John Nielsen (Bildet), født 9. september 1858 i Hegra – Død 2. september 1936
Lensmann i Øvre Stjørdal 1900 – 1928

Hentet fra: Historisk ÅRBOK 1996 – Historielaga i Stjørdalsbygdene

På side 107 i denne boken, kan vi lese følgende: Lensmann John Nielsens etterlatte skrifter
Nogle erindringer fra min Lensmandstid”

John Nielsen, f.09.09.1858 i Hegra, var lensmann i Øvre Stjørdal i 28 år, fra 1900 til han gikk av i 1928. Som ”gammellensmann” skrev han
”Nogle erindringer fra min lendsmandstid”. Med tillatelse fra etterslekt, gengis her hans erindringer. Språket er noe modernisert, men en har hatt som utgangspunkt at stilen skulle mest mulig beholdes.

Fra Trondheim ble det en dag meldt at en svensk handelsmann var kommet til byen for å reise videre til Amerika. Han hadde imidlertid reist fra byen igjen, og man antok at han var i Meråker. Hvis man fant han, skulle ham anholdes og transporteres til byen, da han var etterlyst fra Sverige for vekselforfalskning.

Det ble så telefonert til Nustad skysstasjon og spurt etter en annen mann. Konen opplyste at denne var reist, men der var kommet en svenske dit. Den mannen jeg så på, så jeg henstilte til konen at hun fant på noe for å oppholde han slik at han ikke forlot stedet før jeg kom. Det lovet hun, men som så ofte ellers: Det er ikke alltid så lett å holde det man lover.

Da jeg neste dag kom oppover, var mannen selvfølgelig vekk. Det eneste man visste om han, var at han ville ta seg en tur til Mandfjelds grue, noe over en mil fra Nustad. Så det var ikke annet å gjøre enn å få tak i skyss og sette etter. Mellom Nustad og vaskeriet spurte jeg alle jeg traff om de hadde sett en svenske gå forbi. Jeg beskrev han han så godt jeg kunne etter de opplysninger jeg hadde om han. Nei, det var ingen som hadde sett mannen, og jeg regnet med at han ikke hadde gått forbi der. Men endelig traff jeg på en som kunne fortelle at han hadde sett mannen borte på broen over elven, men hvordan han videre hadde gått hadde han ikke lagt merke til.

Kanskje mannen har ”stått på skåka og ment merra,” tenkte jeg. Har han gått til noen gruve, så er det formodentlig til Fondfjell, som lå betydelig nærmere bygden. Vendte derfor om og kjørte veien som går mot denne gruven. Spurte så hos Løvlimo der veien går gjennom gårdsplassen, om noen hadde passert der, men det var de ikke sikre på. På neste gård, Løvli, var vi inne og spurte på nytt. Der kunne de fortelle at en fremmed mann som snakket svensk, hadde vært innom og kjøp kaffe. Han hadde sagt at han skulle til Fondfjell. Fant her ferske spor av hans kalosjer som ikke var av typen som bruktes på disse kanter. Nå var det ikke lenger noen heksekunst å følge sporenehans. De tok ganske riktig av der veien tar av mot Fondfjell. Ved denne veien ligger plassen Solem. Her kom det en mann mot oss. Der har du mannen, tenkte jeg. Da mannen kom nær nok hilste han ”Og mårran.” Vi besvarte hilsenen og ba han stige på, og han etterkom innbydelsen uten videre. Jeg var nå sikker i min sak, for kalosjene røbet han. Uten noen videre prat, snudde vi og kjørte mot Nustad, men hver gang vi kom til en bakke, ville han gå, for det var synd å plage dyret. Jeg derimot, var nok mer hardhjertet og mente, at hadde ikke skysstasjonen bedre hester enn at vi måtte gå motbakkene, så var det på tide at de skaffet seg nye. På Nustad gikk vi inn i kjøkkenet, og for at han ikke skulle stikke av mens jeg var ute et snarærend, sa jeg til folkene at de skulle passe på han.

Da jeg kom tilbake var fuglen fløyet. De mente at han var gått opp på loftet på rommet sitt, men der var han ikke. Jeg sprang så ut for å undersøke. Da møtte jeg en kone fra en annen stue. Hun fortalte at det sprang en mann inn i fjøset, og hun hadde ikke sett at han hadde forlatt gården. Jeg takket konen for opplysningen og strøk inn i fjøset. Her var det ingen, men hilhullet var åpent. Jeg skjønte da at han var kommet seg opp på lemmen og fulgte etter. Med det samme kom gutten på gården opp hilbroen, og idet porten ble åpnet, sprang svensken på porten og hadde nær skjøvet gutten utover hilbroen. Mannen ville selvfølgelig helst være fri, og jeg ville likeså gjerne ha fatt i han. Ingen hadde rømt fra meg tidligere, og jeg syntes det ville være meget ergelig om denne svensken skulle bli den første.

Nå begynte den egentlige jakten. Han sprang foran og jeg halende innpå han et stykke etter. Turen gikk først til Bjørk. Der sprang han inn i fjøset og jeg etter. Her fikk han opp en dør på baksiden, og så bar det østover mot Rønningen. Straks bortenfor Bjørk så jeg to menn. Jeg ropte til dem at de måtte ta fyren. Istedenfor å ta han, steg de pent tilside. Om de tok av seg lua for han, vil jeg ikke påstå. Fyren kastet nå av seg diverse klær. For å gjøre ende på leken ropte jeg ned til gården at de måtte komme med hesten som ennå stod forspent.

Nå kjørte vi etter og nådde han igjen i de bratte bakkene opp til Øverbrenna, den såkalte Oljensa-bakken. Dette var før veien ble omlagt. Nå hadde han kastet både lue, trøye og vest og var svært andpusten, for ikke å si: nesten sprengt. Turen gikk nå tilbake til Nustad. Jeg sa da til han at siden han var så snill at han lot seg fange igjen, skulle han få en belønning. ”Disse pene mansjettene skal du få låne til du kommer til byen.” Dermed smikket jeg håndjerna rundt håndleddene hans.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *