Internt referansenummer:B-15.04.2013
Kilde:
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY
Av: C. BORCH-JENSSEN
2. OPPLAG (Forøket utgave)
TH. FJELLANGERS BOKHANDEL (I KOMMISJON)
ANT. ANDERSSENS TRYKKERI
LARVIK 1944Våre vingede venner

«Lia»

 

En deilig sommereftermiddag for snart 40 år siden satt jeg i min haves lysthus og nød en fredelig kopp kaffe sammen med mine kjære, førinnen jeg skulde ta femtoget til Christania.

Det var fred og ingen fare. Men plutselig blev vi vår en mistenkelig røk i retning av Kongegaten, og snart forstod vi at det var varmeløst:

– Takk for kaffen! Farvel alle sammen! Jeg rekker kanskje opom by’n før toget går. Og avsted bar det, i stort følge, for alle som kunde springe og gå hastet mot brandstedet.

Og der gikk det hett for sig!

Det var full fyr i det huset hvor varmen hadde brutt ut, og snart slo flammene bort i nabohuset. — Gnister hvirvlet mot himlen og drysset ned over takene, og hissige ildtunger fløi tvers over gatene og slikket på de husene som dér lå, og straks var også disse med på notene.

Fra først av hadde det ikke vært verre enn at stadsingeniør Keyser kunde røke en cigarett; litt senere smilte man endog av skuespiller Zangenberg da han i ramme alvor foreslo at man burde sprenge ett eller to hus i luften med dynamitt, for derved å åpne en luke mot ildhavet, men tilslutt skjønte alle, at her blev det nok storbrand, dog regnet man med kun Konge gaten, om galt skulde være, men sikker i beregningen var ingen…

Jeg var innom en butikk på Fritzøebakken for å telefonere:

– Tror Dere det kommer hit? sa butikkdamen.
– Det er sandelig ikke godt å si, sa jeg, men var det jeg som rådde her, så vilde jeg bære ut; for det kan godt hende at branden går gaten ut, helt til jernbanelinjen, — og dermed dundret kanonene på Bøkkerberget: h e r blir det nok ikke tale om bare en husrekke eller to — nei her blir det nok bybrand!

Det var tungt å måtte forlate sin brennende by nettop i farens stund, selv om man personlig ikke kunde avverge katastrofen, eller være til nogen nevneverdig hjelp. Men plikten kalte, og fordret at min reise måtte fullbyrdes nettp med det  tog.

Men så lenge det gikk an stod jeg ved kupévinduet og så. tilbake mens toget skranglet østover, bort fra min kjære by.

Da toget nådde frem til Christiania var endel larvikensere møtt frem på perrongen for å høre nytt om branden i hjembyen. Og da siste tog kom inn — sån ved midnatt, var det mange utflyttede larviksfolk tilstede på vestbane-stasjonen for gjennem passasjerene å erfare litt nærmere om byens skjebne; dette toget hadde jo passert Larvik ved syvtiden om kvelden.

– Vi kjørte gjennem ild og vann og isblokker der nede ved møllene — sa de.

Den røde hane hadde galt en temmelig lang strofe over lave og høie takskjegg, og verst var det gått ut over Lia, fordi den som et begrep, som en helhet, var gått op i luer: Bøkelia var ikke mer!

Denne sørgelige kjensgjerning måtte jeg konstatere, da jeg to dager senere kom tilbake med natt-toget, og hadde søkt op på Bøkkerberget, for derfra å få den beste oversikt over ødeleggelsen.

Der stod jeg da i den tidlige morgentime og så lia-avsnittet som en rykende ruin…

Av de mange hus og hjem var nu ikke annet tilbake enn skorstenspipene. De stod der og grinte imot en i all sin nakne uhygge; stedet så ut som en eneste stor kirkegård, hvor vel de hundre stenstøttene stod, men hvor hvilested og ganger var forsømt og forlatt av dem som ellers alltid hadde vanket der for å verne og stelle dem med omhu og kjærlighet.

Men man kunde jo ikke lenge fortape sig i det som engang var Allerminst de, som hadde levet der oppe under bøkeskoven.

Man fant frem igjen så nogenlunde til de gamle tomtene. Men reguleringen skar av og føide til og rettet ut. Og litt efter litt reiste sig nye hus op efter lien, det ene penere enn det annet. Og der lagdes brede gater, både langsefter og opefter skråningen: Bøkelien.

Vi som er litt eldre prøver jo å si dette navnet: men vi tenker på Lia. For vi har visst vanskelig for å gjøre oss fortrolig med dens nye drakt, pasning og snitt. Den blir for oss et perlebånd med riktignok pene men nokså ensartede perler, nøiaktig trukket på sin snor.

For det var koselig i den gamle Lia! Tenk bare på de snurrige gatene og avsatsene og krokane! Tenk på. Sauggaden, eller «Sauegata», som mange sa, idet de forbandt saug med en sau, istedenfor et sagbruk!

I Bøkelia bodde Per Frantsen og Petter Gunders’en, og (Mr var frøken Hansen, og dér var frøken Dahl og I. D. Børresen, og mange fler.

Kan du høre bjellen over døren i de små snodige kolonialene der oppe, når de varslet «folk i bua»?

Du har vel ikke glemt gamle Anderssen, han som hadde de gode pærene i hagen sin, pærer som han også kunde gi av til snilde barn.

Han kunde også ha mange andre gode infall, gamle Anderssen: en vinterdag hektet han løs fra bundten over disken et par fine tretøfler, og disse glaserte han midt i gaten utenfor sin butikk. Omsider kom en arbeidsmann ruslende opover, og det var jo rimelig at han stusset litt da han blev vàr de herreløse tøflene. Han funderte en stund — — og fant det riktigst å betro sig til Anderssen:

– Det står et par splinter nye tretøflær uttaforre — —?
– Ja, de er dine, de, — sa Anderssen.

Det var ikke fritt for at mannen rystet på hodet, der han smilende gikk videre med de nye tøflene under armen.

Og der i Lia lå «Salen », hvor guttær og jenter dyrket Terpsichores kunst til fele, «klanet» og kontrabas.

Men oppe på terassen lå en annen sal, med mer ophøiede formål: Vestadsalen. Hvem som bygde den, eller hvem som eide den, da jeg var gutt, vet jeg ikke. Metodister har visstnok holdt til der fra først av. Senere en annen religiøs forsamling. Selv har jeg som liten gutt vært tilstede der inne ved barnemøte, og jeg har gode tanker og minner fra dette gamle tempel.

Bøkelia — — —!

Det måtte være en opgave for en dertil kyndig eller interessert mann ved hjelp av fotografier, eller efter erindringen, å forsøke å trylle frem en avstøpning av dette gamle stykke Larvik, som nu lever kun i minnene hos en slekt som snart må stige på siste tog…