Internt referansenummer: 13.08.2011 – BOK
Kilde:
Sagn og halvglømte navn.
(Fortellinger om folk som satte farge på bygdemiljøet)
Reidar Blokkeskar
Tegninger: Otto Lie
Nidaros forlag 1983
Utgitt i samarbeid med Meldal Historielag
ISBN: 82-990804-2-8
Klikk her for å lese ”Forordet” med bilde av forfatter Reidar Blokkeskar.

Litt om samenes saga i bygda

Omkring århundreskiftet var det to samefamilier uti Trollheimen. Det var Ole Nilsen Kant og kona Anna med en stor barneflokk.

Ole Nilsen Kant og kona Anna med familien oppstilt utanfor torvgamma var et fint motiv for prospektkort-fotografn på jakt etter det uvanlig.
Fotograf ukjent.

Familien Kant utanfor Heimen i Gravora som Kant kjøpte av Oppegard Snoen.
Fotograf ukjent.

Den andre familien var Lars Jonsson, fødd 4/1 1867 i Sverige, og kona Sigrid Jo Bergsli, fødd 5/10 1867. De var barnløse folk. For Ole Nilsen og hans familie kunne det ofte være hardt å greie seg med den inntekta reinsflokken ga. Det vart etter kvart mange munner å mette. Men det verste av alt var at tuberkulosen slo ned i denne vesle heimen i Gravora. Den ene etter den andre av barneflokken vart smitta og døde. Så vidt jeg vet vart det berre to-tre att. Dette var harde slag for denne kravløse, smålåtnr familien.

Lars og Sigrid Johnsen utanfor heimen i Vasslåtta i Resdalen.
Fotograf ukjent.

Han Ola Resellgjerdet snakka ofte om dette. Han var en god venn av samefolket, så han måtte utover på kjøring enten det no var begravelse, barnedåp eller bryllup. Det gjorde han vondt når han tala om all motgangen som disse folka hadde. Men så kunne han Ola le godt når han fortalte om lystige bryllupsfester sammen med samefolket.

Sigrid og Lars Jonsson var som nemnt barnløse, og satt svært godt i det. Han Lars var uvanlig flink til å stelle med reinsdyra, men det var ho Sigrid som hadde overoppsynet med det hele. Ho var en administrator av en helt uvanlig målestokk. Ho var sett på med stor respekt av alle, både for rikdommen sin, men også for den verdige måten ho førte seg på. Ho var nesten som ei dronning i Trollheimen. Derfor kjøpte de ihop flere eiendommer mellom Resvatnet og Trollheimen, og bygde seg hus attmed Resvatnet. Der vart det dyrka jord så de hadde både kyr, hest og geiter. Ei tid hadde de også sølvrev og mink. Kvar eneste sommer hadde Samemisjonen stevne uti Vasslåtta, med ho Sigrid som sjølskreven vertinne. De hadde også faste arbeidfolk i Vasslåtta.

Handelen vart gjort på «Maubua». En gong hadde ho solgt en stor reinsflokk til Hallingdal. Da oppgjøret kom, var det såpass stort at poståpneren vart rent fælen. Det var rundt 70.000 kroner. På den tida var det en så stor sum at folk nesten mista pusten. Poståpneren tok pengene med seg heim om natta og la dem under hodeputa. Om dagen bar han dem på posthuset att. Han sendte bud flere gonger åt ho Sigrid at ho måtte komme og hente pengene. Men inga Sigrid kom. Men så endelig en dag kom ho inn på posthuset. «E hørre dæ æ komme nånn krona åt me». «Ja, dæ æ bra du kjem no», sa poståpneren. «Dæ her tok åt å gang på nærvan dæ». «Å, kålles dæ?» spurte ho Sigrid. «Dæ æ stort ansvar dæ hær. E fæ itj såvvå om neten (nettene) heill», sa postmannen. «Fæ du itj såvvå, jau, e ska rætt såvvå e», sa ho Sigrid. «Du fæ farvel no da å mykkjy takk». Ho Sigrid stakk formuen under kofta, rusla på dør, fikk skia på og gikk åt Resselbakkom.

Ho Sigrid sette stor pris på å ha noe brennevin i huset til en kvar tid, noe han Lars heller ikke hadde noe imot. Aldri slik at det var noe misbruk, men det hørte liksom med i husholdet. Men så kom forbudstida, og det vart uråd å få tak i brennevin. Ho Sigrid var frammi bygda en dag. Og da spurte ho noen, enten det var «Gammel-Mauin» (handelsmannen) eller det var poståpneren, om han kunne skaffe henne et par flasker brennevin. «Nei», var svaret, «dæ æ oråd å få ti brænnvin no. Enaste råa va om en ha verre nedpå Øra når dæ kjem inn en smuglarbåt. Men da lyt en nå kjøp hele lasten da.» Ho Sigrid tenkte seg om litt. «Kan du kjøp en båtlast åt me du. E ska send mæ de pæng». Hvordan det gikk med handelen vet jeg ikke.

Ho Sigrid var snill og hjelpsom som få. Og mange var det som fikk hjelp av ho Sigrid uten å betale tilbake. Han Lars døde 25/5 1940. Og i 1942 solgte ho Sigrid eiendommen og flytta til aldersheimen på Mogset. Det er mange som har kalla ho Sigrid for «Dronning av Trollheimen», og den æra har ho ærlig fortent.

Sigrid vart konfirmert i Surnadal i 1884 sammen med Eli Honstad, som også kom til Meldal og vart der.