Kilde
OR GOMMOL TI (I)
ÆVUNTUR Å SEGNE Å STUBBA TAO VOSSASTROND’NE
Knut Bjørnaas
Andre utgave
Voss 1943
Utgjeve av folkeminnenemndi på Voss

Man'n i hine stovinne.

Kjéringjæ i Uppigaræ heldt lag me ain mann burti hine stovinne. Kadl'n ottast ikkje nokkin ting, han; men drengjinn hadde fengje nòsæ i da, og so hadde han lurt étte å votte visù mè attù kjéringjæ stelte te gou mat aot desso vénæ sino naor han va dar.

So va da ain dag dai stoe pao lao'a å barde, husbond'n å drengjinn. Dao hadde drengjinn sett ain kar fara stidlande in i stovo te kjéringjinne. Rett so dai stoe å barde dao, so snudde drengjinn seg burti døræ å gaulte «ja» so da glumde. Man'n va so dauvhøyrdù.

«Skù me in å eta, no alt ?» sa han.
«Da è likt te dess,» sa drengjinn.
«Ho è tilæ mè nonsmatæ, i dag dao,» sa man'n.

Jaja, dai tuska seg te in. Naor dai komme in, sto dar ain rjymmagraut pao boræ, å mykkje ann' goù mat og. Hinn kroppinn hadde kjéringjæ vò go-te smite ao naor ho haure dai komme.

«Jau idag ska eg saia du ha stelt da te aot oss!» sa man'n. Han vatt so bliù, han; han va kje vanù mè slikt gjestabò midt i vékinne.

«Å, eg tenkte de kunde turva ain goù bite, de so stao pao lao'a, og,» sa kjéringjæ. «Da è no mair tefèræ eldù kossna'inn,» sa'o. Ho vilde prøva gjera seg bli, ho og, so dai inkje skulde forstao nokko; men ho va sakta inkje so go inante.

Ja, dai sette seg te bors å aote, å gòve seg goa ti'ina. So va da sian ain dag. Denninn are man'n va i aokræ å ploydde. Dao gjekk drengjinn ne te'an å gav seg i prat mè’an.

«Du kann gjedna akta deg no!» sa'an. «No ha'an fengje graia pao attù du heldù deg mè kjéringjinne hans, å no ha'an svore pao att'an vé slao deg i hel da fysta da høve seg so.»

So gjekk'an uppattù te husbondæ å sa:

«Eg skulde spyrja um du inkje vilde vè so raustù å komma ne å vøla ar'n aot'an. Eg skulde be deg ta øks mè deg.»

Jau man'n va kje sainù, han traiv øksæ å la i veg. No vatt hinn ræddù å la pao sprang.

«Spar meg, spar meg! Slao meg ikkje i hel! Eg ska aldre halda meg mè kjéringjinne dine mair!» gault'an.


barde, av berja, treskja.
ar, eit slag plog (helst av tre og utan veltefjøl).

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *