Internt referansenummer: 07.11.09 – A

Kilde:
GJEMNES-MINNE 2008

Litt om vær, år og avling i 1600- og 1700-årene.

Av Aasmund Stokke

Da Gerhard Schøning i 1773 gjennomførte sin rundreise på Nordmøre som en del av sin ’’Reise som giennem en Deel af Norge i de år 1773, 1774, 1775 paa Hans Majestets Kongens bekostning er gjort og beskreven af Gerhard Schøning’’, noterte han seg at år 1589 var den hele korntiende i gamle Kvernes prestegjeld bare 38 tønner. Det svarer da til at hele kornavlingen i Kvernes prestegjeld da var 380 tønner korn, som så skulle deles på de 194 tiendeytere og deres familier med de husmannsfamilier som måtte komme i tillegg.

Jeg regner derfor her bare med familiene til tiendeyterne, og det gir da som et gjennomsnitt vel 1½  tønne korn til hver husholdning. Der de tradisjonelt regnet med at en måtte ha minst 2 tønner korn for hver person for å ha noenlunde til mel for hver person for året, var det nå bare 1½  tønne på hele husholdningen. Dette forteller helt enkelt om hvilket nødsår 1589 må ha vært. Men med så dårlig kornavling, så er det vanskelig å bedømme hvordan grasveksten har vært, og med det muligheten for å berge seg over vinteren med melkeprodukter og storfekjøtt, sauekjøtt og en svineskrott. Og vi kan ikke se bort fra at med slike dårlige værforhold, kan også fiske ha sviktet noe.

Nå betydde fisket svært mye i Gjemnes tinglag, og vi vet ikke så mye om disse årene var gode eller dårlige år for fiske. Men noen noteringer om tilstanden for fiskeriet finnes fra  noen senere år. Uansett, med så lite korn, måtte de kjøpe en god del korn i tillegg, og kanskje fikk de såkalt ’’unnsetningskorn’’ fra Danmark; men jeg har ikke kommet over slike noteringer.  

Om kornforsyningen var litt bedre i gamle Tingvoll prestegjeld enn i Kvernes prestegjeld med 1.8 tønner for hver husholdning, så var like fullt også året 1589 det hårdeste nødsåret der på over hundre år.                          

Når det så i en tradisjon fra Storlandet nevnes at 1601 ble kalt ’’Svartåret’’, så peker det mot at vi også her ute var inne i en uvanlig langvarig kald klimaperiode. Ola J. Rise gjengir i Oppdalsboka Bind 1 noen noteringer etter sogneprest der i tiden 1591-1606, Morten Bjørnsen, om året 1601 at ’’det var en svær Dyrtid og Hunger i Norge, da både Hø og Korn blev oppætt av mus, lemen og vonder, og hva som var igjen frøs aldeles bort og blev liggende under Sneen’’. Videre at ’’Samme år var Solens Skin så godt som borte den hele Sommer, at den ingen Skygge gav fra sig, men hennes Corpus syntes ikke anderledes end en gloende Klode’’. Morten Bjørnsen nevner også at i 1601 døde 80 mennesker av sult i Oppdal.

Og det er i disse tider at at det kommer mange flyttende fra Oppdal og ut til Storlandet, Eide og vest på Averøy. Siden det er flere personer i disse bygdelagene som nevnes i en jordebok fra 1624 som eiere av odelsjord i Oppdal, så må disse som kom flyttende ha slått seg til her ute. For eks. eide Peder Stokke 2 øre i Vognill, Ole Iversen Stokke eide 2 øre 18 marklag i en av Dørungårdene, andre her ute eide jord i gårder som Vammer og Rise i Drivdalen, i Midtbygden i gårdene Vognill, Vekve, Bryggen og Kvalsjord, i Ishol og Uv  i Lønsetbygden. Jon i Søviken, som han nevnes i 1613, eide i disse årene i alt 6 ½ spann jord i Oppdal.  At folk her ute ble eiere av odelsjord der oppe, kan tyde på at det også kan ha kommet hele familier flyttende, for det er nevnt at mange hustufter lå gjengrodde der oppe.

Men tilbake til det mer lokale, det er først fra ca. 1600 med Lensregnskapene for Trondhjems Stiftamt, som da også omfattet Nordmøre fogderi, at vi begynner å få tiendelister hvor vi kan ha mulighet for å gå ned i de lokale forhold, slik jeg gjør her med først og fremst å notere samlet korntiende for det 4, senere 5-6 gårdbrukerne på Stokke, og sammenligner tiende-oppgavene med folketallet på Stokke for noen enkelte år.

Tiendelistene de første årene etter 1600 gir så få opplysninger at det er først fra ca. 1610 at de gir mulighet for å regne seg frem til noenlunde oppgaver over hva kornavlingen ga som bidrag til matforsyningen i det enkelte år. Men samtidig, likevel gir disse oppgavene en klar antydning om økende kornavlinger utover i første halvdel av 1600-årene; ikke en jevn stigning, men med mellomliggende år med dårlig avling. Dette gir et bilde av en utvikling mot bedre tider fra det ’’bunnpunkt’’ som 1570-1580-årene var. Inntrykket er at folketallet lå lavt, med fire gårder som et første tall for bønder og deres familier, eller hushold, omkring 1610. Det er først med ’’tiendeåret’’ 1.5.1612 til 1.5.1613 (senere er bare første årstall oppgitt) at samlet tiendesum for de fire brukerne på Stokke – 7 skjepper; eller en avling på 70 skjepper, gir grunnlag for å anslå hva den enkelte bonde kunne regne med av korn av egen avl for året.

Men her er det et problem at i 1605 er det notert at på Nordmøre ble det regnet 4 skjepper i tønnen, og at en tønne veide 5 våger, eller vel 92 kg. I Norsk Historisk Leksikon oppgis det at det tidlig på 1600-tallet skulle være regnet med 6 skjepper i tønnen for Nordmøre, mot vanlig 8 skjepper.

Jeg velger her å regne med at det i 1612 ble regnet med 6 skjepper i tønnen, og 70 skjepper fratrukket 7 skjepper i tiende gir en avling på vel 10 tønner; eller vel 2 tønner korn til hvert hushold. Med andre ord bare nok korn for året til en person, så ennå hang de vanskelige værforhold igjen.

Her er det grunn til å gå litt mer inn på denne tradisjonelle regnemåten. En tønne korn var etter gammelt system på vel 139 liter – her regnet med 140 liter. Hektolitervekten for havre regner professor Kåre Lunden for da å ha vært ca. 45 kg. En tønne ville da få en vekt på ca. 63 kg, og to tønner gir da 126 kg. De regnet med en ’’utmalingsgrad’’ på ca. 2/3-deler av kornvekten, og en tønne korn ville da gi ca. 42 kg. mel. Med to tønner, eller ca. 85 kg. mel, gir det ca. 230 gram mel for et menneske for dagen. Tre tønner gir da ca. 126 kg. mel, eller omkring 340 gra mel for dagen, og det regnet de som ’’rikelig’’

Går vi så frem til 1617 var kornavlingen nær 17 tønner, fratrukket tiendesummen gir det nær 3 tønner til hver av de fem familiene som da bodde der.

I 1619 ga de 6 tønner 2 ½ skjeppe i tiende, som med fradrag gir ca. 57 tønner (nå regnet med de vanlige 8 skjepper i tønnen) til deling på de da fire husholdningene, eller litt over 16 tønner til hver husholdning. Så om vi regner med i gjennomsnitt 6 i hver husholdning, gir det 2 2/3-
dels tønne til hver;  så nå kunne de sette noe korn til side på stabburet. Og utover i 1620-årene ser det ut til at kornavlingene har ligget omtrent på dette nivå, men med noe vekslende folketall.

I 1642 gir de fem brukerne på Stokke 6 tønner og 4 skjepper i tiende; med fradrag vil da de fem husholdningene få ca. 59 tønner korn til deling. Nå bodde det omkring 25 personer på Stokke, noe som gir vel 2 tønner korn for hver person for året, eller det de regnet nok for året for hvert menneske. Men det er notert i skattelisten for et par år i tidlig 1640-tall at ’’Fiskeriet var ringe’’. Men det må antakelig gjelde torskefisket, siden sildefisket skal ha vært godt, særlig i 1641 og 1642.

Ved skattemanntallet 1666 gir de 9 tønner i tiende, og da bodde det ca. 35 mennesker på Stokke. Med 9 tønner i tiende blir kornavlingen det året 90 tønner; med fradrag av tiendesummen gir det 81 tønner til deling på de 35. Med de ca. 2 1/3-dels tønne pr. person, ga det kanskje mulighet og å sette litt til side for neste år.

Da det ble holdt manntall i 1701, levde det 16 menn på Stokke. Og i manntall nevntes ikke kvinner, så anslagsvirs bodde det vel ikke noe særlig flere der enn det var i 1666. Tienden var i 1701 4½ rønne, med fradrag blir det 40½ tønne igjen på ca. 35 mennesker – d.v.s. ikke stort mer enn 1 tønne pr. person.

I 1723 ble det lagt frem et forslag til ny matrikkel – det ble bare et forslag, som fikk navnet Konseptmatrikkelen. Under registreringsarbeidet som ble gjort i forbindelse med den påtenkte
nye matrikkel b ble det ikke samlet inn opplysninger om tiende, men bl. a. om hvor mye korn de sådde på hver matrikkelgård. På Stokke sådde de 24 tønner havre, og jeg regner med en avling på 132 tønner, eller ca. 5½ foll. Fraregnet såkorn og tiende gir det til rest 98 tønner. Med et folketall på mellom 35 og 40 – jeg regner her med  38 personer, gir det i overkant av 2 ½ tønne pr. person; de kunne sette noen tønner til side på stabburet som en liten forsikring for neste år.

Nå ville Ekstraskatten 1762 vært en god anledning til å regne frem mer nøyaktige tall, siden det da bodde 47 mennesker på Stokke. Grunnlaget for å beregne dette såpass nøyaktig, er at listen over Ekstraskatten 1762 oppgir alle som var 12 år og eldre, samtidig som opplysninger om de under 12 år er hentet fra kirkebøkene. Men etter ca. 1750 gikk de over til å forpakte bort innkrevingen av kongens part av tiendekornet, noe som gjør det vanskelig å få et grunnlag for en slik sammenligning.

Siden tiendeoppgavene svikter som kilde i disse årene, blir det i hovedsak kirkeboknotater og mer tradisjonelle kilder som må nyttes. Men for året 1773, trolig det siste av nødsårene i tidlig 1770-tall, opplyser Gerhard Schøning at det i alt for Kvernes prestegjeld ble gitt ca. 390 tønner i tiendekorn, og med det en kornavling på 3.900 tønner, og fratrukket tiendeytingen på 390 tønner, blir det ca. 3600 tønner å dele. Nå bodde det i 1769 2.614 mennesker i Kvernes prestegjeld, og jeg regner her med et folketall på 2.700 i 1773. Da blir det ca. 1.3 tønne til hvert menneske i prestegjeldet eller godt under de nødvendige vel 2 tønner.

I mars 1781 får vi vite en del om værforholdene og levekår gjennom en notering i kirkeboken for Kvernes prestegjeld: ’’Pastor holdt gudstjeneste og pasjonspreken for såre få tilhørere i et meget hårdt og stormende vær, som dette år fast idelig især ørkendage (virkedager), og hvorved almuens vårfiskeri tilintetgjordes nu 3. år i rad av samme årsak’’. Det hadde slik vært nær umulig i 1779 og 1780 å kunne reise ut i fiskeværene på torskefiske. Så var det visst noe roligere et par år, før det især i 1784 og 1785 igjen ble mye dårligere år, med langvarige vintrer.

For folket på Stokke ble 1784 et tungt år. Av de omtrent 40 dødsfall som inntraff på Stokke i tiden 1760-1800, skriver 8 seg fra 1784. Det ser ut til at været i 1770- og 1780-årene har vært stormfullt, og når fisket sviktet slik son nevnt i 1781 og helt hindret, eller førte til dårlig torskefiske, og samtidig  var dårlige år for jordbruket, så er matmangelen noe av forklaringen på disse mange dødsfall i 1784, og med det svekket helse som førte til svakere motstandsevne mot sykdom, og gitt så mange dødsfall i 1784. På en av gårdene på Stokke døde fem barn/ ungdommer i løpet av 6 ukers tid høsten 1784, trolig av kopper.

Og det ble også mye dårlig vær i 1785; i kirkeboken noteres det 20. mars at kirketjenesten på Kornstad ’’ble hindret av enn verre vær, storm og uopphørlig snedrev og jordfokk, hvilket urolig vær nå i 5 uker vedholdt, og, som så ofte skjer, tilintetgjør vårfiskeriet, som i år beklageligvis, da nesten ingen mann i stiftet fikk annet enn umodet og frossent korn, som og andre steder i riket, så her i landet er almindelig nød’’.

Det er nok særlig disse åtte dødsfallene i 1784 som gir det meste av forklaringen på at det ikke bodde flere på Stokke ved folketellingen 1801 – 47 mennesker, enn ved Ekstraskatten i 1762.

Når så både kornavl og også fisket sviktet, ble det husdyrene som på et vis ble bergingen, med produkter som melk, smør og ost, og noe slakt, selv om det både i nødsårene i tidlig 1770-tall som i første halvdel av 1780-årene ble sendt opp ’’unnsetningskorn’’ fra Danmark. Men dette unnsetningskornet skulle betales, og det strevde mange med både ti og tyver år senere.
Etter tradisjonen ble det også litt vanskelige år utover i 1790-årene, men det er i 1801 at det igjen blir en nødssiutasjon, det fortsatte med 1802 og 1803, så i 1804 ble det lagt ut ’’statslån’’ til kjøp av både såkorn og matkorn., som det også ble i 1808 etter nødsåret 1807 og igjen i 1813 etter ’’Grønåret’’ 1812. Men med det er vi over i et annet århundre, hvor poteten skulle forandre både helsetilstand og matvaner mye.  

ETTERORD.

Disse varierende kornavlinger kunne i en viss grad dempes noe gjennom gode perioder i fiskeriene, og noe gjennom husdyravlen. Men de klimaskiftninger som ga så sterke svingninger i veksforholdene for kornet, må også ha påvirket grasavlingene. Det er derfor mulig at de dårlige kornavlingene, sammen med noe dårlige grasavlinger, ligger bak den Rydningsforordningen av 1632 som ga hver bonde rett til å få lagt inn rydningsland fra allmenningen i forhold til gårdens størrelse. Det kunne gi noe nytt åkerland, og også nytt slåtteland.

Det er ikke så mye opplysninger å finne i disse amtsregnskapene om husdyrhold, men lister fra 1629 og 1630 nevner ’’Feskatt’’, en ekstraskatt på fe (kveg). Den forteller at det var bare to av de fem bøndene på Stokke som betalte denne skatten: Ole og Størker svarte hver skatt for 4 kyr og 2 ungdyr. En av de tre som ikke betalte noe var Peder Stokke, som var lensmann og da kanskje slapp å betale denne ekstraskatten. Hvorfor de to andre ikke betalte har jeg ikke funnet noen forklaring på. Men professor S. Hasund ved Norges Landbrukshøyskole skriver i ’’Vårt landbruks historie’’ (trykt 1932) at i nødsårene først i 1630-årene var det mange på Nordmøre og Sunnmøre som mistet mange husdyr (kveg). Kanskje var det både formangel og krøttersykdom som lå bak. . Det kan være en grunn.

Sammenlignet med Kvegskatten 1757, kan tallene der tyde på at de bevisst har lagt mer vekt på husdyravlen enn tidligere – med bakgrunn i erfaringene fra de små kornavlingene fra sent 1500-tall og tidlig 1600-tall. På de to gårdene på Stokke fra 1629 og 1630 hadde de da til sammen 12 kyr og 3 ungdyr og 1 okse, noen geiter og sauer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.