Lensmann John Nielsen: ”Smugling”

John Nielsen (Bildet), født 9. september 1858 i Hegra – Død 2. september 1936
Lensmann i Øvre Stjørdal 1900 – 1928

Hentet fra: Historisk ÅRBOK 1996 – Historielaga i Stjørdalsbygdene

På side 107 i denne boken, kan vi lese følgende: Lensmann John Nielsens etterlatte skrifter
”Nogle erindringer fra min Lensmandstid”

John Nielsen, f.09.09.1858 i Hegra, var lensmann i Øvre Stjørdal i 28 år, fra 1900 til han gikk av i 1928. Som ”gammellensmann” skrev han
”Nogle erindringer fra min lendsmandstid”. Med tillatelse fra etterslekt, gengis her hans erindringer. Språket er noe modernisert, men en har hatt som utgangspunkt at stilen skulle mest mulig beholdes.

I kaffe- og snus-smuglertiden hendte mye rart. Det var særlig kaffe og sigaretter som ble smuglet ut herfra, og snus inn fra Sverige. Til oppbevaring og transport ble brukt de mest forskjellige ting. Kaffe var det ikke uvanlig å finne i bukselår både hos menn og kvinner, særlig hos de sistnevnte. Noen hadde også tatt av seg buksene og fylt lårene med kaffe. Strømper bruktes også mye til emballasje. Kvinner sydde også lange smale poser som de festet i stakk-linningen og lot posene henge mellom bena. I førstningen var det bare mannlige tollere, men etter at noen ble grepet i ovennevnte framgangsmåte, ble også en kvinnelig toller med.

Det var ikke små kvanta som ble tatt. Men etter hvert som smuglerne fikk mer øvelse, greidde de seg bra, og jeg tror at det var lite som ble att mot det de fikk med seg. I førstningen steg smuglerne av toget i Kopperåen, men etter hvert lenger og lenger ned i dalen. Da var det landeveien og til slutt fjellet de la turen om. De beslaglagte partier ble solgt på auksjon, og jeg skal hilse og si at det ble jubel når varen, og da særlig kaffen, ble budt fram i ”orginalpakningen”. På kaffe og sigaretter oppnådde en ganske gode priser, men det var mindre avsetning på snusen. Den var nemlig av meget dårlig kvalitet.

En dag reiste jeg sammen med 4 svensker. De steg av toget på Hegra og strøk bort til kjøpmann Lindgaard. Jeg ruslet etter, og da jeg kom inn, var betjenten i full sving med å finne fram sigaretter. Betjenten ble gjort oppmerksom på at de var smuglere, og jeg forbød han å selge til dem. De kunne få kjøpe en eske hver, men dermed basta. Svenskene tok da landeveien til Stjørdalen, selvfølgelig for å få fatt på smuglergods. Derfor passet vi på. Neste dag kom melding om at de var sett på Hegra, og at de hadde begitt seg på vei oppover. De ble fulgt pr. telefon inntil det ble opplyst at de hadde tatt over elven ved Kilnes. Da var det på tide for meg å legge etter. Sammen med noen andre syklet jeg oppover etter først å ha varslet på Lilleflor at de måtte stoppe karene. Straks østenfor Stageberg så vi herskapet ved Lilleflor, og da tok det ikke lang tid for oss å ta dem igjen. Alle ble anholdt, smuglervarene tatt, den fastsatte mulkt kr. 30,- pr. snute ble kontant oppgjort, og så bar det til stasjonen for å reise tilbake til Sverige.

I den tiden var liksom forlite av alt. Kom man inn på en butikk var det nesten ikke spørsmål om hva og hvor mye en ønsket, men hvor mye en kunne få. Alt var begrenset til det minst mulige. Rikstelefonen var for det meste opptatt av folk som søkte seg jobb. For meg som tidt og ofte trengte telefonen for å avgi rapport til ”Polititidende”, var det rent ille. Jeg fikk derfor en midlertidig ordning med jernbanen, slik at jeg fikk benyttet jernbanenes telefon og derved komme i forbindelse med statsadvokaten.