Mårjakt

Internt referansenummer: 30.11.2014 – BOK
Kilde:
Bjørn og varg i Selbu og Tydal
Utgitt av Selbu og Tydal Historielag
Illustrert av Kolbjørn Lien
I kommisjon hos F. Bruns Bokhandel Forlag
Trondheim 1963
Klikk her for å lese ”Forordet”
Klikk her for linking til Selbu og Tydal Historielag

 

 

Mårjakt

Halvor Nervik forteller

Ved M. EMSTAD

Min far kjøpte en gammel børse til meg da jeg var 12 år, men så måtte jeg ha en dobbeltløpet hagle, for jeg ville borti rypefjellet. Det var mye vilt den tia. Det var en gang han Ola og jeg skaut 75 ryper på en ettermiddag. Men nå kan du gå en hel dag og bare få en 2-3 stk. Jeg tror det er børsa og hundene som er mye skyld i at bestanden har minket. Det var også mye mår i skogene for 60 år sia. Måren er ikke lett å fange, men jeg har da skutt omlag 40 dyr.

Disse dyr går jo bare om natta. Om dagen ligger de inne i et hull.

En dag det var nysnø og fint og kaldt vær, falt det meg inn at jeg måtte ut på mårjakt. Jeg måtte ha med øks, fiskegarn, håv, fyrstikker og børsa. Så bar det i vei. Jeg kom til Stenhusmarka. Der traff jeg på et mårspor. Jeg fulgte sporet til en stor gran. Der hadde dyret gått inn nede ved røttene. Øyeblikkelig stengte jeg hulet. Nå var gode råd dyre. Hva skulle jeg gjøre? Jeg satte først fiskegarnet rundt grana et stykke fra. Så hogg jeg et hull et stykke oppå grana, som var noe råtten og hul inne ved margen. Der satte jeg håven fast rundt hullet. Da syntes jeg at jeg hørte en lyd inni grana. Jeg tok riflen og fyrte på granleggen bare på måfå. Så tendte jeg opp eld ved det nederste hullet for å få måren ut med røyk. Men så begynte det å brenne inni grana. Fort måtte jeg slukke varmen, for jeg kom til å tenke på at jeg kanskje hadde truffet måren med skottet, og at jeg nå brente den opp for meg. Hva skulle jeg nå gjøre? Jo, jeg hogg et 3. hull, og der stakk jeg hånden inn og følte en fot. Jeg trakk hånden fort tilbake, for måren biter så hardt. Men jeg måtte prøve på nytt, og nå trakk jeg måren forsigtig ut. Den var død. Kulen hadde truffet hodet, så den hadde dødd momentant. Jeg syntes jeg hadde gjort en god fangst. Skinnet fikk jeg 60 kr. for.

En gang var Tomas og jeg på mårjakt. Det var på Lillevollen. Måren hadde gått inn i et høyhus. Da ble det spørsmål om hvordan vi skulle få den ut av høyet. Tomas sa: «Du går opp på taket, så ser du når måren kommer. Så skal jeg få den ut av høyet.» Om en stund kom den, og skuddet traff.

En gang var John og jeg på mårjakt på Svartåsvollen. Det var nysnø og pent vær. Måren hadde gått inn i en bakdunge. Vi forsøkte å røke, men til ingen nytte. Så måtte vi kaste opp bakdungen. Da John tok opp siste baken, kom måren, og jeg fyrte av skottet rett mellom beina på John. Da sa han: «Hadde det ikke vært du, så hadde du ikke fått lov til å skyte.» Snøspruten sto like opp i øynene på ham. Jeg var nok også litt bange da.

John og Anders var på mårjakt inni Roltdalen. De fant et spor som enda i et hull i en granrot. De fikk ikke måren ut, og den ene rente til ei seter for å få tak i ei sag, mens den andre sto vakt. Så saga de grana ned og fant ut at måren måtte være nede i den hule stubben. John stakk handa ned i den råtne stubben, og der bet måren seg fast i tommelen hans. Han trakk den opp etter tommelen, men å få den til å slippe taket, var verre. Til slutt måtte Anders bryte opp kjeften på den med begge hender. Så slo de den ihel og putta den i ryggsekken og snørte att. Nå gikk de til en setervoll for å overnatte. Midt på natta vakna de av at ryggsekken var blitt levende og for veggimellom nede på golvet. Det var måren som hadde levna til. Så måtte de opp og avlive den på nytt, men nå gjorde de det forsvarlig.