Kilde
OR GOMMOL TI (I)
ÆVUNTUR Å SEGNE Å STUBBA TAO VOSSASTROND’NE
Knut Bjørnaas
Andre utgave
Voss 1943
Utgjeve av folkeminnenemndi på Voss

Kjéringjæ i Uppigaræ heldt lag me ain mann burti hine stovinne. Kadl'n ottast ikkje nokkin ting, han; men drengjinn hadde fengje nòsæ i da, og so hadde han lurt étte å votte visù mè attù kjéringjæ stelte te gou mat aot desso vénæ sino naor han va dar.

So va da ain dag dai stoe pao lao'a å barde, husbond'n å drengjinn. Dao hadde drengjinn sett ain kar fara stidlande in i stovo te kjéringjinne. Rett so dai stoe å barde dao, so snudde drengjinn seg burti døræ å gaulte «ja» so da glumde. Man'n va so dauvhøyrdù.

«Skù me in å eta, no alt ?» sa han.
«Da è likt te dess,» sa drengjinn.
«Ho è tilæ mè nonsmatæ, i dag dao,» sa man'n.

Jaja, dai tuska seg te in. Naor dai komme in, sto dar ain rjymmagraut pao boræ, å mykkje ann' goù mat og. Hinn kroppinn hadde kjéringjæ vò go-te smite ao naor ho haure dai komme.

«Jau idag ska eg saia du ha stelt da te aot oss!» sa man'n. Han vatt so bliù, han; han va kje vanù mè slikt gjestabò midt i vékinne.

«Å, eg tenkte de kunde turva ain goù bite, de so stao pao lao'a, og,» sa kjéringjæ. «Da è no mair tefèræ eldù kossna'inn,» sa'o. Ho vilde prøva gjera seg bli, ho og, so dai inkje skulde forstao nokko; men ho va sakta inkje so go inante.

Ja, dai sette seg te bors å aote, å gòve seg goa ti'ina. So va da sian ain dag. Denninn are man'n va i aokræ å ploydde. Dao gjekk drengjinn ne te'an å gav seg i prat mè’an.

«Du kann gjedna akta deg no!» sa'an. «No ha'an fengje graia pao attù du heldù deg mè kjéringjinne hans, å no ha'an svore pao att'an vé slao deg i hel da fysta da høve seg so.»

So gjekk'an uppattù te husbondæ å sa:

«Eg skulde spyrja um du inkje vilde vè so raustù å komma ne å vøla ar'n aot'an. Eg skulde be deg ta øks mè deg.»

Jau man'n va kje sainù, han traiv øksæ å la i veg. No vatt hinn ræddù å la pao sprang.

«Spar meg, spar meg! Slao meg ikkje i hel! Eg ska aldre halda meg mè kjéringjinne dine mair!» gault'an.

---

barde, av berja, treskja.
ar, eit slag plog (helst av tre og utan veltefjøl).