Internt referansenummer: 02.11.10 – A
Kilde:
Fortell Såmund- fortell mer
Sagn, folkelivs- og bjørneskildringer fra Utkant-Norge
Av: BENGT-ARNE RØINE
Såmund Aasen til minne
OSLO 1979 GRØNDAHL & SØN FORLAG AS
ISBN 82-504-0360-6
(Klikk her for å lese ”Forordet”)
(Klikk her for å se bilder av Såmund Aasen)

Maltøl, kullmiler og tjærebrenning

Dagen er på hell. Såmund har fartet rundt i skogene. På hjemvegen stanser han en stund i Matskaret, dit Aanund Gangsei kom om nettene, sulten og fredløs.

Såmund rusler opp den røde vegen og er tilbake på Aasen. Han henger av seg jakka og skyggelua.

– Jeg har hatt så mye å gjøre i dag, at jeg reint har glømt å stelle mat, smilte han.

Så sitter han atter i peiskroken med sprøde fleskeskiver, stekt sammen med hakket geitost.

– Jeg kjenner at beina ikke er som før. Sevjen er borte. Det knaker i tørrgreinene. Det er blitt sein høst i skrotten på meg nå, flirer han lunt. Så er han stille en stund. Alt er tyst. Ute på himmelen driver skyene fra øst til vest. Omsider kommer minnene, og han forteller:

– Mor Hege brukte å fylle korn i noen jutesekker. Så fulgte jeg etter henne til bekken. Der la hun sekkene ned i vannet. Etter et par dager kom vi tilbake. Da var kornet gjennombløtt. Mor Hege dro sekkene på land og lot vannet renne ut. Deretter bar hun den tunge børa opp på loftet og la kornet til tørk innved pipa, for at groene skulle spire. Dette var første akt i maltølbryggingen.

Denne prosessen foregikk også i badstuene — eller korntørkene — som på grunn av brannfaren sto på trygg avstand fra gardene. Når groene var passelig store, ble kornet skuffa i en haug, dynket med varmt vann, og dekket av et klede. Temperaturen i kornet fikk det til å bli søtt og brunt. Midt på det harde golvet sto en gråsteinsovn, sammenfuget av leire. Der fyrte jeg med granved så svetten drøpp. Jeg rakk så vidt å røre i kornet før jeg stupte ut gjennom døra, moden for heteslag. Tre ganger daglig måtte jeg gjøre dette arbeidet. Når maltkornet var tørt, rensket for groer, kvist og rask, dro jeg det til kverna for å grovmale det.

En kunne kanskje tro av navnet at vi tok et bad i badstua, men det var ytterst sjelden. Vi på Aasen gikk til fjøset for å vaske møkka av oss. Jeg husker at vi jul. aften sto på tur utenfor sauebingen, der det sto ei trebalj med lunkent vann. Når vaskinga var ferdig, og vi hadde fått på oss rent tøy, ønsket vi hverandre god jul. Jeg husker at far likevel hadde jordhauger under negla.

Den vesle tømmerbadstua var også god å ha til tørking av materialer og emnetre som bruktes til skaft for ulike redskaper. Og hvis det var kommet utøy i klea, ble de røyka ut der.

Til jul ble det alltid brygget maltøl her på Aasen. Når ølet var ferdig, tappet mor Hege det i mørkegrønne flasker, eller i øldunken. Og når storjegerne satt foran peisilden, tok de seg en støyt av lettølet og tygde på fleskeskiver. Da gikk praten så villig.

Bak Velausfjellet var det kullbrenning, og der finnes merker etter kølabånner. Jeg har hørt at all skogen langs Vehusåna og helt forbi Løytstjønna og Lundevassdammen i Gjerstad ble hogget til kullved. Derfra kjørte de kulla med hest på vinterføre til Eikelands Jernverk. På sleden sto de store kullkurvene, som var flettet av bast, vidjer og bjørketeiner. Så lenge heigardane eide skog, brente de kull. Hver høst sto milene ferdig til å brennes. I nærheten var det bygget ei jordhytte som brenneren holdt til i. Mila måtte passes dag og natt. Oftest var det noen husmenn som lærte seg dette håndverket. De passet på trekken og at det ikke ble hull i torvlaget, som mila var bygget av.

På trærne og marka ved Lundevatn, der kullmilene sto, var det et tjukt lag av svart støv.

Folk som bodde bak Velausfjellet og langs Vegardsvann kjørte nok kulla til Nes Jernverk og bytta den med matvarer, og sikkert et eller to brennevinsankere. På den måten havna de i gjeld til Jernverket den dagen de ikke kunne skaffe nok kull. Da tok verket pant i skogen. Jo, sannelig, tidene var harde. Både øl og brennevin smakte godt for mange kullsvarte menn.

Halvor Johnsen Grøtåna bodde i ei jordhytte i Matknapdalen, og brente tjære i ei gryte på et flatt berg. Slik drev han helt fram til 1930-åra. Det var den siste tjæremila her i traktene. Halvor var den flinkeste i sitt fag på lang veg. Han hadde lært håndverket av far sin, slik alt ble lært i den tida, enten det var tømmerhogst, kjøring, fløting, kull- eller tjærebrenning.

Hvem av oss gamle skogfolk og jegere husker ikke den store dagen — første gangen — vi fikk lov til å være med farsgubben på arbeid og jakt, ligge i jordhytta om natta og vite at utenfor lusket bamsen! Men i hytta var det trygt inntil far, som satt ved grua og fyrte.

Jeg var med Såvi Halvorsen på tjærebrenning ved Nødig, inntil Felle-Katåsvegen. Der hadde han en egnet brenneplass. Vi kløvde og brente gamle furustammer og tyritopper. Når gryta var full, velta vi den over et meisla hull med renne i fjellet. Rundt kantene tettet vi med leire eller rød mold. Når bålet oppå og rundt ble tent, og varmen var sterk nok, rant tjæra ned i trerennene til et spann som vi tømte i tønner.

Tjæra brukte folk til så mye. Om våren smurte de prammen, som lå på strandkanten. Så malte de tømmerhusene innvendig. Jo og en ting til: tjære blandet med talg var fin skosmøring…

I skogene har vi stedsnavn som minner om denne tida. Tjøhelskjerret er et av dem.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *