Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

Lurøygården. Litt om de gamle bygningene her og storbrannene i 1880-åra
Av Rune Bang


”På den aabne Mark under Fjeldet laa Hovedhuset lunt til med sine store Sale og Dagligstuer, med Spiseværelset, Soverom og Kjøkken. Ved bygningens ene Side stak ”Farmorloftet” frem og dannede en Fløi, men dog adskilt fra Hovedhuset med nogle Alens Mellemrum. Paa den ene motsatte Side fulgte paa samme Maade Drengestuerne, Tjenestepigernes Rum og Ildhuset. Der var en stor Græsplæn midt paa Borggaarden, og paa den fjerde Side av denne stod Staburet. Men fjøset og Laaven laa længre borte. Vinduerne havde hvidt Listverk overalt, som stod godt sammen med de rødmalede Vægge. Tagene var torvlagte”.

Slik beskriver forfatteren Christian Koren Wiberg den gamle Lurøygården i sin roman ”Helene Duncan” fra 1909, i en handling som ligger nær opp til virkelighet her på gården i det forrige århundre. Den beskrivelse han her gir av gårdens mange bygninger, var så vidt vi kjenner til, nokså nøyaktig virkeligheten ved slutten av 1800-tallet. Den gamle bebyggelsen liknet i stor grad gammelgården på Dønnes, formet av de nære slektsbånd som var mellom disse to stedene. Den koselige bebyggelsen hadde et tydelig enhetspreg med fin tundannelse, selv om de enkelte bygningene var oppført til noe forskjellig tid. De bygninger en besøkende ser i dag, er i vesentlig grad oppført i løpet av de siste hundre år. Bare lysthuset i hagen og staburet, nevnt i romanen av Wiberg, er fortsatt intakt av denne gamle bebyggelsen på gården. Hva skjedde med denne gamle og ærverdige gårdsbebyggelsen med bygninger helt tilbake til 1700-tallet? Hvorfor er ikke mer bevart enn hva tilfellet er i dag? Er det mulig å gi en mer eksakt beskrivelse av denne gårdens gamle bebyggelse?

Lurøygården
Axel Coldevins store bok ”Jordegods og storgårder i Nord-Norge”, omhandler som tittelen sier, de større private jordegods og storgårder i vår nordlige landsdel. Et av de her omtalte proprietærgods, er Lurøygården, sete for Mechlenborg-, Dass- og senere Dundas-familien gjennom flere hundre år, ja helt fra 1500-tallet. Den første vi kjenner til av denne slekta som bodde her, Jens Mechlenborg (1560-1626) var også en tid fogd over Helgeland, og ble ved sin død begravet inne i Lurøykirka.

Den første tiden livnærte brukerne av gården seg også i stor grad ved jektbruk og handel. Til gården hørte også en tid gjestgiveribevilling. Selv var de leilendinger under krongodset, senere under Irgensgodset og Angellgodset, før Christen Dass (1743 – 1791) så fikk kjøpe denne store gården for 910 Rdlr. ved skjøte av 2. november 1772, året etter at han giftet seg. Etter hvert samlet også gårdeierne her seg en del spredte eiendommer, slik at de nå i tillegg hadde inntekter av å leie ut mot betaling disse gårdpartene fra sitt private jordegods.

En større satsing på egen gård kom i første del av 1800-tallet, da Daniel Strøm Dass (1803 – 1894) – senere Dundas, overtok gården i 1829. Jordegodset ble nå fraskilt gården i sammenheng med arveoppgjør. Handelen og jektebruket ble også oppgitt. Daniel var først og fremst gårdbruker, noe hans satsning viser til fulle, – både utdanningsmessig og bruksmessig. Fra nå av har slekta her på gården fullt og helt satset på jordbruksdriften.

Gårdens bebyggelse i 1868.
En forordning av 18.august 1767 påbød brannforsikring for huseiere i byene og ga samtidig huseiere på landet anledning til å tegne forsikring. Husene skulle takseres av menn oppnevnt av magistraten og med byskriveren som sekretær. Lov av 19. august 1845 bestemte at lensmannen skulle forestå takstforretningen på landet, og noen år etter denne lov ble slike forsikringstakster også foretatt i Lurøy. Fra 1850-årene er det blitt avholdt branntaksasjons-forretninger her, ledet av vår lensmann og med deltakelse av fire edsvorne branntaksasjons-menn. Disse forretninger gir rike bygningshistoriske opplysninger om våre eldste bygninger, spesielt for årene 1850 – 1890.

Den 26. juli 1868 møtte lensmann Steen med sine fire faste takstmenn, Jens C. Tønder, Johan Jonsen, Christoffer Mikkelsen og Johannes Jensen, for å foreta det viktige takseringsarbeide på Lurøygården. Forretningen var bestilt av den tids eier, proprietær Daniel Dundas, som selv ikke var til stede denne dagen. Lensmannen og hans fire menn tok utgangspunkt i tidligere takstforretning av 27. august 1836, hvorpå følgende bygninger nå ble omtaksert og beskrevet (her i noe modernisert form):

  1. Storstuebygningen
    32 ¼ alen lang, 10 ½ alen bred og 8 3/8 alen høy, oppført av tømmer, bordkledd, rødmalt, tekket med bord, never, torv og taksten; den vender mot øst og vest, har to innganger på nordsiden; der en av disse går til en gang som er trukket med lerret og malt. Fra gangen går en loddpipe av teglsten opp gjennom begge bygningens stokkverk. Til høyre i gangen en dør til storstuen, som har fire fag vinduer, en fire etasjes kakkelovn med rør til loddpipen i gangen, og som er tapetsert med lerret og tapet. Til venstre i gangen er det dør til ”storstuerommet”,     som har 12 fag vinduer, en tre etasjers ovn, hvis rør går inn i en loddpipe i den annen gang er tapetsert med lerretstapeter. Fra gangen går trapp opp til andre etasje, som nesten er tilsvarende den nedenunder, dog således at ”storstuekammersloftet” er delt i 2 værelser ved egen tømring, begge med ovn, hvis rør går inn i loddpipen i den andre gangen. Disse værelser er trukket og oljemalt og har til sammen 7 fag vinduer. Fra gangen i andre etasje går en stige opp på mørkloftet.

Fra den andre gangen er det dør på venstre hånd til hagestuen, med 2 fag vinduer, en tre etasjers oven, tapetsert med lerret og oljemalt. Fra gangen trapp til andre etasje, med en gang, som ved paneling er avdelt et mindre rom med et fag vindu; og med dør til hage-stuesalen med to fag vinduer. Røret fra ovnen i hagestuen, går i den i gangen anbrakte loddpipe av tegl.

Denne bygning med ovner, rør og piper, ble av disse menn taksert til 1640 spesiedaler (kr 6560,-), en formidabel sum i de dager. Det må ha vært en meget staselig og vakker bygning på denne tiden.

Denne bygning var oppført av Christen Pettersen Dass (1743 – 1791), gift med Stinchen Catharina Coldevin fra Dønnesgården. Deres staselige bryllup ble holdt på Dønnes i 1771 og ennå finnes hennes lilla brudekjole fra denne spesielle anledning. Christen Dass døde på Lurøygården i året 1791, og denne fine bygningen måtte sannsynligvis være oppført i 1770-årene, kort tid etter at de giftet seg.

Storstue og hagestue hadde hver sin inngang med store dobbeltdører og halvsirkelformede overlysvinduer. I vinduet over hagestuedøren sto bokstavene C.P.D. Vinduet over storstuedøren hadde en sirlig innfatning i rokokko. I den ene storstua fantes også 24 rokokkostoler og i storstuekammerset, på den andre siden av gangen, sto to himmelsenger med tykke røde silkegardiner. Storstuesalen i andre etasje hadde himlet tak, mens gulvet hadde ruter i hvitt og svart. Det var en staselig bygningen, uten tvil inspirert av svigerfarens bygning på Dønnes. Ja kanskje var det også tegnet av ham, da svigerfaren var litt av en ”arkitekt”.

  1. Dagligstuebygningen
    Denne bygningen vender mot nord og sør, var 30 alen lang, 8 ¾ alen bred og 7 alen høy, oppført av tømmer, bordkledd, rødmalt, tekket med bord, never, torv og taksten; har inngang på østre side til en fordør. Herfra går dør på venstre hånd til kjøkkenet, hvor er grunnmurt skorstein av gråsten og tegl og en dobbel komfyr av malm, det har tre fag vinduer, er oljemalt. Til høyre i gangen en dør til dagligstuen, som har fire fag vinduer, er tapetsert med lerret og oljemalt, samt har en tre etasjes ovn, hvis rør går inn i en i sengekammerset oppsatt loddpipe.

Fra dagligstuen går dør til sengekammerset og spiskammerset, som er atskilt ved paneling, og som har to fag vinduer hver. I sengekammerset er en to etasjes ovn, hvis rør går inn i en der oppførte loddpipe som går gjennom begge etasjer og like opp på taket. Sengekammerset er oljemalt.

Fra gangen går trapp opp til andre etasje, som har følgende værelser : to over kjøkkenet med en ovn og helt tre fags vinduer – to over gangen, hvert med et fag vindu, to over dagligstuen hvert med et fag vindu og det ene med ovn, hvis rør går i loddpipen fra sengekammerset. Tre over i senge- og spiskammeret med hvert fire fag vinduer og en ovn, hvis rør går i loddpipen fra sengekammerset. Værelsene ovenpå er tapetsert, dels med lerret og oljemalt, dels malt med vannfarge.

Denne bygningen ble av takseringsmennene vurdert til 400 spesiedaler (kr 1 600,-).

Dagligstuebygningen ble oppført av Petter Jakobsen Dass (1709 – 1768). Han giftet seg ca. 1736 med Adelus Christensdatter Mechlenborg, datter av Christen Hansen, som tidligere var driver av gården her på Lurøy og gift med Eva Christensdatter Mechlenborg. Selv var Peter Jakobsen Dass fra Herøy, men bygslet nå etter giftermålet Lurøygården i 1738 og førte ellers videre skipper- og handelstradisjonene på Lurøy etter sin svigerfar. Han døde ca. år 1769, og vi kan anta at denne bygning vel er oppført i den første tiden han bodde her, sannsynligvis før 1750.

  1. Borgstuebygningen.
    Oppført i rett vinkel med bygning nr. 2 og således at den med denne dannes en ”fløybygning” med felles tak, dog ikke med dør fra den ene til den andre. Bygningen vender mot øst – vest, er 42 ¾ alen lang, 8 alen bred og 5 ¾ alen høy, oppført av tømmer, bordkledd og til dels rødmalt, tekket med bord, never, torv og takstein. Bygget har tre inngangsdører på søndre side, gjennom den vestligste kommer man inn i en fordør, med dør på vestlig vestre side til kjeller-stuen og på sør side til en melkebod, 1 fag vindu, hvor ovn hvis rør går ut i skorsteinsmuren i prestestuegangen.

Tilsvarende værelser i andre etasje, med 3 fag vinduer. Fra inngangsdøren i øst (?) en gang eller fordør, hvor det er en grunnmurt skorstein med bakerovn. Herfra går dør til prestestuen, med to fag vinduer og en ovn, hvert rør går i skorsteinsmuren i gangen. Stuen er tapetsert med lerret og oljemalt. Tilsvarende værelse ovenpå med to fags vinduer og oppgang fra gangen. Ved den tredje østligst dør, kommer man til en gang, hvorfra dør på høyre hånd til drengestuen med to fag vinduer, og en liten kokovn, hvis rør går ut i skorsteinen i Eldhuset. Fra drengestuegangen, hvor gulvet er av stein, går dør til et tilbygget eldhus.

  1.     Eldhuset
    Det var 8 alen lang, 10 3/8 alen bred og 5 alen høyt av tømmer, bordkledd, tekket med bord, never, torv og takstein. Her er muret skorstein av gråstein, bakerovn av samme og teglstein. Her var muret 2 gryter, en innmuret Koblai(?)panne og videre er her anbrakt vannspring. Eldhuset har to vinduer. I annen etasje hvortil det fører trapp fra drengestuegangen, er et tilsvarende værelse med i alt 21/2 fag vindu.

Borgstuebygningen med eldhuset og faste ildsteder, ble av takstmennene verdsatt til 330 spesiedaler eller kr 1 320,-.

Denne borgstuen, som lå nærmest opp mot fjellet på gårdstunet, var den eldste bygningen på Lurøygården. Bygningen var fra før Peter Jakobsen Dass sin tid og her var sannsynligvis hans kone Adelus Christensdatter Mechlenborg født ca. 1706. Dette var heimen til hennes far Christen Olsen Mechlenborg, som døde her rundt 1710. Kanskje var deler av dette huset oppført så tidlig som i hans fars tid, av Oluf Mechlenborg, som bodde her i 1665 og som var gift med Adelus Christensdatter ? Noe endelig svar på dette vil vi dessverre ikke få, men denne bygningen sto her da Peter Jacobsen Dass kom hit i 1738.

  1. Kjellerstuen
    Denne var 13 alen lang, 8 ½ alen brei og 5 alen høy, oppført av tømmer, bordkledd og rødmalt for en del, tekket med bord, never, torv og teglstein. Bygningen har inngang på sørsiden til en fordør med et vindu, fra hvilken også går dør til snekkerstuen. Denne har tre fag vinduer og en kokovn med trekkrør helt opp gjennom taket. Til andre etasje går adkomsten også fra denne fordør, – her er 21/2 fag vindu.

Bygningen ble taksert til 120 spesiedaler (kr 480,-) inklusive ovnen i snekkerstuen.

  1. Vognremissen
    Denne fortsetter under samme tak som storstuebygningen og er i samme bredde som denne, er 29 alen lang og 7 alen høy, tekket med bord, never og torv. Delen nærmest storstuen, er vognremissen oppført av bindingsverk, som er avpanelt med et lite kammer, hvor er et vindu.

Loftet over av bindingsverk. Dernest er en tømret melbod med loft over, med et fag vinduer. Deretter et vedskott av bindingsverk og i den vestlige ende et tømret hønsehus med 2 fag vinduer. Det er trapp opp til loftet, som går over disse værelser og eget vedskott er oppført av bindingsverk. Hele bygningen er rødmalt og har et fag vinduer i røstveggen.

Bygningen takseres av mennene til 300 spesiedaler (kr 1 200,-).

  1.     Stabburet
    Ligger 70 alen fra nærmeste bygning med ildsted, 12 ½ alen langt, 8 ¾ alen bredt og 5 ½ alen høyt; oppført av tømmer, bordkledd og rødmalt, tekket med bord, never, torv og takstein. Har inngang på østsiden til en fordør, i hvilken er avpanelt et kammer; – fra fordøren dør til stabburet. Herfra trapp til andre etasje, som har to værelser, hvert med 1 fag vinduer.

Denne bygningen ble taksert til 150 spesiedaler (kr 600,-).

  1. Fehuset
    53 alen fra nærmeste bygning med ildsted, uten mellomliggende bygning. Det er oppført dels av murverk, dels av bindingsverk. Tekket med bord, never og torv. Murleggingen består av en kjelleretasje, 70 alen lang, 15 alen bred og ¾ (?) alen høy, som har tre hvelvede innganger. Over denne er fjøset som er muret av gråstein, 55 alen lang og av samme bredde og høyde som kjelleren. Fjøset har to inngangsdører på nordre side, den ene til stallen med to fag vinduer og spelltau for fire hester, den andre til fjøset med 6 fag vinduer, avdelingen for sauer, 30 spelltau for kyr, en vaske (…) med krane. Over fjøsbygningen er loft oppført av bindingsverk, 5 alen høyt og av samme lengde og bredde som denne, bordkledd og rødmalt.

Bygningen, kjeller, fehus og overbygning med innredning, ble av vurderingsmennene taksert til 900 spesiedaler (kr 3 600,-).

  1. Kornlåve
    I rett vinkel på fehuset, var det tilbygget en kornlåve, to etasjer høy, oppført av bindingsverk, bordkledd, tekket med bord, never og torv og rødmalt. Den var 40 alen lang, 13 ¾ alen bred og 8 ¾ alen høy, nederste etasje 3 ¾ alen høy, øverste 5 alen. Bygningen er forsynt med en tørkelåve med to fag vinduer. Opp til denne fører en kjørebru, dels av mur og dels av tømmer og     (B…), som går gjennom låven og fortsetter gjennom fjøsloftet, – deler hele lengden. Det før i forlengelsen med denne bygning beskrevne tilbygg (1836) , hvor det sto en tørkemaskin, er nå nedrevet.

Bygningen taksert til 400 spesiedaler (kr 1.600,-).

Denne fjøsbygningen ble oppført av Daniel Dundas (1803 – 1894) kort tid etter at han kom hjem og overtok gården i 1829 og var i sin utforming en av den tids mest moderne driftsbygninger i Nordland. Etter hva som fortelles skal den ha blitt muret av en ”Kalle”, som sannsynligvis ikke var nordlending. Han måtte ha utført et meget godt arbeide, for etter mer enn 100 år fantes ikke en sprekk i mureggene eller kalkpussen!

Denne store steinfjøsen som hadde både gjødselkjeller i underetasjen og låve ovenpå, ble etter hvert som landbrukskunnskapene bredte seg i fylket, meget oppskattet for sin praktiske utforming og innredning. Den store gjødselkjelleren, som ikke var vanlig på denne tiden, hadde også en anselig høyde. Over treskelåve, kornlåve og høystål lå ”kjørebanen” – en hensiktsmessige utforming som da var en nyvinning i vårt fylke.

Daniel Dundas som var den første nordlending med landbruksutdanning i 1828, skal ha planlagt og tegnet denne store driftsbygning selv. Han hadde imidlertid god ”hjelp” i Hans Emahus Tønder Coldevins steinfjøs på Dønnesgården, som etter sigende skal være den første ”gråsteins-fjøsen” i Nordland.

Gårdens bygningsmasse ble av ovennevnte, taksert til den nette sum av 3 840 spesiedaler, hvilket få år senere ved overgang til myntenheten kroner, – tilsvarte kr 15.369,-.

Taksteringsmennene har anmerket avslutningsvis i protokollen, at ut fra en samholdelse med takseringsforretningen i august 1836, har omtrent ingen av gårdens bygninger blitt vesentlig forandret, med unntak av det nevnte tilbygget til fjøset, – et bygg som nå var nedrevet.

Alle piper og ildsteder var blitt undersøkt av takseringsmennene og ”befundet i en til forebyggelse af Ildevaade forsvarlig stand (…)”.

Vi ser av lensmann Steens innførsel i denne protokollen, at de har utført sitt arbeide etter loven og så samvittighetsfullt som det sømmet seg for slike takstnemnder. Det var et viktig og samfunnsnyttig arbeide de hadde påtatt seg å gjøre,     et arbeide som i noen grad skulle gi en viss betryggelse til gårdens eier hvis uhellet først var ute. Forsikringen villa da sikre ham økonomisk for å få til en nødvendig og ønsket oppbygging av det som hadde gått tapt i en eventuell brann. Vi ser også hvor grundig de har beskrevet forholdene rundt ildsteder, røykrør og piper i de enkelte rom i bygningene. Her var mange ovner eller ildsteder:

  1.         Storstuebygningen 5 ovner
    2.         Dagligstuebygningen                      6 ovner (hvorav en komfyr)
    3/4.     Borgstuebygningen/ildhuset        6 ovner (hvorav innmurt 2 gryter og 1 kjel)
    5.         Kjellerstuen                                       1 ovn
    6.         Vognremisse m/loft                        1 ovn

Dette skulle tilsi at det totalt var hele 19 ovner i det mer eller mindre sammenbygde boligkomplekset som utgjorde selve gårdstunet i 1868.

En gang i tiden var det i tillegg en fjerde bygning, slik som på Dønnes, som derved ”lukket” det indre gårdsrommet på gårdstunet. Midt på dette gårdsrommet var det anlagt en sirkelrund gressplen med et tuntre. Alt meget stilfullt. Fremfor storstuebygningen mot kirka, lå det nydelige ”renessanse-anlegget” med lysthuset fra omkring 1780. Dette er anlagt i Christen Dass sin tid her, og er gitt spesiell omtale i en tidligere Lurøybok.

Brann på gården i 1886.
”Aar 1886 den 3.de Mai blev efter mundligt Forlangende af Gbr. I. Dundas en brandtaxationsforretning fremmet paa Gaarden Lurø Matr. L.nr. 25 a Lurø Herreds Thinglag, til Taxation af den Brandskade der er overgaaet hans Stuebygninger ved den 5. april stedfunden Ildebrand (…)”. Med disse ord åpner lensmann Steen brandtakst-forretningen denne dagen på Lurøygården. Sammen med seg har han sine oppnevnte takstmenn A. Andersen, Ørnes, Kr. Mikkelsen Stoksvik og A.. Mikkelsen Onøy. Det var nok en alvorsfull liten gruppe menn som her var møtt opp for å vurdere ildens herjinger på gården. Få om noen kunne vel tenke seg det syn som møtte disse mennene, og den store medfølelse de nok hadde for den skadelidte gårdbrukeren Isak Dundas.

Lensmann Steen hadde ved branntidspunktet oppholdt seg i Træna, hadde fått beskjed om brannen den samme aften og oppsøkte branntomta den påfølgende dag. Det viste seg da «at de skadede Bygninger vare totalt nedbrændte, saaledes at der af dem ikke fantes Levninger, uden forsaavidt angaar Malm og Jernsager tilhørende Bygningerne, hvilke for en stor Del fantest overdækkede med Aske, Kul og Grus af de nedstyrtede Teglstenstage, Mure, Skorstene og Lodpiber (…)»! Lensmannen hadde den samme dag innberettet det inntrufne branntilfelle til Sorenskriveren i Nordre Helgeland og til Fogden, med beskjed om at bygningene var «totalt nedbrændte».

Ut fra eierens uttalte ønske om at brannstedet og tomten måtte forbli mest mulig uberørt inntil nødvendig brannforklaring var blitt opptatt, hadde ikke lensmannen innkalt til branntakst-forretning før denne dag.

Etter at eieren hadde påvist «hvad der er bjerget fra Ilden af Inventariet», tok takseringen av skadene til, da med utgangspunkt i tidligere avholdt forretning fra 20.juli 1868.

Nr.1     Storstuebygningen
«Af træværk fantest intet levnet. Ovnene befantes samtlige fuldstændig ubrugelige som ovne (…)». Den tidligere fastsatte verdi på kr 6 560,- inklusive ovene i bygningen med rør, ble nå redusert med kr 5,- som var verdien av de «forefundne rester af dem (ovnene) som malm…».

Nr.2     Dagligstuebygningen
«Af Træværk fantes intet levnet.»

Denne bygning var blitt taksert for kr 1280 og ble nå fratrukket kr kr 10,- for «malm». Her ble det imidlertid også gitt påplussinger med kr 60,- for de forandringer som var blitt gjort med bygningen siden taksten i 1868.

Nr.3/4     Borgstuebygningen og Ildhuset
«Af Træveærk befantes Intet levnet. Af ovne er ingen brugelige, men have deri en Malmværdi af kr 0,50». Videre ble det her tatt med en gryte og en kjel som hadde gått tapt, og gitt en «malmverdi» med kr 11,-. Opprinnelig verdi for disse bygninger var kr 1200,-.

Nr.5     Kjellerstuen
«Af Træværk befantes intet levnet. Ovnen, der kun har malmverdi, … kr 1,-«.

Nr.6     Vognremissen
«Af Træværk befantes intet levnet. Paa brandtomten fantes en Del beskadigede Laaser og Hengsler og Jernbeslag der taxeredes for kr 7,-. Al til Tækning benyttet Tæglsten, samt alt Murværk i Lodpibe og Skorstene, var i den Grad forbrændt, at det ansees verdiløst».

Dass erklærte på forespørsel at han ville beholde de takserte «Levninger» mot å bli avkortet i forsikringen tilsvarende denne verdien. Han gjorde også greie for » at han for at skaffe Husly for Familien og Tyende, havde maatte indrætte sig i en Familiebekvemmelighed midlertidig i den under No.7 Taxerede Bygning Staburet(…)». Her hadde han fått innsatt to «bjergede» ovner som han hadde påkostet reparasjon for kr 60,-. Denne midlertidige «bolig» ble nå oversett av branntakstmennene som fant denne i en til «forebyggelse af Ildsvaade forsvarlig Stand».

Det som normalt ikke skulle kunne skje, men som enkelte ganger tross alt hadde råket andre huseiere, hadde nå med voldsom styrke rammet denne ærverdige proprietærgården på Lurøy. På denne tiden var det i stor grad torv som ble brukt til brensel, også her ved Lurøygården. Ut fra hva som fortelles, skulle brannen ha tatt til en slik torvkasse ved et av gårdens nitten ildsteder. Denne tradisjonsrike     kulturskatt som gjennom flere hundre år hadde vært sete for Mechlenborg- , Dass- og Dundas-familiene helt tilbake til 1500-tallet, ble nå i løpet av få timer lagt i grus. Det vakre og gamle gårdstunet som på denne tiden var en levende dokumentasjon på en unik bygningshistorie innen en nordlandsk velstandsheim, var plutselig blitt borte. En sentral del av vår kulturelle arv var nå blitt utilgjengelig for kommende slekter. Vi var blitt fattigere på så mange måter, og hardest rammet var selvfølgelig familien selv. Ikke minst gårdens nye eier Isak Dundas som hadde overtatt eiendommen få år tidligere, – i 1883. Fra å bebo en av de sentrale storgårder på Helgeland, var nå familien Dundas blitt tvunget til å ta bolig i gårdens stabbur inntil videre, med sine tjenere.

Gårdens nye bygninger.
Den 25. juli 1887, møter lensmann Steen igjen opp på gården med sine takstmenn, for å taksere de nyoppførte bygningene etter brannen i 1886. Disse nye bygningene var et grisehus, en vognremisse som var tilbygget mot sør med hønsehus, kjøttbod, lokum 1, lokum 2 (for tjenestepersonalet), vedskott og torvskott og en ny stor hovedbygning.

Grisehuset
Oppført bare i en halv meters avstand fra det vognremissen, av tømmer og bindingsverk og tekket med bord, never og torv. Bygningen er 4,5 m lang, 3,2 m bredt og 2 meter høyt. Inngang på nordsiden med en fordør av bindingsverk. Taksert til kr 100,-.

Vognremisse
Bygget av planker og tømmer, dels av bindingsverk og tekket med spon, impregnert og bordkledd. Bygningen er 14,14 meter langt, 10,12 m bredt og 4,3 m høyt, – i 2 etasjer. I nordre ende er en bod av planker som benyttes til matbod og kontor. I bygningens søndre ende er et hønsehus av tømmer (2,3 m langt, 3,1 m bredt og 2,2 m høyt). Den øvrige del av bygningen er av bindingsverk, hvor følgende rominndeling finnes: gang til kontoret, vognremisse, kjøttbod, lokum for «herskabet», gang til lokum og hønsehuset, lokum for tjenestefolket, ved- og torvskott (10,8 m lang, 3,72 m bred). Bygningen har i alt 5 inngangsdører og ble taksert for kr 2030,- inkl. ovn i kontoret.

Hovedbygning
Bygningen vendte mot øst og vest, står på en grunnmur av gråstein med kjeller og er oppført av tømmer. Den er bordkledd, tekket med bord, never, bord og takstein og størrelsen er 17,2 m lang, 5,68 m bred og 5,2 m høy, fra vannbord til raft, – 2 etasjer med mørkloft over hele bygningen. Inngangen er på sørsiden til en entre, hvorfra det er dør til storstuen. Entreen er skilt fra kjøkkenet med en panelvegg. Fra kjøkkenet er dør til en større stue og dør til et bislag på nordsiden av bygningen. I entreen er dør til dagligstuen, hvorfra det er dører til 2 kammers. I entreen er trapp til 2 etg., hvor etasjen er oppdelt i 2 kammers og noen andre loftsrom. På mørkloftet er det avdelt et rom i hver røstende. Et mindre bislag er oppført av bindingsverk på bygningens nordside, størrelse på denne bygning er 2,88 m langt, 2,5 m bredt og 2,5 m høyt.

Selve bygningen ble taksert til kr 7.650,-, men med tillegg av ovner, komfyrer, røkrør, piper. Syllmur og kjeller, kom verdien opp i en sum av hele kr 8.970,-. Gårdens hele bygnings-masse, inklusive et båtnaust nede ved sjøen, ble nå taksert til en sum av kr 17.260,-. Klok av skade hadde gårdeieren nå forlangt å få både syllmur og kjeller med i branntaksten.

«Ildsteder, Piber og Brandmurer bleve eftersede og befunden i en til Forebyggelse af Ildsvaade forsvarlig Stand», anmerker lensmannen til slutt denne dagen.

Gårdbruker Dundas hadde følgelig fått opp en ny standsmessig hovedbygning i tillegg til et grisehus og en vognremisse med tilbygginger for diverse andre nødvendige funksjoner. De daglige gjøremål var nå begynt å komme «i gjenge» igjen på Lurøygården. Folkene på gården var nå i ferd med å kommet seg bort fra den noe kummerlige tilværelsen de hadde måtte utholde i den første tiden etter brannen, i det gamle og lille stabburet. Selv om det tap de hadde lidt var meget smertelig, måtte livet gå videre på gården og med disse nye bygningene oppført så alt nå langt lysere ut for familien Dundas.

Ny brann på gården i 1889
Hvor lenge var imidlertid Adam i paradis? «Den røde hane» skulle komme til å gale flere ganger på Lurøygården. Familiens mange prøvelser skulle dessverre ikke være slutt med den store og ødeleggende brannen her våren 1886. Noen langvarig glede av disse nyoppbygde og staselige bygningene skulle de ikke bli til del, for allerede våren i 1889 ble de på nytt utsatt for brann på gården. Det var den 18. mai, kun tre år etter forrige brann og bare to år etter at nye bygninger var blitt reist. Også denne gang var omfanget av brannen totalt ødeleggende.

Lensmannen var selv til stede under brannen og deltok, og opplevde at «de antændte bygninger nedbrændte totalt, saaledes at der kun af dem fantes Kul og Aske og en del Malm og Jernsager på Tomterne (…)».

Hvilken ufattelig tragedie for gårdeier Isak Dundas og hans familie. Ikke før hadde de fått bygget opp de nødvendige bygninger etter brannen i 1886, før en ny brann allerede få år senere legger alt det oppbygde i aske igjen. Enhver kan vel tenke seg den smerte og fortvilelse som nå bredte seg innen familien. Det eneste de hadde klart å berge, var noe inventar og kjeler samt at de hadde klart å ta ut noen dører og vinduer (5 dører og 3 fag vinduer). Alt det øvrige var på nytt blitt flammenes rov. Etter hva som fortelles, skulle denne brannen starte ved at en kruttønne eksploderte og så antente bygningen.

  1. Grisehuset
    Denne nyoppbygde bygning fra 1887 var nå fullstendig nedbrent og hadde «ingen levninger til taxation». Taksert i 1886 til kr 100,-.
  2.     Vognremisse
    «Af Træværk fantes intet levnet, heller intet av ovn, rør og Lodpipe» Taksert i 1887 til en sum av kr 2.030,-.
  3.     Hovedbygningen
    «Selve bygningen totalt nedbrent og ingen levninger». Taksert for kr 8.970,-.

Her ble det gjort noe fratrekk for de verdier som lå i syllmur, beskadiget ovner, piper, beslag m.m. på til sammen kr 185,-.

Verdien av de totale brannskadene på gården, ble av takstmennene vurdert til kr 10.730,-.

Dundas gjorde takstmennene oppmerksom på at han for å skaffe husly for familien og tjenerne, «havde indrettet sig en midlertidig Bekvemighed paa Staburet». De var altså nok en gang henvist til å bo på gårdens stabbur, hvor også mye av det inventaret som ble berget ble oppbevart! Heldigvis var dette gamle inventaret, utstyr m.m., som folkene på gården hadde klarte å berge i 1886, ennå i noen grad oppbevart i stabburet da denne nye brannen i 1889 la hovedbygningen i aske igjen. Disse meget verdifulle gjenstandene ble derfor ikke flammenes rov denne gangen heller og er i dag viktige kulturminner fra den gamle tida på gården.

Etterord.
Nok en gang måtte gårdeier Isak Dundas ta fatt på et møysommelig oppbyggingsarbeide av selve tunbebyggelsen. Alle og enhver kan vel tenke seg den fortvilelse og avmakt han på denne tiden måtte ha følt. I løpet av omtrent bare et år, hadde alle bygninger på gårdstunet brent ned to ganger og meget store verdier var gått tapt. Det at bygningene var forsikret kan på ingen måte erstatte det som en gang var. Selv om en gjennom brannforsikringen nok i vesentlig grad fikk nødvendig økonomisk dekning for de kostnader en tilfredsstillende oppbygging av nye bygninger medførte gårdeieren her.

Den «gamle» bebyggelse som i dag finnes her på det sentrale gårdstunet, er derfor bygd i 1889/90 eller senere. Kun stabburet og lysthuset, som jo står noe vekk fra gårdstunet, er fra tiden før den første brannen i 1886.

Når det gjelder «fæhuset og kornladen», var denne sammenbygde og store bygning ikke omfattet av brannene i 1886 og 1889, da den jo lå i tilstrekkelig stor avstand fra gårdstunet.

I 1907 gjennomgikk fjøsets overbygg og tak omfattende reparasjoner, og også senere var ble det foretatt utbedringer og reguleringer, alt etter det aktuelle behov. Men i det ytre beholdt bygningen sin opprinnelige utforming.

Imidlertid skulle også denne kulturhistorisk viktige driftsbygning bli flammenes rov, dog mange år senere, tirsdagskvelden den 16. januar 1968. Den voldsomme brannen som ble oppdaget ca. kl. 21.30, la den store bygningen i aske på knapt to timer. Besetningen av storfe og ungdyr på i alt 42 ble reddet, men mesteparten av sauebesetningen strøk med under brannen.

Bare de kraftig bygde gråsteinsmurene i bygningens underetasje, ble nå reddet. Et monument fra jordbrukets pionertid på Helgeland var gått tapt for alltid. Den nye trebygning som ble reist etter brannen, er imidlertid bygget oppå denne gamle gråsteinsmur og denne «gamle» underetasjen fra først på 1800-tallet er således i noen grad ennå i bruk på gården.

 

Trykte kilder:
Lurøyboka -92
Lurøyboka 94/95
Axel Coldevin: Jordegods og storgårder i Nord-Norge (ESPA 1989)
Fladby, Imsen og Winge: Norsk Historisk Leksikon
Helgelands Blad fra 19.1 og 31.1 1968

Utrykte kilder:
Lensmennenes branntaksasjonsprotokoll for Lurøy 1845     – 1890

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *