestyrke våre utsagn, sendte jeg en av karene mine opp til dammvakten for å spørre om vi fikk låne en båt. Om litt kom han tilbake og sa at det var i orden.

Den som jeg senere fikk vite hette Melgreen, oppga her et annet navn for meg. Men han var elskverdig nok til å ville koke kaffe til oss. Vann hadde han ikke inne, men Kopperåa rant utenfor, og han hentet det derfra. Jeg ga en av mennene mine et vink om å holde øye med han om han muligens skulle finne på å stikke av, men han kom riktig tilbake. Han var da svært tynt kledd. Vi brukte øynene godt, og det var bra, for blant noe innpakningspapir ble vi var to eller tre dolker som ved leilighet ble brakt til side.

Da Melgreen hadde kokt og skjenket oss kaffe, kom praten atter i gang. Han fortalte blant annet at han ville bygge seg en jakthytte ved et fjellvann på østsiden av grensen, og at han nå ville til Kopperåen for å få tak i trematerialer, som så skulle kløvjes over fjellet. Jeg måtte erkjenne at jeg aldri hadde likt kløv på noen hest, og var derfor dun nok til å mene at det måtte bli vanskelig. Men nei da, det skulle gå som fot i hose. Han hadde fraktet varer på den måten før. Så tok han fram et kart, viste oss hvor han hadde tenkt å bygge hytten og veien han ville bruke til å frakte materialene med. Under denne framvisningen fikk vi anledning til å stikke vekk dolkene. Alt gikk således etter opplegget. Klokken var omkring to på natten da vi kom dit, og vi syntes det var enda for mørkt å dra tilbake, eller som vi sa, å dra av sted på fisketuren. Og det var Melgreen enig i. Vi fortsatte derfor praten om de mest forskjellige ting, dog mest om jakt og fiske. Så vel mine karer som Melgreen var ekspert i begge deler. Melgreens kamerat, en verdaling etter hva han selv sa, var mer stille av seg. Da de andre var slike morske jegere, måtte også jeg fortelle om mine bedrifter som dessverre ikke var mange. Men jeg tenkte at det måtte vel gå an å finne på noe for meg også. Jeg hadde forresten mine tvil om sannferdigheten i alt det de andre fortalte. Jeg berettet at jeg en gang skjøt en hare, som etter hvert granngivelig liknet på en liten gris. Da lovet jeg meg selv at jeg aldri mer skulle gå på jakt. De andre skrattet til min bedrift, og da var hensikten oppnådd. Formodentlig anså Melgreen meg for å være en mindreverdig jeger. At jeg til og med jaktet på to-fotet vilt, sa jeg ikke noe om.

I lysningen sa jeg at det var best å si hvem vi var, og hvilket ærend vi for i. Jeg stod da like overfor Melgreen mens jeg iakttok han spent. Sjelden har jeg sett noen bli så forfjamset som han ble. Han kom seg ikke engang til å forsøke seg på å gi meg en skalle. Begge fikk beskjed om å kle på seg og bli med oss. Sakene deres pakket vi i ryggsekkene, og alt var klart til avmarsj, da en av mine menn spurte om jeg hadde tatt vare på pengene. Han hadde nemlig lagt merke til at der blant noe papir lå noen større pengesedler. På nærmere forespørsel erklærte han at han var sikker på å ha sett pengesedlene. Det var ikke annet å gjøre enn å visitere alle, for pengene hadde ikke forsvunnet av seg selv. Personen som visiterte Melgreen var ikke nettopp unnselig av seg, og det varte heller ikke lenge før han la pengene på bordet. Melgreen hadde gjemt pengene i skrittet. Før vi forlot barakken, ble fangene lenket sammen med et håndjern slik at hver av dem hadde en hånd fri. Blant sakene vi fant, var også noen dynamitytpatroner. Disse kastet vi i Kopperåa.

Slik begynte marsjen med Kopperåen som mål. Vi var ikke kommet langt før Melgreen ba om å få tre av på grunn av naturens vegne og forlangte at håndjerna ble tatt av han. Til dette besvarte jeg bestemt nei. ”Jerna får du ha på til vi kommer fram. Du har en hånd fri, og trengs det, får kameraten din hjelpe deg,” sa jeg. ”Jeg skal slå hue av deg,” svarte Melgreen.

Ferdig med ”forretningen” fortsatte vi og kom vel og vakkert fram til Kopperåen, og reiste så med bil videre til Levanger. Det var trangt å sitte tre i baksetet, derfor skiftet jeg underveis til å sitte ved siden av sjåføren, men med oppmerksomheten bakover til de to i baksetet. Senere har jeg hørt av verdalingen at Melgreen hadde foreslått, at da vi kjørte langs sjøen ved Langstein, skulle ta av seg en sko hver og slå oss i hodet.

At Melgreen som for øvrig var mistenkt for flere forbrytelser i Sverige, deriblant Blåhammerdramaet, var troende til litt av hvert, tviler jeg ikke på. Han lovet også å ha meg i ”vennlig erindring”. Etter forhøret av han, har jeg ikke sett igjen mannen, og håper også at jeg slipper å møte han mer.

Da jeg senere sendte regning over mine utlegg m.m. ble det så vel fra fylket som departementet, gjort innvendinger over at jeg hadde tatt for mange menn med på ekspedisjonen, og at betalingen til dem var for stor m.m. Jeg fikk da anledning å fortelle de høye herrer at det var atskillig og stor forskjell på å gi ordre og å kritisere, i forhold til det å utføre ordren. Sa dem også at selv om jeg bare var en lensmann, så ønsket jeg ikke for noen kroners skyld å miste livet. På gjentatte søknader hadde de til og med nektet meg å kjøpe en revolver på egen bekostning for å ha om situasjonen skulle bli kritisk. Jeg hadde ikke mer enn ett liv, og etter denne episoden var jeg ikke hippen på å gjøre mer enn høyst nødvendig. Distriktet var ikke så liketil å betjene som de ventelig trodde. De nye anleggene i Meråker med tilstrømming av arbeidere både fra norsk og svensk side, skapte ikke så få problemer.

Med denne kanskje noe respektløse påtegning sendte jeg saken om politimesteren med anmodning om hans uttalelse. Han etterkom anmodningen, og ga en uttalelse med både fynd og klem. Til slutt anførte han at jeg ikke bare måtte få utbetalt mine utlegg m.v., men at jeg dessuten burde ha en belønning for å ha anholdt en så farlig forbryter som Melgreen var. Da kom pengene, men belønningen har jeg ennå ikke sett noe til.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *