Kildeinformasjon:
BokaInternt referansenummer: 11.03.2013 – A
Kilde:
Fjellfolk og villmark
Av: Svein Hovet
Klikk her for å lese om Svein Hovet på Setesdalswiki
Klikk her for å lese omtale av Svein Hovet hentet fra bokens omslag
Illustrert av: Solveig Muren Sanden m. fl.
P.F. STENSBALLES FORLAG – 1981
ISBN. 82.7004.1807
Klikk her for å lese bokens ”Forord”

 

 

Mannen som har sett huldra

Det var ikke akkurat rev eller annet vilt jeg tenkte på da jeg kjørte gjennom Dalane ved Egersund. Landskapet syntes meg nokså nakent mange steder, og fugl og villdyr vil ha mer av skog omkring seg enn det man finner i lyngheiene. Men i disse traktene er det jegeren og friluftsmannen Harald Polden holder til. Når man hører eller leser hans jaktskildringer, får man inntrykk av at det kryr av all slags vilt på disse kanter. Mest rev, som har blitt noe av hans spesialitet. Nå har han i en menneskealder trasket omkring i skogene i Rogaland og alltid vært en av revens farligste fiender. Men Harald Polden er ikke slik at han bare ser etter revespor. Han forsøker å få greie på revens standpunkt til saker og ting, hvordan han reagerer på mattilbud og servering, og det Harald Polden i dag ikke vet om revenatur kan ikke være verdt å vite.

Han har fanget rev på flere måter. Han har skutt dem, han har tatt dem i saks eller i hi. En gang kom han og et par andre karer til lensmannen med ti rever i en bunt, en voksen og ni unger. Skuddpremien den gang var 80 kroner, så de skulle til-sammen ha 800 kroner. Så mange penger hadde ikke lensmannen liggende, så han måtte ut å låne for at jegerne kunne få sitt!

Huldra

Dette med å fange rev i saks er vel kanskje den fangstmetode som krever mest kunnskap om revenaturen. Reven er mistroisk, den biter ikke på hva som helst om den finner en matbit i skogkanten. Om den oppdager en sauefot som stikker opp av et myrhull, kan den gå i dagevis omkring og granske terrenget før den våger seg borttil. Derfor gjelder det å finne lokkemat som reven vanskelig kan la være, og når Harald Polden fester et stykke rype oversmurt med honning i saksa, da har ikke reven mye motstandskraft igjen! Selv om han ikke skulle være særlig sulten.

Det har vist seg at utlagte revesakser ikke er helt ufarlige for nysgjerrige mennesker heller, selv om de alltid blir lagt på slike plasser at man ikke skulle tro at der kom hverken folk eller dyr.

Langt fra Harald Poldens jaktmarker hendte det en gangat en kvinne ble fanget i revesaks. Hun var på bærtur i skogen og oppdaget en sauefot som stakk opp av et dike. Den sauefoten måtte hun plent dra litt i, dermed slo saksa til så sølespruten sto, og kvinnen ble hengende etter armen. Hun hadde ingen til å hjelpe seg, og saksa greidde hun ikke få opp med den handa som var fri. Hun måtte gå med revesaksa i fanget til bygda og få noen til å løsne armen, så det ble en smertefull bærtur.

Det mest spennende er nok å gå etter reven med børsa. Men det kan iblant kreve mye tålmodighet. Når Harald Polden først er kommet på sporet etter en rev, gir han aldri opp før reven er fanget. Han kan ligge på kne bakom en stein og kikke en halv dag i pøsregn når han vet at reven er krøpet inn i et hull. Og blir det så kveld så han må slutte for den dagen, fortsetter han den neste. Han ser på terrenget og finner ut hvor reven nødvendig må gå, dersom han kommer ut av hullet en gang om natta. Der graver han så ørret ned i mosen med passelig mellomrom, og fisken kan ikke reven gå forbi uten å grave den opp. Med den fintfølende nesen sin kjenner den lukta lang vei. Når Harald Polden kommer igjen om morgenen for å fortsette jakta, ser han først etter om fisken er gravd opp av mosen. Er den ikke rørt, ligger reven fremdeles inne i hullet. Men før eller siden må den ut.

En gang drev Harald Polden og et par andre karer på med å jage etter en jerv i flere uker. Gang på gang smatt jerven inn i et hull når det knep som verst, og var ikke til å få ut igjen. Men når karene dagen etter kom tilbake for å fortsette, var den borte. Slik gikk det dag etter dag, uke etter uke. Men en kveld da jerven hadde gjemt seg i et mørkt hull, tok de og stengte åpningen igjen med stein og mente den skulle være godt innestengt til neste dag. Det var så mørkt der inne at de kunne ingenting se, og de ville ta med lys neste dag. Da skulle det vel bli en råd med å få skutt den. Men om natta ble det et forferdelig snøvær så alt ble begravet, og det ble ikke mulig å se noe mer etter jerven. Først utpå våren gikk de tilbake til jervehullet de hadde stengt til med stein, og alt var som da de gikk fra det. Da de åpnet muren, lå den døde jerven der. Etter at den hadde spist opp rognestaven de hadde stukket inn, hadde den nok sultet ihjel. Skuddpremien den gang var 50 kroner, men da de kom til lensmannen med restene av jerven, kunne de ikke få noen ting fordi den ikke var skutt eller fanget på vanlig måte.

Men Harald Polden ser ikke bare dyrespor når han ferdes i fjellet. Han er også noe av en filosof og naturelsker, han kan bli sterkt grepet av en naturstemning. Han kan bli fortryllet av en lynghei som blomstrer, av fargespillet i høstlige lier. Hans årstid er høsten, september med den krystallklare luft, da sommerens bål brenner ned i farger. Aldri er fjellet så vakkert som da, når myrene lyser i rødbrunt og lauvskogen har blitt naturens store palett under den bleke høsthimmel. Da er det en opplevelse bare å gå der — uten børse.

Naturligvis har Harald Polden trukket opp mye fin fisk i fjellvannene omkring, og man kan oppleve merkelige ting der også. Da han en gang sprettet opp en stor og fin ørret, fant han en stor øyestikker i magen. Den måtte helt nylig vært slukt, for den var fremdeles levende, og den ble tatt ut, vasket og stelt med. Øyestikkeren hjalp også selv til med å pusse seg opp, og etter at den hadde sittet en stund i ro inne i stua, ble den flyttet ut i hagen. Der satt den en stund i et tre og så seg om, så ble den borte. Den skulle nok tilbake til sine egne trakter ved tjønna. Etter den dagen har Harald Polden trodd på den gamle historien om Jonas i hvalfiskens buk!

Det kan vel hende at noen mener at Harald Polden er overtroisk. Han har nemlig selv hevdet at han har sett huldra, og hva skal man vel si til slikt i dag. Det var under en av hans jaktturer etter reven at han fikk se den vakre huldrejenta. Han tok rast ved en bekk for å koke kaffe da han så henne borte på myra. Han skildrer henne slik: «Kjelen hang på ein stav i bekkekanten, og putra alt. Sekken tømer eg like godt på marka, så slepp eg rote på botnen etter det eg skal ha tak i. Då med eitt vert eg vår ei kvinne på andre sida av myra, to børseskot borte. Ho er berrhovda, i blå, lang stakk. Eg triv kikker-ten, og nå ser eg henne på kloss hald. Armane er nakne og brune, beltet kring livet er blått og stramt. Ho stend med andletet rett mot meg, men kroppen elles mest i profil. Håret er brunt, augo grønlege. To tjukke lange fletter heng ned framføre henne. Ho kan vera 25 — ho kan vera 35 år. Ho er ikkje noko sers ven utan då å vera grim. Ho stend som hoggen i stein. Ho liknar plent Werenskiolds kvinner i Snorre, høgbarma og stolt i reisinga. Jau, ho er ven. Nauande ven. To ting undrar meg — dei lange flettene og den lange stakken som når ned på marka. Då med eit lutar ho seg fram mot tuva, og den lange stakken ris opp noko bak. Eg ser ho er berrføtt, men eg ser meir: Ei tredje flette kjem i leite under stakkekanten, brun og smal med dusk i, beint fram som er det ein kuhale.»

Men så kokte kaffekjelen over, og Harald Polden måtte ta seg av den, og dermed forsvant den vakre huldrejenta. Men ikke sporløst, han gikk siden bort der hun hadde stått og fant spor etter de nakne føttene. Han fikk også seinere med seg en annen jeger som fikk se på sporene, og som syntes det var «forskrekkelig».

Harald Polden har helt fra guttedagene vært opptatt av å samle på gamle ting, slikt som folk flest slenger på mørkeloftet eller på røysa. Etter hvert som åra gikk økte samlinga, og det ble spørsmål om et hus hvor man kunne få litt mer orden i saker og ting. Det ble til at han selv tømret dette huset og åpnet sitt eget jaktmuseum i 1966. Museet har ikke mindre enn godt tusen gjenstander, og ikke minst interessant er det at Harald Polden kjenner historien til alle disse tingene. Mange underlige redskaper som folk gjennom tidene har brukt under jakt og fiske, har fått sin plass i museet. Hvor mange er det som vet at det her i landet har vært laget ski med håndbrems! Det er sant, disse skiene ble laget i Sirdal i Vest-Agder, og et eksemplar finnes i dette jaktmuseet.

Det kan ligge så mangt bakom en gammel, enkel ting. Ja, et helt menneskeliv kan rulles opp av den som kjenner detaljene.

En slik ting er skoene etter Kristian Krypar, som forresten ikke er noen sko i det hele, fordi denne kryplingen dro føttene etter seg og måtte krype seg gjennom livet. Han Kristian så slik ut at folk som ikke kjente ham, trodde det var selve hinmannen og rømte for ham. Men tross alt var han et menneske, med menneskelige følelser, og vi kan ha en aning om hvilken glede han kjente når han møtte mennesker med forståelse og medkjensle. Det var kanskje ikke så mange slike han møtte. Men i all sin skrøpelighet forsøkte Kristian å arbeide litt, og han fødde noen sauer. Av og til ga han bort et lam til folk som hadde hjulpet ham på en eller annen måte. Harald Polden var en av dem som fikk en slik gave fordi han hadde vært snill mot den ulykkelige. Kristian Krypar kunne ikke engang snakke ordentlig. Likevel så han nok hva folk tenkte om ham. Nå står da det som ble kalt skoene hans i dette museet, og Harald Polden har reist ham et vakkert minne med den historie som er knyttet til.

Det er ikke bare revehistorier som knytter seg til en revesaks. En mann hadde oppdaget at det hadde minket stygt på kornet han hadde i bingen og skjønte at det måtte foregå tyveri om natta. En kveld satte han ut revesaks i kornbingen, og han fikk fangst første natta! Om morgenen da mannen kom, satt tyven i kornbingen med begge armene fast i saksa! Maken til stilling hadde han vel knapt hatt før, og siden besøkte han nok ikke kornbingen.

Men bare lyse minner er det naturligvis ikke fra jakten. Det var ikke alltid så greit når han en kald og mørk kveld kom fram til en ensom fjellgard for å be om hus for natta, og ikke fikk det. Folk ville helst ikke ta i mot en trett og skitten og sulten fjellmann, og hadde så mange unskyldninger. Men en kveld da han og en annen kar kom til en bortgjemt fjellgard, og ba om hus for natta, fant de en snartenkt kone som visste hvordan hun skulle ordne saken raskt. Hun forklarte at det eneste rom de hadde ledig, hadde helt til nå vært opptatt av en mann som hadde skarlagensfeber! En så farlig sykdom ville naturligvis ingen dra på seg, og karene forsvant fort ut i mørket igjen!

Men det var ikke alltid slik, og Harald Polden har hatt evnen til å se livet fra den lyse siden. Det store arbeidet hån har gjort med å samle inn gamle kulturminner, vitner om sterk sans for sammenheng og tradisjoner. Og nå står museet hans der og skal fortelle kommende slekter om et stykke særpreget jakt- og kulturhistorie.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.