Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

Lothe Lorentsdatter fra Lovund. Et 80-års minne for en tragisk ulykke på Island
Av Oddbjørn Jensen

 

Lothe Lorentsdatter ble født på Lovund i Lurøy kommune, 13. juli 1871. Hun var datter av gårdbruker/ leilending Lorents Christian Hansen og hustru Karen Johanne Nilsdatter. Lothe vokste opp som nr. 3 i en søskenflokk av 4. Lothe ble døpt i Lurøy kirke 24. september 1871 og konfirmert i samme kirke 19. juni 1887.

Lothe ble gift 22. juni 1896 i Lurøy kirke, med Knud Knutsen Sæther – Ingvald Strøm og Endre Thoresen var deres forlovere. I Lurøy kirkebok er brudgommen benevnt som «omreisende handelskarl». Knud Knutsen Sæther ble født 22. april 1866 på Vaagbø i Tingvoll kommune, av foreldre Knut Jonsen og Marit Knutsdatter.

  1. februar 1896 fikk Lothe og Knut en sønn. Gutten døde udøpt allerede 7. mars 1896 og ble gravlagt på Lurøy gravgård 4. april s.å. Denne gutten var det eneste barn de hadde i ekteskapet.

Ved folketellingen 3. desember 1900, bodde Lothe og Knud fortsatt på Lovund, i sidebygningen på eiendommen «Gaarden». Ved folketellingen samme år er Knud oppført som «handelskarl – skræppekarl». Etter århundreskiftet bygde de eget hus på Bryggeodden, på nordsiden av Hundkjønna. Huset var oppsatt av tømmer og hadde en grunnflate på ca. 4,5 x 5 m, med loft og bisslag mot Hundkjønna. Etter at Lothe og Knud Sæther drog til Island kjøpte Vilfrida og Arne Olaisen huset. Vilfrida og Arne bygde senere på huset mot nord-øst med 4,5 meter, og den del av huset som Lothe og Knud Sæther bygde ble en integrert del av boligen og bestod i hovedsak av stuerommet med overliggende 2 loft. Huset ble i sin helhet revet i 1974, og den del av boligen som Lothe og Knud bygde, benyttet Dagrun Olaisen til det fritidshuset, som hun bygde ved sør-vest enden av Hundkjønna. På tomten bygde Alette og Arne Olaisen jr. ny bolig. Det er sannsynlig at Vilfrida og Arne Olaisen overtok huset allerede i 1912 eller tidligere, da de ble gift 17. september 1912.

Til Island for å arbeide.
Jeg antar at Lothe og Knud Sæther bodde på Lovund til de reiste til Siglafjord på Island – hvor de drog for å skaffe utkomme for seg. I denne forbindelse skriver sokneprest Bragi J. Ingibergsoson i Siglafjord at de «sannsynligvis kom til Siglufjördur året 1911». I Gyldendals leksikon anføres bl.a. følgende om stedet: «Siglafjord ligger midt på Island’s nord kyst – omgitt av steile fjell opp til 750 m o.h. På en øyer (halvøy) ved bunnen av fjorden Siglufjördur – ligger byen Siglafjord. Stedet ble grunnlagt av norske fiskere før siste århundreskifte. Stedet er også blitt kalt «Sildens klondyke». Byen hadde verdens største samling av sildoljefabrikker på et sted, for uten fryseri og hermetikkfabrikk. Stor nedgang i folketallet p.g.a. fraflytting etter fangstsvikt siden 1944». I 1997 hadde Siglafjord 1600 innbyggere.

Brødrene Gustav og Olaf Evanger, fra Eggesbønes i Herøy kommune på Sundmøre, dreiv stort i sild og fisk i Siglafjord og alle rede i 1905 starta Gustav Evanger fiskeindustri på stedet. I 1911 grunnla de sildoljefabrikk i Siglafjord, som etter hvert utviklet seg til en stor bedrift. Hovedeier av fabrikken var Gustav Evanger, mens hans bror Olaf hadde en stor sildestasjon like sør for fabrikken. Hit var det så Knud og Lothe kom i 1911 for ta seg arbeid. I noen kilder er Knud benevnt som formann og i andre som verksmester ved fabrikken. Brødrene Evanger bygde sine bedrifter på østsiden av fjorden, mens byen Siglafjord lå på vestsiden, omtrentlig rett over for hverandre. Overfor bedriftene til brødrene Evanger reiste det høye Staderholsfjellet seg.

Den store snøskredvinter.
Vinteren 1919 ble den største snøskredvinteren i dette århundre på nord Island. Første delen av april var det et svært hardt vær på den nordlige delen av Island. Uken fra 5. til 12. april var det ustanselig snøstorm fra øst på Siglafjord, og slik var det fortsatt lørdag den 12. Stormen var så tett at man ikke kunne se mellom husene. I tettstedet Siglafjord hadde det lavet ned en masse snø. Folk som denne lørdag formiddag var ute og nede ved havna i Siglafjord, så tydelig at det hadde skjedd noe om natta. Båter som hadde vært omhyggelig fortøyd til kaiene hadde slitt seg og var mer eller mindre knust, andre båter hadde sunket og var borte. Bryggene var mer eller mindre rasert. Den eneste forklaring på denne omveltningen kunne bare være at et stort snøskred hadde falt på østsiden av fjordenden fra Staderholsfjellet.

Natt til lørdag 12. april 1919 falt et enormt snøskred fra Staderholsfjellet, øst for Siglafjord, mot tetstedet Siglafjord. Øverst oppe på fjellet hadde det dannet seg en svær hengeskavl, som må ha falt frem av sin egen tyngde. Fjellet er høyt og bratt. Skredet var ca. 1000 favner bredt nederst, tykt og massivt, og rant så ned i havet over Evanger’s sildefabrikk og tok med seg 7 hus. Det var storm fra nord og stor sjø da skredet falt, men til tross for dette gikk flodbølgen mot været med slik kraft at kaiene på motsatt side av fjorden ble knust til pinneved. Så stor var farten på skredet at lufttrykket alene feiet bort mer enn 30 notbåter og andrebåter som lå klar for lossing og knuste disse til pinneved. I trehusene nede på sletta, der skredet tok ut på sjøen, bodde det 9 personer, som alle mistet livet. I et av husene bodde Knud Sæther, som var forvalter/oppsynsmann for Evanger sildefabrikk og han kone Lothe. Alt hadde sannsynligvis skjedd så fort at de berørte ikke hadde våknet, men hadde død i søvne.

Dampkjelene og maskinene fra Evanger’s sildefabrikk hadde skredet tatt langt ut på sjøen. Det hadde vært så store krefter i sving at jernbjelker i fabrikken på arms tykkelse, var knekt som riveskaft. Murvegger og støpte sokler under maskinene hadde skredet tatt og satt over ende som et korthus. Tunge maskiner hadde enten blitt feid over kanten og ut på sjøen eller ned i en veldig stor sildetank. Begge husene som det bodde folk i var liksom tørket bort. Her mistet Knud Sæther og Lothe livet.

I tillegg til fabrikken og husene som er nevnt foran, ble to store lagerhus ødelagt, sildepaller, brygger, masse tønner og mange hundre fat med tran. Fatene med tran ble knust når maskinene ble revet løs og slengt avgårde. Der var to sildetanker av jernarmert betong. Veggene av disse sildetankene var blitt knust og feid på sjøen. Hovedeier av fabrikken var Gustav Evanger, mens hans bror Olav Evanger hadde en stor sildestasjon like sør for fabrikken. Der hadde alt blitt feid bort – paller, brygger og to pakkhus fulle av sildetønner.

Da skredet falt i sjøen og den enorme flodbølge dannet seg, gikk skredet opp på land på vestsiden av fjorden og opp i tettstedet Siglafjord, som lå på denne siden av fjorden. Der ble det gjort stor skade og nesten alle kaier på tettstedet ble totalt ødelagt og ca. 5000 sildetønner gikk på sjøen.

Når snøstormen hadde gitt seg var det så mye vrakrester ved bunnen av fjorden at man kunne nesten gå tørrskodd på raktømmeret over fjorden. Blant annet fløt i sin helhet øverste etasje av det ene av Ole Evanger’s lagerbygninger – og det var fult av nye sildetønner. Tønnene ble for det meste skylt ut og ble berget langs fjorden. Senere ble tønnene solgt på auksjon.

En menneskelig tragedie med 18 omkomne.
Når uværet hadde gitt seg begynte mann og lete etter likene til de som hadde mistet livet. Det ble lett både dag og natt langs strendene i nesten 14 dager. Palmesøndag 13. april ble liket av Knud Sæther funnet. Han lå i senga si akkurat som om han sov, med hendene på brystet og man så ingen ytre skader bortsett fra et lite sår i panna. Legen på stedet trudde at han hadde død raskt mens han sov. Liket av Lothe Sæther ble ikke funnet før etter en uke.

Nyhetene om raskatastrofen kom raskt til Norge – 16. april 1919 stod følgende anført i Helgenads Blad:

«Fra Siglufiord paa Island telegaferes, at et stort sneskred har feiet væk
guanofabrikken og fangststationen som henlaa et stykke fra byen. Broer
til stedet og flere fartøyer paa havnen strøk med. 22 menesker omkom».

I avisa Fram, lokalavis for Siglafjord, er telegram fra det danske kongehus referert 19. april, hvor etter ordføreren i Siglafjord sendte dette svartelegram samme dag:

«Folket på Siglufjördur ber deg høyst ærede herr stasminister å bringe hans høyhet
Kongen og hennes høyhet Dronningen hjertelig takk for Deres kondolansetelegram.
Deltakelsen fra vårt ærede kongepar myker sårene til dem som er rammet av
av sorg og gir oss mot til å reparere skadene».

Det var til sammen 18 personer som mistet livet i denne snøraskatastrofen og 14 av disse ble gravlagt i felles grav på Siglarfjord, men ikke alle på samme dag. Knud og Lothe Sæther ble også gravlagt i denne felles grav. I forbindelse med bisettelsen stod følgende nekrolog om disse i lokalavisa Fram 3. mai 1919, forfattet av presten Bjarni Porsteinsson, som var en fortsettelse av minneordene for de øvrige omkomne :

«Da har man ennå ikke nevnt det norske ekteparet verksleder Knud Sæther og hans kone,
som mistet livet i snøraset. De bodde begge alene i huset som tilhørte fabrikken. De hadde
bodd her i ca. 8 år – og selv om de var utenlandsk så var de for mange av oss så kjær og så
sammensveiset at vi savner de like mye som om de hadde vært født og oppvokst her. De
var hedersfolk, gjestfri og muntre, snill mot fattige og glad i dyr. Deres hjem bar utvetydig
preg av god hygiene, god orden, edruelighet og estetisk sans. Deres begravelse ble utsatt
en stund. Men når man hørte at et skip fra Norge, som man ventet på måtte snu tilbake
til Norge på grunn av dårlig vær, ble dette ekteparet bisatt tirsdag 29. april.»

Videre var det skrevet i samme avis at ved alle begravelsene var det satt opp svarte duker i hele kirken og de elektriske lysene ble brukt og flagg på halv stang ble båret foran likfølgene. Alle fra Siglafjord vil lenge huske disse såre sørgedager og disse hjerteskjærende begravelsene.

I avisa Fram av 3. mai 1919 var følgende takkeannonse rykket inn:

«Alle dem som viste vennlig deltakelse ved ekteparet Sæther’s plutselige og tragiske
bortgang og hedret deres begravelse med sitt nærvær, minnegaver og kranser, takker
undertegnede på vegne av pårørende og venner.
Siglafjord 2. mai 1919. Inda Tynes».

Jeg er usikker på om begravelsen skjedde den 29. april, som det er nevnt i minneordet. For i kirkeboka for Siglafjord er begravelsen datert til 30. april.

Etterord.
I 1995 ble det satt opp en minneplate på ruinene av Evanger’s sildefabrikk – med følgende tekst:

«Den 12. april 1919 gikk det et snøras fra Stadarhòlsfjall på Evanger´s
sildefabrikk og på gården Nedri-Skutu. 9 mennesker mistet livet.
Gud velsigne deres minne.
Kiwianisklubben Skjødur reiste denne minneplaten i 1995».

I en del av bakgrunnsmaterialet som jeg har brukt kan det synes som om også et annet norsk ektepar mistet livet i snøraset ved navn «Lars Sæther og hans kone Lovise», men disse to er ikke nevnt i for-tegnelsen over de omkomne. I denne forbindelse skriver sogneprest Bragi J. Ingibergsson i brev av 16. september 1998 følgende:

«Knud Knutsen Sæther og hans kone Lotte Lorenstsdatter kom sansynligvis til Siglufjördur
året 1911. Bibliotekets arbeidskraft kan ikke finne ut av når Lars Sæther og Lovisa kom til
Island, men Andreas Sæther kom her til Siglufjördur fra Norge i 1912 og bodde hjemme hos
Knud og Lotte Sæther.

De omkomne, 18 personer, som døde i snøraset i Stadarhòlsfjallet og i to andre snøras
på samme dag, ble gravlagt i kirkegården dagerne 25. og 26. april og Knud og Lotte Sæther
30. april. Gravgården i Siglufjörur heter «Kirkjugarder Siglufjardar» på islansk»

Jeg oppfatter at de personene som presten nevner samt personen som underskrev takkeannonsen, Inda Tynes, som et tegn på at der var mange norske i Siglafjord på denne tiden. Og det var sikkert kjent i Norge at der var det mulighet for arbeid. Bl.a. har Magdalena Edvardesen på Lovund fortalt meg at hennes far, Julius Andreas Klæbo Johansen, reiste opp til Island for å ta seg arbeid. Men da han hørte om denne snørasulykken, returnerte han tilbake til Norge. Det synes rimelig at han var med den båten fra Norge, nevnt i minneordene, som måtte snu grunnet dårlig vær.

I følge Bjarne Rabben i Herøy kommune – ble ikke virksomheten til brødrene Evanger bygd opp igjen i Siglafjord etter den tragiske ulykken, men virksomheten ble flyttet til Dagvardeyri og Røvershøfn – hvor nye sildoljefabrikker ble bygd. I denne forbindelse skriver bl.a. sogneprest Bragi J. Ingibergsson at etter at familiebedriften til brødrene Evanger på Eggesbønes gikk konkurs i forbindelse med depresjonsperioden i begynnelsen på 30-åra, flyttet Gustav Evanger til Newfoundland, hvor han startet opp ny fiskemelfabrikk og fisketørkeri og var der til sin død i 1954. Olaf Evanger flyttet til Danmark i 1933 og grunnla en leverfabrikk i Esbjerg.

Lothe Sæther var grandtante til Edvarda Thomassen på Lovund. Etter rasulykken i Siglafjord kom det en del eiendeler til familien på Lovund. Blant annet kom det to sengelaken, med hardagerbroderi på, som i følge Edvarda ble funnet på en klesnor i snømassene, noe som tyder på at Lothe hadde hatt storklesvask i forkant av ulykken. Edvarda er i besittelse av et av lakene, mens søsteren Hilda Blø har det andre. Den tredje søsteren Laura Løken har en trearmet lysestake i messing etter grandtanta. Laura og Hilda bor i Midsund.

Avslutningsvis vil jeg rette en takk til Rakel-Eline Thomassen for innhenting av bakgrunnstoff under sitt opphold på Island, Brynja Gunnarsdottir for oversetting av islandsk litteratur og avisartikler og sognepresten i Siglufjördur – Bragi J. Ingibergsson, for fotografering og oversendelse av avisartikler om ulykken. Bildet av Lothe og Knud Sæther er lånt av Edvarda Thomassen.

Kilder:
«Øldin okkar» – side 173-175 – for perioden 1901-1932.
«Skreduföll og snjòflòd» av Òlafur Jònsson, ny utg. 1992. Side 209-221.
«Fram», lokalavis for Siglafjord på Island – 12. og 19. april, og 3. mai 1919.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *