Lensmann John Nielsen: ”Ulovlig Rensjakt”

John Nielsen (Bildet), født 9. september 1858 i Hegra – Død 2. september 1936
Lensmann i Øvre Stjørdal 1900 – 1928

Hentet fra: Historisk ÅRBOK 1996 – Historielaga i Stjørdalsbygdene

På side 107 i denne boken, kan vi lese følgende: Lensmann John Nielsens etterlatte skrifter
”Nogle erindringer fra min Lensmandstid”

John Nielsen, f.09.09.1858 i Hegra, var lensmann i Øvre Stjørdal i 28 år, fra 1900 til han gikk av i 1928. Som ”gammellensmann” skrev han
”Nogle erindringer fra min lendsmandstid”. Med tillatelse fra etterslekt, gengis her hans erindringer. Språket er noe modernisert, men en har hatt som utgangspunkt at stilen skulle mest mulig beholdes.

Mens far var lensmann, ble det skutt ren for noen samer oppe ved Midsundet. Renen ble skutt på nordsiden og så dratt over isen til sørsiden. Der ble kjøttet hengt opp i noen trær til senere avhenting. Saken som var meldt, forekom meg noe vanskelig. Far ba meg å foreta en etterforskning, og det tok nesten en hel uke før jeg kom til noe resultat. Oppe ved gjerningsstedet fant jeg spor etter skiløpere som var kommet østfra etter sjøen, men som strøk østover igjen på sørsiden. I alt var det tre spor.

For om mulig å treffe noen samer som hadde vært på de traktene , gjorde jeg en tur mot Enarfors i Sverige, da jeg kjente til at det bodde samer der. En samegutt som jeg traff kunne fortelle at han fra en fjelltopp nord for Fjergen hadde sett noen ved Midtsundet som drog noe etter seg. Han mente det nåtte være ulv. En same som eide dyrene hadde kommet over stedet der dyrene var drept. Han hadde så fulgt blodsporene og funnet kjøttet som han tok med seg til en sætervold øst for Fjergen. Dit hadde også tre karer fra Meråker kommet. Samen fikk disse til å hjelpe seg med å bære kjøttet ned til bygden. Av samen fikk jeg rede på hvem karene var, og så bar det til med avhør av dem. De visste selvfølgelig ikke hvem som hadde skutt renene, jeg tror det måtte være to. Så var jeg altså kommet like langt med oppklaringen av saken som da jeg begynte.

Jeg begynte nå å legge to og to sammen, og kom til det resultat at det måtte være en sammenheng mellom denne rensjakten og de tre mennene. En av dem arbeidde på jernbane, og da jeg fikk nyss om at han hadde vært hos banemesteren, for som jeg tenkte, å søke råd, ble min mistanke vakt. Når jeg dertil la den omstendighet til at de samme karene hadde vært på jakt der oppe akkurat på denne tiden, var det stor sannsynlighet for at det var disse som hadde skutt renene. At de da for å villrede hadde tatt turen over fjellet tilbake til sæteren, syntes bare å bekrefte mistanken.

Karene ble stevnet til å møte på Utsikten der også far var tilstede. Her ble en for en avhørt. Det merkelige var at forklaringene deres stemte så aldeles overens at det nesten ikke var et ord avvik fra den ene forklaringen til den andre.

Etter dette avhøret var vi kommet like langt. Vi sa da til den siste at de hadde lært leksen godt. De ville sikkert få en god eksamen hvis det også var sant det de fortalte. Jo, sant var det, forsikret han. Da kan kanskje jeg også få fortelle hva vi mener er sant, sa far, og fortsatte:

–    ”På deres jakttur ved Fjergen og opphold på seteren rente dere en dag over Fjergen. Ved Midsundet å dere noen rensdyr. Av disse skjøt dere et par stykker og kjøttet drog dere over isen til sørsiden av vannet. Tilbaketuren østover til seteren la dere over fjellet for å villede. Det samme var også hensikten med besøket hos samen.”
 
–    ”Du vet jo alt, hører jeg,” sa han

Derpå ble en annen kalt inn. Han begynte på den samme leksa. Jeg avbrøt han ganske snart ved å si at den leksen kunne jeg også. Nå ville jeg høre hva som var sant. Jo, det var sant det han hadde fortalt, påstod han. Så måtte jeg hjelpe han i gang, og dermed gikk også han til bekjennelse. På samme måten gikk det med den tredje. En stund etter ble det berammet rettsmøte og de skyldige ble varslet.

Dagen før rettsmøtet reiste to av dem østover til Fjergen. Jeg fikk beskjed om å hente dem. Det var sprettende kaldt, og skysskaren, Sofus Holthe, ville gjerne ha noe sterkt med seg for å varme seg på. Tjenestejenten sa at hun hadde en halv flaske sprit som hun kunne låne han. Ja, fikk han det, skulle hun sannelig ikke ha gjort det for intet. Slik utstyrt tok vi fatt på reisen. I førstningen måtte vi gå, da det bar betydelig oppoverbakke. Sofus var hippen på å smake på flaskeforet, men jeg holdt igjen.

–    ”Vi holder nå varmen i oss når vi går, men når vi kommer opp bakkene ogh kan sette oss i vogna, kan vi ta en sup,” sa jeg, og slik ble det.

–    ”Nå er vi oppe og nå skal det gjøre godt å få styrke seg litt.”

Med denne beskjeden åpnet han flasken og tok en drabelig slurk. Så så han på flasken og tok nok en skikkelig sup. Jeg holdt på å si at han ikke måtte ta for mye, da han med kraftig ed utbrøt:

–    ”Det er bare vann!”

Jeg kunne ikke bare meg for å le, og det tror jeg nok at hvemsomhelst ville ha gjort om de hadde sett oppsynet hans da. Det ble derfor ingen skjenk på meg, Sofus roet seg etter hvert, men han svor på at tjenestejenten, Maria, ikke skulle slippe så lett unna!

Vi fant karene som lå og sov. De måtte straks opp, og etter at hestene hadde hvilt seg litt, tok vi på hjemvei. Karene gikk villig med. En av dem spurte Sofus om hva vi ville gjøre om de prøvde å stikke av. Det måtte de gjerne gjøre, sa Sofus, ”men den karen der,” han pekte på meg, ”har med seg slike jern at han bare behøver å kaste dem etter flyktninger, så fester de seg selv.” ”Kjære, har du det?” spurte de nokså troskyldig. Noen flukt ble det således ikke.

Da vi kom fram til Utsikten fikk Maria en skikkelig overhaling, så kraftig at jeg måtte legge meg imellom. Sofus var da helt rasende. Ved retten fikk alle tre karene noen måneders straffearbeid.