Internt referansenummer:B-15.04.2013
Kilde:
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY
Av: C. BORCH-JENSSEN
2. OPPLAG (Forøket utgave)
TH. FJELLANGERS BOKHANDEL (I KOMMISJON)
ANT. ANDERSSENS TRYKKERI
LARVIK 1944

Livets spill og dagens lek

 

Det hender av og til i sesongens løp at jeg kan få lyst til å overvære en fotballkamp, især hvis en av våre klubber spiller mot et utenbys lag.

Riktignok har jeg ikke satt mig tilstrekkelig inn i den moderne teknikk, men jeg kan da følge spillets gang i store trekk, og tillike ha øieblikkets interesse av kampen.

Snart står finalen for døren!

Norgesmesteren skal kåres på Lovisenlunds grønne teppe.

Det vilde være høist interessant og ønskelig om titelen blev tildelt en Larviksklubb.

For Larvik har tradisjon som fotballby.

En trønder, Sverre Matheson, som dengang var volontør i Laurvigs Privatbank, var den som presenterte den mystiske ball for oss ganske unge menn. Og vi grep med begjærlighet denne anledning til å bli innviet i denne friluftslek.

Magnus Christiansen, Hans Holm, Petter Moldenhauer, Hansmeier, Arne Schmidt, Petteroiversen-guttane og Christen Christensen og mange, mange fler slo sig sammen til en klubb som vi kalte «Mjølner».

Vi holdt til i Byskogen — på Eksersersletten — og vi var såpass mange at vi kunde dele oss i to partier, men da vi dengang spilte i daglig antrekk, og i skjorteermene, fant vi det nødvendig å markere partiene ved hjelp av våre jockeyluer. Det ene partis luer var sydd av blå og hvite, det andres av røde og hvite kiler.

Hans Holm var en svær kar til å sparke høit og langt, datidens spilleideal — likeså Arne Schmidt, mens Christen Christensen var en mester i å «føre». Vi andre gjorde oss visst ikke på noen måte bemerket. Men vi kavet da og spente det beste vi kunde, og det slumpet vel til at vi kunde lage ett mål av de både ti og tyve gollær som kunde innregistreres for kvelden.

På den tid gikk det såvisst ikke hverken ekstratog eller båt til spilleplassene, og bilene var ennu ikke født. Tilskuerne kunde vi makelig telle. Jeg vet om bare to unge piker som ofte satt i fjellet og så på spillets gang.

Vi deltok også i 17. maiprosessjonen, og det under vår egen selvlagede fane!

Nogen tid senere dannedes en annen klubb, som tok navnet «Ull».

Med denne hadde vi vår første match — i Byskogen —  altså på egen bane. «Mjølner» vant, og jeg tror vi vant stort.

Men la mig ikke overdrive, også her. Dette kom jeg nemlig til å gjøre i Guttormsens organ, «Laurvigs Blad», da jeg i egenskap av sekretær i «Mjølner» skrev referat av matchen. Referatet fikk da også en kraftig protest fra «Ull»-guttane, Det var jo ungt og friskt blod begge leire.

Senere kom «Idun», så «Fram», eller var det kanskje «Turnforeningen», som da efter «Iden» tok op fotballen som ledd i foreningens øvelser…

Og nu? Hvem kan telle klubbene, hvem kan telle tilskuerne, hvem er sterkest representert i publikum, hunkjønn eller mannkjønn, ungdommen eller den eldre generajon ?

Vi drømte såvisst ikke om at «Mjølner», og dens nære etterkommere skulde formå å sette ikke bare vår lille, rolige by så ofte og så ettertrykkelig i fotballens tegn, og aller-minst at den skulde bli medvirkende til å sette landet, ja fedrelandet på ende.

Det vil måskje være forståelig at en eldre gutt kan ha ialfall fornemmelser  når han hører de dumpe drønn av den elektriserende ball.

Men allikevel! Jeg vil nu helst tenke på den kjære, gamle, gode ball-leken fra de aller tidligste guttedagene: den nasjonale råtab len. Navnet er vel ikke akkurat så vakkert, og det klinger vel heller ikke så fint som football, men det risler da litt i ryggen på nogen hver, når vi tenker på barne- og ungdomsårenes friske spill.

Vistnok finnes der de voksne mennesker som ennu drister sig til å øve den djerve lek, og som derved bidrar til å holde den i ære.

Det må vel innrømmes at det var festlige timer når vi i den tidlige vår, de sneen såvidt var gått av bakken, kunde flokkes på en åpen plass, eller løkke eller i et smau, og stille til dyst.

Det spennende i leken begynte allerede med valghandlingen, da de to tillidsmenn hysset balltreet sig imellem, eien, sveien, dreien, og derpå vekselvis flyttet hånd opover treet inntil der ikke var håndbredd mer, men kun så meget at den som nu hadde tur, kunde få, tak med tommel- og pekefingeren, klypa, og foreta de obligatoriske tre svingninger over hodet med balltreet, som under dette ikke måtte falle ham ut av fingrene. Var der ikke plass for klypa, skulde man ta om igjen, men først måtte konstateres at det var umulig å få fatt i balltreets topp med fingrene, ja at man sogar ikke kunde streife treet med haka.

Så valgte man da medspillerne efter tur. Den som svinget treet hadde forretten. Enkelte var enten for unge eller for tunge til å kunne gjøre effektiv tjeneste for sitt parti, hvorfor de måtte finne sig i enten å være fristikkær, eller steddi ophyssær. Det var jo ikke nogen ærefull funksjon, men de var da med iallfall.

Og leken gikk med liv og lyst, fra mål til mål, fra inneråta til ytterråta, med dristige utspring og lykkelig innkomst, og med vekslende hell for partiene.

*****

Det hender så, meget og mangt i livets løp; så meget har blitt anderledes enn det var tenkt, og forholdene har artet sig såre forskjellig: en blev dessverre dømt til alltid å være samfundets fristikkær, en annen drev det ikke lenger enn til steddi ophyssær, nogen nådde ytterråta — og dveler der ute — mange brøt op, og nådde jublende og seirsglade inn igjen, hjem igjen, og har fått hvile…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *