Av Jorid Klette Berg
Hentet fra Årbok for 1992
Nord-Trøndelag Historielag
AS OFFSET-TRYKK, STEINKJER 1992

Litt om Vinje bruk i Mosvik

I en artikkel i «Årbok for Nord-Trøndelag Historielag» i 1948 skriver 0. H. Sæteraas:
«Vinje gård er sikkert den eldste i bygda og ble visstnok bebygd for over 200 år siden. Fra hedenold av har bostedet vært sete for de mest fremstående menn i bygda».

Gårdsnavnet hører til de såkalt vin-navn som betyr beite eller gressland. Det er det samme ord som gotisk winjar og hører i lag med det tyske Wonne-fryd og glede. Navnet gir uttrykk for at gården ligger på en gild, herlig plass. Og den ligger også sentralt og vakkert til midt i bygda.
Forskjellig skrivemåter gjennom tidene:

1440 Winio
1517 Winie
1519 Wennie

I dag Vinje, som daglig tale blir «Vinnan».

Den er nevnt i Aslak Bolts jordebok fra 1430-årene som erkebispestolens eiendom. I et brev av 3. mai 1517 blir gården «gitt bort» av erkebiskop Erik Valkendorf til Simon Svenson »for troskap og villige tjeenester». Han får gården for seg og sin kone Mildrids levetid.

Med gården fulgte da Fremgaard, Oppegaard, Melting og Sundset. I 1530 finner vi de samme gårdene oppført under erkebispestolens eiendommer. Seks år etter, i 1536, er det forbi med erkebispestolens makt i Norge, og Vinje ble «salig» kong Kristians eiendom. Kirkens eiendommer i Trøndelag ble slått sammen og kalt «Bakke klosters jordegods». Godsforvaltere bestyrte da eiendommene.

I 1590 hører vi igjen om Vinje eller Mosvigens Gods. Da var eiendommen delt i to like store Wennie-gårder, samt to Fremgaard-gårder og en Opgaard, tilsammen 11 spann, 5 øre og 14 skilling. I 1660 fikk Gabriel Marsellis, kongens berømte hollandske bankier, klostergodset som «brukelig» pant. Han kjøpte det en tid etter, og i 1692 ble godset på nytt solgt, nå til kanselliråd Petter Høier, som dermed også ble ejer av Vinje-godset.

I 1725 er Marcus Høier nevnt som eier. Han fikk bevilgning til å skjære skur av tømmer for eksport på et lite sagbruk på Vinje.

Ved dødsboauksjsonen i 1736 ble Vinje sammen med en del av det tidligere Bakke klostergods, solgt til oberst Andreas Bull f. 1729, for 12.778 spesiedaler.

Oberst Bull var eier da Gerhard Schøning gjestet bygda og gården i 1774. Schøning gjorde en kjempeinnsats på sine reiser rundt i landet med å skrive ned hva han så og opplevde. Han reiste på Hans Majestet Kongens bekostning i årene 1773-75. Om Mosvik skriver Schøning at «det er vel en liden, af Biærge paa begge Sider indkneben, men dog smukt beliggende Bygd».

Om «Mosviigen», som bygda da hette, skriver han at «i den gamle Litteratur, i St. Olufs Historie i sær, er Mosviigen bekjent under Navn Masurvik eller Masarvik. Masur kalte de Gamle et vist slag Træe, det samme som man nu kalder Valbirk, eller de haarde Knuder der vokse paa Birketræerne».

Han bruker navnet Vingan om gården, og skriver at «den især har smuk Beliggenhed».

Juleaften før Bull overtok, skal husene på den ene Wennie-gården ha brent ned. Dette nevner ikke Schøning, men det ser ut som Bull hadde slått sammen flere garder, revet bygninger og ført opp en «anseelig stor ny Bygning, 2de Loft høi foruden Mezaninerne og et lidet Taarn med Klokke». Denne bygningen sto helt til 1890 og ble da avløst av den nåværende bygning. (Mezanin var en lav mellometasje).

Om oberst Bull skriver Schøning at han var både snekker, smed, tømmermann og billedhogger, og vi får høre at han selv hadde «forferdiget adskillige Ting på sin gård».

Gården fødde da 40 voksne kyr, 10-14 hester, 80-90 sauer foruten en del geiter. Det ble årlig sådd 50-60 tønner korn. I tillegg kom kornet som de 14 husmennene sådde, og disse hadde dessuten tilsammen «henimod 90 Klavebundne Kiøer foruden Faar og Geeder».

Bildet viser Vinje, eller Vingan, som Gerhard Schøning kalte bruket, med hovedbygningen som Andreas Bull oppførte først i 1740-årene. På bildet kan en tydelig se halvetasje eller Mezaninerne som Schoning talte dem. Bygningen ble revet rundt 1890.

Fjøs og stall var praktisk innredet med tirønner og vannrenner, og for å kunne varme varan til dyrene hadde han innmurt to kjeler i fjøset. På låven hadde han laget en innretning «for at bortføre den Fugtighed der kunde skade Høet». Av beretningen ellers går det fram at obersten var langt forut for sin tid også når det gjaldt gårdsdrifta, han hadde til og med anlagt kulturbeite. ønskelig var om det ble «meer almindeligt, som et av de tienligste Midler til at forbedre Landshuusholdningen her til Lands».

En annen ting som professor Schøning fant storartet var at man her brukte okser som trekkdyr. To okser utgjorde for tre hester. Dette burde også andre prøve.

Av redskaper hadde han store jerntinnsharver som ellers til da var ukjent. Bull hadde også «ladet giøre en Maschine som var mod 6 Alen lang og 1 1/2 Alen breed, til at bearbejde det Leer som trengtes til Gaardens Bygninger». Han hadde også «ladet opmuure af Graastene, Fjøs og Stald, dog kun til Loftet, da det øvrige er af Tømmer».

Ja, oberst Bull satte spor etter seg enda han hadde gården i bare 16 år. Han var også kirkeeier. I 176i kjøpte han Eid hovedkirke på Ytterøy og Mosvik annekskirke.

Hvordan det gikk med Bull vites ikke, men han var bare 50 år gammel da han i 1779 solgte bruket til Joen Andreas Schancke. Kanskje var det økonomiske årsaker til dette.

Vi ser at han opptar lån i Trondheim 3. januar 1763 hos Stie T. Schøller og pantsetter Wennie med Halsaunet samt 7 husmannsplasser og sagbruk. Det som ble solgt i 1779 var:

1.    Wennie med Halsaunet
2.    Fremgaard
3.    Opgaard

Disse gården var nå slått sammen til et bruk.

4.    Lien med 1/5 i Liaunet sagbruk.
5.    Eid hovedkirke og Wennie annekskirke med følgende bygselgårder: Nedre Troset, Rotvold, Følstad og            Hindberg.

Kjøpesummen var 8.000 riksdaler.

Schancke fikk sagbruksprivilegiene utvidet så han kunne skjære 5000
bord (mot tidligere 1000) og et par tusen på de andre sagene. Schancke solgte i 1791 følgende jordegods til Christian Muller:

1.    Wennie med Fremgaard og Opgaard
2.    Lien
3.    Sundset øvre
4.    Blomaas
5.    Gotvasslien
6.    Wennes
7.    Over-Troset
8.    Wennie sag, Wennes sag, Blomaas sag, Gotvaslien sag, Over-Troset sag, Lien bygdesag (1/8 del).
9.    Eid hovedkirke
10.    Wennie annekskirke
11.    3 jekter
12.    Jordegods i Bjørnør med sag

Kjøpesummen ble nå 10.563 rd. 16 sk.

Årene med skiftende eiere hadde sikkert forringet godset, for i 1817 ble det ved sorenskriver Ottesen og 4 lagrettemenn holdt besiktigelse over Wennie utskipningssag. De fant at sag og renner var forfalne og hadde ikke vært i drift på flere år. Likeledes at ejendommens skoger var så forhugget at det knapt kunne skjæres 20 tylfter årlig.

Dammen ved Stordalsvann var den gang også forfallen.

Anthon P. Jenssen, Vinjes neste ejer, var fra Trondheim. Hans foreldre var Mats Jenssen og Anne Scheldrup Dorenfeldt. Anthons far kom fra Danmark og etablerte seg som kjøpmann i Trondheim i 1790-årene. Dette firmaet er visstnok det eneste bestående av de mange blomstrende bedrifter fra slutten av 1700-tallet. Mats Jenssen hadde fire sønner: Jens Nikolai, Anthon Peter, Hans Peter og Lauritz. De fikk alle førsteklasses utdannelse med læretid i utlandet og ble siden blant de mest fremtredende næringsdrivende i Trondheim (i dag bl.a. eier av Grilstad fabrikker).

Anthon P. Jenssen ble mye med i det kommunale styret i bygda. Han var en driftig kar som fikk hjulene i gang igjen. I boka til hans dattersønn Haakon Løken: »Anne Katrines Ungdom», skildres livet på Sjøvin, — som Vinje heter i boka.

I 1827 kjøpte Jenssen Lilledalen som til nå hadde tilhørt Domkirkens jordegods, og omkring 1829 opprettet han et brenneri på Vinje.

I 1816 ble brennevinsbrenning frigitt, slik at alle kunne drive med det. En mente at jordbruket trengte denne frihet for å få avsatt sine produkter, og avgift ble lagt på matrikkelen. Også de som unnlot å brenne ble skatt-lagt etter denne bestemmelsen. I 1827 var det 11.000 brennerikjeler i landet, og drikkingen var aldeles forferdelig. Så ble det innskrenkning, og avgiften ble beregnet for hver kjel. En ny lov med forbud mot å bruke kjeler under 200 potter var på trappene, og Jenssen så her en mulighet til å utnytte produktene fra gården. Han fikk tak i en ung ingeniør fra Kristiania, Herman Løken, som fikk i gang den store brenneridrifta. Løken ble senere gift med Anthons datter Anne Margrethe, og de kjøpte gården Sundnes på Inderøy.

I 1851 overdro Anthon Jenssen bruket til sønnen Benedict. Benedict giftet seg med Anne Knutzon fra Kristiansund, men hun døde etter et kort ekteskap.

Med brenneridrifta fulgte biproduktet Brank, som ble brukt som dyrefor, på Vinje særlig til foringsokser. I 1875 hadde Vinje 125 foringsokser, 20 hester, 130 melkekyr, 80 geiter og en flokk reir. Eicndommen ble også i Benedicts brukertid utvidet ved oppkjøp av gårder. Antallet husmenn steg til det en tid var over 50 husmannsplasser. Husmennene hadde arbeid på bruket, som også omfattet meieri, ysteri, mølle, sagbruk og også en tid landhandleri.

Benedict hadde en kraft og arbeidsvilje som en ytterst sjelden finner maken til. Han var alltid villig til å være med når noe skulle gjøres. 1 1862 tok han initiativet til å starte Ytterøy Prestegjelds sparebank med sete i Mosvik. (Senere Mosvik sparebank).

Sammen med svogeren Herman Løken og proprietær Jelstrup på Mo gård i Levanger fikk han i stand Innherred Aktie Dampskipsselskap. Landbruker var han med liv og sjel, han arbeidet mye innen Landhusholdningsselskapet og var medlem av fogderikommisjonen, en menneskealder medlem av herredsstyret, derav 22 år som ordfører. Det er sagt at han var en av landets betydeligste borgere og beste menn. Han var kirkeeier til 1853. Da overtok kommunen kirka for 600 spd. Den var gammel og dårlig, og det reiste seg etter hvert spørsmål om bygging av ny kirke. Men denne fikk ikke Benedict oppleve, for han døde 13. februar 1883, 3 måneder før grunnsteinen til nykirka ble nedlagt. Det var nok mange som tenkte på han med stor takknemmelighet da kirka ble innviet 20. august 1884. Med sin velkjente dyktighet og store autoritet hadde han vært med og lagt alt til rette for det storverk som det var for en liter og fattig bygd å refise en kirke.

Merkelig nok viste det seg ved hans død at boets gjcld var større cnn eiendelene, (insolvens). Han hadde i mange år vært hardt presset økonomisk og hadde måttet ta opp store lån. Hans eneste sønn Anton forsøkte å drive, men måtte gi opp. Så ble eiendommen solgt på tvangsauksjon, og kjøper ble Anthon Mathias Jenssen, sønn av Hans Peter Jenssen og Benedicts søskenbarn. Anthon kom alelri til å bo på gården, men overlot driften til sønnen Einar f. 1860, død 1944. Han var gift med Gunhild Matheson fra Trondheim. De overtok bruket i 1896.

Einar Jenssen var militær, men hadde interesse for gårdsbruk. Brenncriet var blitt nedlagt i 1883 ved Benedicts død. Omkring 1895 ble sagbruksdriften rasjonalisert og bygd opp på nytt sammen med ei ganske stor mølle. Disse anleggene ble bygd med Mossa som drivkraft ned for Kvernbakken.

En storflom i 1932 gjorde at elva gravde seg dypere enn før og den tok dessuten delvis et annet leie.

Dette førte til at møllebruket ble nedlagt, men sagbruket ble bygd opp igjen i Nervika, nå med elektricitet som drivkraft.

Noe av det første Einar Jenssen satte i gang med da han kom til Vinje, var å få ført opp en ny hovedbygning. Den gamle fra oberst Bulls dager, som forresten sto litt lenger inre på gårdsplassen, ble nå revet.

Ny hårstue, lave og stallbygning ble også bygd etter hvert.

I 1906 overtok også Einar Jenssen husene ved handelsstedet Vinjesjøen, og nå ble Vinje Bruks landhandel en realitet. Denne handelen var i drift helt til Mosvik samvirkelag ble stiftet og overtok husene og driften.

Ved landhandleriet – og senere ved samvirkelaget, var det også eget bakeri, delvis bygd opp av teglstein fra det nedrevne tørkeriet ved mølla.

Ved mølleanlegget ved Kvernbakken ble det også bygd et lite elektrisitetsverk, og det sies at Vinje hadde elektrisk strøm før de fikk det i Trondheim by.

Fra 1. januar 1947 overtok Anthon Mathias Jenssen, gift med Petra Grande, bruket, og fra 1. januar 1964 ble deres sønn Einar, gift med Brynhild Drabløs fra Nærøy, ny bruker. Sagbruket ble nå nedlagt, men ennå i mange år var det en allsidig drift med melkeproduksjon og skogbruk. Ved Einars plutselige død 9. september 1979, ble Brynhild alene med ansvaret, og drev bruket til sønnen Anton Mathias etter hvert fikk tatt over driften. Fra 1. januar 1982 en fjerdedel av bruket, fra 1. januar 1985 redskaper og løsøre og fra 1. januar 1990 hele eiendommen.

Vinje Bruk, som navnet er nå, er ikke lenger den største arbeisgiveren i bygda, slik det før alttid var. Med den allsidige driftsformen på bruket var det behov for mye arbeidsfolk. Foruten folk på husmannsplassene korn mange tilrejsende og fikk arbeid.
Nå har rasjonaliseringen blitt seierherre. Melkeproduksjonen er nedlagt. Det er i dag tilbake kornproduksjon og skogsdrift, virksomheter som i dag er nesten helt fullmekanisert.

Plasser og heimer under Vinje

Rundt utkanten av dyrkamarka på Vinje ble det i tidens løp ryddet og dyrket plasser av og for arbeidsfolkene på gården, slik som tilfellet var på de andre gårdene i bygda.

I folketellingen fra 1801 får vi vite at det da til sammen bodde 34 fanvi lier på Vinje. Som første familie ble som vanlig eieren oppført. Daværende ejer av bruket var Christen Johan Müller som også i sin tjeneste hadde 14 personer som bodde på hovedgården. De øvrige 33 familiene bodde alle sammen på plasser under bruket, enten som husmenn eller inderster.

I en «Fortegnelse over Husmænd, Strandsittere og Inderster i Mosvik.Sogn-Tiende til Kirken» er det oppført hele 103 navn under Vinje.

Folketellingen fra 1901 forteller at det da var 37 plasser under Vinje.

Husmannsloven av 24. september 1851 forutsetter at som hovedregel skal husmannsforholdet reguleres av en skriftlig kontrakt. Det er ikke funnet slike kontrakter på Vinje. Grunnen skal være at Anton, Benedicts sønn, som forsøkte å drive gården etter farens død i 1883, tilintetgjorde storparten av de gamle dokumentene som fantes i brukets arkiv.

Senere eiere opprettet riktignok kontrakter med brukerne av husmannsplassene, men de hadde f.eks. ingen avtaler om pliktarbeid. Her ble derimot saker som gjaldt gjerdehold, rett til å få utvist ved samt heite rett for plassenes husdyr sentrale avsnitt i kontraktene. Dette bekreftes også av Sigurd Haugan f. 1901, den eldste gjenlevende av tidligere husmenn og arbeicIsfolk på Vinje.

Året 1908 ble et merkesår i historien om husmannsplassene på Vinje Bruk. Da ble nemlig parsellen Alstad, den tidligere husmannsplassen Vinjeøren, utskilt ved en delings- og skyldsetningsforretning og gitt bruksnummer 2.

Siden den gang har, med ujevne mellomrom, de fleste tidligere husmannsplassene blitt selveiendommer, det vil si at brukerne har kjøpt jorda, husene eide de jo fra før.
De som ikke hadde interesse av kjøp, har nå fått byttet ut sine gamle kontrakter med vanlig bygsel på 99 år.

Vinje Bruk består i dag av gårdsnumrene 15, 16, 18, 19, 24 og 25 med tilsammen 133 bruksnummer og 70 festenummer.

De seks gårdsnumrene står for: Lilledalen, Stordalen, Vinje, Kilen, Lien og Oppgrande.
Til slutt kan det passe å ta med inskripsjonen på matklokka som henger i tårnet på bårstua på Vinje:

Kom slank, slip plug (plog)
Kast ljaa og sigd, sluggu og øks
og hva du maatte i kender have.
Kom, skynd dig saa, spis bugen fuld
saa rapep staar i tut –
Aa skynd dig saa til arbeid ut…
1767

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *