John Nielsen (Bildet), født 9. september 1858 i Hegra – Død 2. september 1936
Lensmann i Øvre Stjørdal 1900 – 1928

Hentet fra: Historisk ÅRBOK 1996 – Historielaga i Stjørdalsbygdene

På side 107 i denne boken, kan vi lese følgende:Lensmann John Nielsens etterlatte skrifter
”Nogle erindringer fra min Lensmandstid”

John Nielsen, f.09.09.1858 i Hegra, var lensmann i Øvre Stjørdal i 28 år, fra 1900 til han gikk av i 1928. Som ”gammellensmann” skrev han
”Nogle erindringer fra min lendsmandstid”. Med tillatelse fra etterslekt, gengis her hans erindringer. Språket er noe modernisert, men en har hatt som utgangspunkt at stilen skulle mest mulig beholdes.

Mens ”Berlin” lå i Hommelvik, hendte det tidt og ofte at noen av tyskerne rømte. Som regel gikk da veien oppover mot Hegra og Meråker i den hensikt å komme over til Sverige. Disse rømlingene skulle stoppes, og dette ble for det meste gjort i Hegra og til dels i Meråker.

En gang kom en hel del oppover på sørsiden av elven. Kontoret fikk varsel om dette, men så sent at de allerede hadde passert Hegra. Jeg telefonerte til vakten på festningen, og fikk dem til å sende folk nedpå veien vest for Ingstad, slik at de kunne stoppe den der. Jeg kastet meg også på sykkelen, og nådde frem til møtestedet omtrent samtidig. Før jeg dro av gårde, varslet jeg vakten i Hommelvik.

Tyskerne gjorde ingen motstand, men de likte dårlig å måtte snu. Å snakke med dem var ikke mulig, da vi ikke forstod hverandre. Så vidt jeg husker, ble vaktmannskapene fra festningen permittert ved festningsveien, mens vi andre fortsatte til stasjonen, hvor jeg fikk innkvartert dem på meierisalen.

Da toget kom om ettermiddagen, steg en løytnant og en del tyske soldater av. Befalingsmannen kom og spurte meg hvor jeg hadde tyskerne. Jeg tenkte først å si at det var hans plikt og ikke min å passe på disse folka, men jeg betenkte meg og sa at de var på meierisalen. Da kommanderte han oppstilling til sine folk, og ga ordre om å lade geværene med skarp ammunisjon. Jeg kunne ikke la være å treffe på smilebåndet for meg selv. En del av soldatene ble kommandert opp på meierisalen, mens resten skulle passe på der nede. Jeg fikk ved disse anordningene en viss respekt for meg selv ved at jeg så godt som alene uten skarp ammunisjon hadde tatt hånd om og holdt vakt over ”fangene”, mens en hel del med skarpladde geværer nå overtok det samme arbeidet!

En annen gang hadde en tysker kommet seg helt opp til Flora. Han ble sett på stasjonen eller i dens umiddelbare nærhet. Stasjonsmesteren fortalte meg at han høytidelig i lovens navn hadde forbudt tyskeren å forlate stasjonen. Dette hadde selvfølgelig ikke tyskeren forstått. Han tok ikke noe hensyn verken til loven eller stasjonsmesteren, men gikk videre østover. Stasjonsmesteren hadde så telefonert til Sørnes, og med all den myndighet han kunne oppdrive, pålagt dem å stoppe mannen. Forsynte med geværer la de i vei. Det ble også fortalt at de hadde skutt etter han. Da jeg kom tilstede var alt overstått. På turen nedover sa tyskeren, som kunne litt norsk, at de der oppe ikke var noen jegere.

Noe seinere meldtes fra Kopperå at en fra ”Berlin” var der oppe. Jeg anmodet om at det stedlige ordenspolitiet som man den gang hadde, måtte bli tilkalt for å passe på mannen. Jeg skulle så komme oppover med første tog. DA jeg kom dit, fortalte politimannen at tyskeren var dratt til skogs. Han hadde vært nede på spisesalen og kjøpt seg mat, og da han gikk derfra hadde politimannen med følge gått etter. Men da tyskeren stakk av inn i skogen, torde de ikke følge. Jeg fortsatte så med toget til Teveldal i håp om at vedkommende ikke hadde kommet lenger. Da jeg steg av og begynte å gå langs vognrekken, kom en for å stige på toget. Og hvem andre skulle det være enn den ettersøkte! Han gikk villig med tilbake.

Jeg hadde flere episoder med andre tyskere, men da det ikke er noe særlig til sport å ta slikt fredelig vilt, her jeg ikke lagt meg det på minne.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *