Internt referansenummer: 02.02.2022 – B
Kilde: «Slik var hverdagen»
Arbeidsfolk forteller frå husmannskår, anleggstid og kriseår.
Redigert av: Hallgrim Høydal, Kari Moen og Jostein Nerbøvik
Notodden historielag
NKS-Forlaget
Oslo 1988
ISBN 82-508-0499-6

Forteljar av denne historien er Johanne Anderson

 

Lite med sjukdom blant plassefolka

Det var lite med sjukdom blant plassefolka, så vidt jeg kan hugse. Det var mange gamle folk, og mange var friske og spreke. Det råka at det var folk som hadde tæring, men ellers så veit jeg ikke av noen særlige sjukdommer. Unger fikk krilla, skarlagensfeber og kikhoste, akkurat som i dag. Det blei snart spurt når det var noen som var sjuke, og om det var alvorlig, blei doktor Holmboe på Gvarv henta. Men det var en kvakksalver som hette Andres Krosshaug som blei mest bruka. Han var flink. Han kunne trekke tenner på folk, for det var nå tannverk i den tida også. Jeg veit at det blei bruka briskebærtre og tjyru, men hva slags sjukdommer det blei bruka mot, veit jeg ikke. Noen hadde «skrovtæring», som vi sa. Det måtte vel være kreft, men om det var noen råd for slikt, veit jeg ikke. Kamfer- og pepperbrennevin hadde vi i huset støtt. Pepperbrennevin var spansk pepper blanda med brennevin, og den reiv som krutt. Pepperbrennevinet blei for det meste bruka mot magesmerter, så vidt jeg kan hugse. Kamfer¬brennevinet blei bruka når folk var «krimsjuke». Det blei også bruka hyllebærtre mot krimsjuken, og det var et godt middel. Likeså kandis og lakris som blei koka opp i varmt vatn.

Hver sommer måtte vi plukke en pose med «fisesopp» (Røyksopp). Når noen hadde hogd seg eller fått et sår av en kniv eller noe anna skarpt, tok en fisesoppen og klemte på den så det rauk av den. Røyken skulle en ha i såret, og det grodde merkelig fort når en bruka fisesopp. Jeg veit at når småunger var såre, slik som de ofte blir når de væter, blei det bruka furubork, som blei knust til et fint pulver og blanda med det mjølet som makken i tømmerveggen kasta ut. I gamle tømmervegger er det en liten makk som gnager en gang, og den koster ut tremjølet. Dette blei samla opp og lagt i en liten pose, og sammen med furuborken blei det et slags pudder. Jeg trur det også blei bruka merramjølk mot kikhoste, men sikker er jeg ikke.

Slikt som do fans ikke på plassene. Heime hadde vi ei dynge bak veggen, og der satt vi. Det var bare storgardene som hadde slik luksus som do.

Føre mi tid var det gjerne mye å passe på for ei kjerring som gikk med barn. Bjønn måtte ho passe seg for. Jeg hugser mor fortalte at da ho gikk med meg — eller om det var Liv, det skal være usagt — møtte ho en bjønn. Ho blei veldig redd, sa ho, men ho kom seg vekk. Det var bare ei jordmor i Bø, Bergenn-jordmora som vi kalla henne. Ellers så blei gamle kjerringer bruka. Jeg veit at mor bruka ei som hette Kjersti Ljosmyrmoen. Mange måtte klare seg sjølve, særlig når fødselen kom brått på, og det gikk alltid bra.

 

Om forteljaren Johanne Anderson

Forteljaren, Johanne Anderson, blei fødd i 1875 i Bø i Telemark. Foreldra var gardsarbeidar Hans Aslakson Bergkaas og Ingeborg Tollevsdotter Myhre. Johanne Anderson blei hjuringjente som sjuåring. Ho fortel om bitre tårer og såre bein, om slit og armod og mykje anna. Som gift kone blei Johanne Anderson buande på Notodden. Språkforma hennar er «bymål», men Bømålet slår tydeleg igjennom i ordval, bøyingsverk og uttrykksmåte.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *