Kilde:
Norske Sagn
Etter forskjellige kilder
Cammermeyers Boghandel
Oslo 1941
Tredje utgave av boken.
Tidligere utgitt i 1888 og 1902.

Hjuksebø er en stor grend som ligger som en oase i en ørken på grensen mot Heddal. engang har kjørt den bakkete og dårlige nom denne grenda med hest og stolkjerre, være inderlig glad om han er kommet fram lemmer.
Hjuksebø består av flere garder; en kan se at det har vært velstand på dem alle, mer eller mindre. Den garden som først ble bygd, skal være Hjukse; det er etter den at grenda har navnet sitt. Annangard ble kalt så fordi det var den andre garden som ble bygd. Hjukse har rimelig-vis navn etter en større fjellstrekning som ligger mel-lom Sauherad og Gjerpen, og som kalles Lukse eller Hjuksefjell.

I et av de første hundreårene etter at ristendommen ble innført, bodde det — så forteller sagnet — bare en mann på garden Hjukse, og han hette Tor. Han var vidspurt på den tid fordi han var så rik. Han hadde ikke andre barn enn en eneste datter, Margit; henne var han så rent urimelig glad i at hun fikk lov til å gjøre mestsom hun ville, enda det ofte var lite vel overveid det hun fant på.

Så var det en gang, etterat Margit var blitt voksen jente, at hun fikk det innfallet at hun skulle gå aleine til Sauherad kirke.

På den tid fans det ikke annet enn skogstier og dårlige rideveier, og det lå vide skogstrekninger mellom de enkelte gardene.

Faren fortalte henne om alt det farlige hun kunne komme ut for på en slik ensom tur, men det nyttet ikke alt det han sa. En søndagsmorgen ga hun seg på vei. Faren fulgte henne over elva, og her skiltes han med tungt hjerte fra sin kjære datter, men først gjorde han enda en gang klart for henne hvilke farer hun utsatte seg for.

Så gikk da jenta aleine gjennom ødemarka og visste lite om den skjebne hun gikk i møte. Hun var ikke kommet så langt som til garden Kleiver før hun hadde tatt feil av veien, og nå gikk hun og gikk hun dagen til ende med gråt og klage, gjennom vilt fremmede heier og skoger. Om kvelden kom hun til et høyt fjell som ligger mellom Heddals-almenningen og Vatnerheia i Bø, og som den dag i dag kalles for Tårefjell, til minne om denne sørgelige hending. Mens hun sto der utenfor fjellet og ønsket hun var heime hos far sin, visste hun ikke ordet av før hun syntes hun satt inne i en bygning så gild at hun aldri i sitt liv hadde sett maken. Straks kom en gammal kvitskjegget mann med et forgylt horn, og av det skjenkte han et sølvbeger fullt av den klareste vin. Hun var både trøtt og tørst, og derfor tok hun med takk imot skjenken, og straks var hun fortryllet, så nå kunne de gjøre med henne som de ville.

Nå skulle det lages til bryllup, og bruden måtte pyntes. De satte tretten trolljenter til å vaske henne, greie håret hennes og ha på henne nye klær; det var blant annet to raue stakker og en svart trøye med mange slags dingeldangel på. På hodet hennes satte de en stor sølvkrone. Da bryllupet var slutt, husket hun gamle dager og far sin; mor hennes var død lenge før hun kom inn i fjellet. Når hun nå satt og spant på handteinen sin, kunne det hende at hun av og til hørte kirkeklokkene fra Bø, og da brøt lengselen på med ny styrke, og tårene rant i strie strømmer.

Da hun hadde vært i fjellet i ni år, var hun blitt mor til tre sønner og tre døtre, men likevel kunne hun ikke glømme heimen sin; hun tigde og ba mannen sin om å. få lov til å refise heim og besøke faren bare en eneste gang i sitt liv. Endelig ga han etter og lovte det, men på det vilkåret at hun skulle komme igjen samme kvelden. Hun ga seg på veien og møtte far sin i tunet. Det ble vel en undring og glede på faren, som ikke hadde hørt noe til henne etterat hun ble borte for ham for tjorten år siden. Hun fulgte med ham inn i stua og måtte fortelle hvorledes alt var gått til og hvorledes hun hadde det nå.
Men bergkongen var blitt redd for kona si; han hadde gått etter henne, og nå kom han inn og sa at hun måtte skynde seg heim til barna deres. Margit måtte si det siste farvel til sin sorgfulle gamle far, og avskj eden dem imellom er rørende skildret i en gammel vise som er laget om dette sagnet.

Margit ble nå i fjellet hele sitt liv. Men da hun var død, gikk mannen hennes, bergkongen, til Bø-presten og fortalte at han hadde måttet love kona si, før hun døde, at han skulle gå til presten og be om at hun måtte få komme i kristen jord ved Bø kirke, og at kirkeklokkene i Bø, som så ofte hadde vært til trøst og glede for henne den tid hun var i berget, nå måtte ringe ved hennes gravferd. Presten ble forundret over å få et slikt besøk, men han fattet seg snart og sa : «Din kone har levet og er død som en hedning; derfor bør hun begraves på samme måte. Jeg kan ikke innrømme din begjæring.»