Internt referansenummer: 11.12.09 – A

Kilde:
Det hendte i de dage
Rolf Baggethun
Glimt fra Borre og Horten i en svunnen tid
A/S GJENGANGERENS TRYKKERI
Klikk her for å lese ”Forordet”.


Marketenterne på Indre Horten — handelens pionerer

 

Da Baltzer Rustad, gårdbrukeren, gjestgiveren og fergestedets innehaver, i 1819 solgte sine eiendommer til Staten, holdt han tilbake det lille to-etasjes våningshuset som i dag er boligen for Kystartilleriets representant på Horten som er stasjonens nestkommanderende — det som kalles «Det røde hus» og som er den eldste bygningen på Indre Horten. Her etablerte han Hortens første landhandel, som han drev i fem år. Ved kontrakt av 31. mars 1824 mellom det nyanleggendes verft og kjøpmann Jakob Breda ble denne overlatt marketenteriet i samme gård med forpliktelse til å holde fornøden forsyning av levnetsmidler m.v. for funksjonærer og arbeidere.

Marketenteren, stedets første handelsmann, skulle selge sine varer — det var husholdningsvarer, kornbrennevin og øl — etter priser som var godkjent av verftssjefen. Denne skulle også, uten forutgående varsel, kontrollere om rnarketenteriets varer var av god kvalitet. Ved hvert månedsskifte skulle marketenteren foreslå priser som verftssjefen skulle godkjenne.

Hver søndag måtte arbeiderne tegne seg hos ekvipasjemesteren, og i den påfølgende uke skulle marketenteriet hver formiddag kl. 11 forsyne disse arbeiderne med varm mat. I 1820-årene besto de foreskrevne måltider av 1 pott (nesten 1 liter ) gule erter med 7 lodd (vel 108 gram) kokt salt flesk eller 1 pott byggrynsgrøt med en halv pott sur eller søt melk, og 12 lodd tørrfisk eller 1 vårsild eller 1 pott «grynsøbe» eller 14 lodd salt kjøtt. Hver mann hadde sin kontrabok, hvori alt ble ført inn, og betalingen ble holdt tilbake i daglønnen. Varer kunne marketenteren få på magasinet i Fredriksvern.

Med tanke på den anleggsvirksomheten som for 150 år siden tok sin begynnelse på Horten, er det innlysende at nettopp marketenterne ble et virksomt ledd i en utvikling som fant sted i dette jomfruelige terrenget. Her var stort sett bare gårdene i Horten, Braarud nordre og søndre, Baggerød, Solli samt Apenes. Og fergetrafikken over fjorden. Hvis man regnet med 100 fastboende, er det å ta sterkt i.

Midt oppe i denne landlige idyllen vrimlet det plutselig av anleggsarbeidere etter at Horten var blitt valgt til Marinens hovedstasjon og skulle erstatte Fredriksvern, Beddinger og brygger ble påbegynt og gjort ferdige, og bygninger reiste seg. Så tidlig som i 1826 var det i arbeidsperioden, som varte fra mai til oktober, bruk for over 200 arbeidere til lossing, graving, minering, stenbryting, transporter m.m.

I arbeidsinstruksen het det blant annet, at den som ble antatt fikk losji med stråmadrass og ullteppe. «Dessuten kan han i det kongelige magasin på Horten for innkjøpspris få det havre- og byggmel han trenger til mat, og ved marketenteriet et måltid varm mat daglig, samt øvrige fødemidler for en fastsatt billig betaling.»

Breda hadde ikke stort å starte med, men han fikk låne to kabysser fra kanonsjaluppene, samt endel kjeler og gryter. Han drev marketenteriet i «Det røde hus» i fem år, og det ble i den tiden foretatt diverse utvidelser. Men det har antagelig ikke vært noen lønnsom geskjeft, i hvert fall gikk Breda konkurs i 1829, og overdro marketenteriet til en herre ved navn Rasmussen, og senere ifølge kontrakt av 3. april 1830 til Kristian Basballe Schroeter, en tidligere bokholder ved Fritzøe jernverk. Av kontrakten hans går det fram at han ikke skulle selge andre artikler enn dem som var bestemt, og ikke til andre enn dem til Etablissementet Horten hørende embedsmenn, tjenestemenn, faste stokk og daglønnere. Som sin forgjenger hadde Schroeter rett til hele huset og haven. Men den søndre stuen i første etasje (den som vender imot det nuværende Sjømilitære Samfund) skulle benyttes til spise- og samlingsværelse for etablissementets embedsmenn og tjenestemenn. I dette værelset, som han skulle holde møblert og oppvarmet, var Schroeter forpliktet til ved sluttet bord å bespise de funksjonærer som forlangte det, med varm middagsmat av forsvarlig beskaffenhet til en rimelig pris. Butikken var i en liten sidebygning opp mot gårdens nordøstre side.

Der skulle i middagshvilen, på de steder som første ekvipasjemester bestemte, være utsalg til de approberte priser av brød, sill, smør, ol, kornbrennevin, skråtobakk og ost. Til slikt utsalg i de kortere hviletimer var i 1826 bygget en transportabel bod, som ble anbrakt dels ved hovedinngangen til Verftet, dels på forskjellige steder innenfor porten. Marketenterne satte i 1839 og 1840 opp såkalte skjenkeboder. Ingen arbeider måtte overlates mer enn høyst en kvart pott brennevin daglig.

I noen år rådet Schroeter grunnen alene. Men den tiltagende arbeidsvirksomheten og økende folkemengden gjorde det nødvendig å øke antallet av marketentere. Ved kontrakt av 10. februar 1838 ble som nye marketentere ansatt Søren Thomassen og J. C. Christophersen. I løpet av sommeren og høsten bygget de sine gårder rett nordøst for den gamle gjestgivergården, det var de første private bygninger som ble reist på det nye etablissementets grunn. Samme året ble den nye sjauerbrakken oppført. Den skulle tjene til sommerbrakke for 200 mann, til marketenteri og spisestue. En av de nye marketenterne, Thomassen, hvis anbud på bespisning av arbeiderne ble godtatt, fikk her et spiserom for 60-70 mann ad gangen, et kjøkken og dertil et lite sideværelse til utsalgsbod.

De lukningsvedtekter som verftssjefen fastsatte, bestemte at arbeiderne skulle få det forønskede utlevert fra en halv time før arbeidet begynte om morgenen til en time etter at det var opphørt. På søn- og helligdager skulle det være åpent fra kl. 7 til 16. I 1838 ble imidlertid denne søndagsbestemmelsen endret derhen at det skulle være lukket fra 9 til 16, samt etter 20.

I mars 1840 sluttet Schroeter med sin handel, og utpå sommaren ble han avløst av Ole Edvard Olsen. Denne flyttet året etter ut av ”Det røde hus” og inn i en gård som han hadde bygget i nærheten av de to andre marketenterne.

Den før nevnte Thomassen solgte i 1848 sin gård, og hans etterfølger, Lars Jensen, måtte noen år senere, det var i 1864, slutte på en ganske eiendommelig måte. Verftets myndigheter var nok ikke helt tilfreds med måten han drev på, og familien hans ville gjerne ha ham bort. Man henvendte seg til departementet, og regjeringsadvokaten, den kjente Bernhard Dunker, løste spørsmålet ganska enkelt. I henhold til en gammel bestemmelse hadde myndighetene rett til simpelthen å la huset rive. Og huset ble revet, så Jensen måtte slutte.

Ved utgangen av 1845 var det bare de tre landhandlerne, som de nu kalte seg, på Indre Horten. Ved folketellingen det året bodde det der inne 714 mennesker, som for størstedelen var kommet etter 1835. I de nærmeste syv – åtte årene steg tallet voldsomt. I 1853 bodde det 975 på Indre Horten, 751 på Statens grunn i Keisemark og ikke mindre enn 2499 på forskjellige steder på privat eiendom, dertil kom ca. 200 flere verftsarbeidere i sommermånedene. Ti år senere var folkemengden øket til 5000 — da var marinestasjonen og Verftet bygget upp og overflyttingen fra Fredriksvern tilendebrakt. Horten hadde fått l0 landhandlere, og bildet hadde totalt skiftet karakter.

Marketenternes saga var endt.

La oss til slutt nevne at noen av landets best kjente menn hadde sitt utspring i dette gamle marketentermiljøt på Indre Horten og Karljohansvern.
Kommanderende general Christian Wilhelm Olssøn, forsvarsminister i Emil Stangs annen regjering, i Hagerups regjering og i Christian Michelsens 1905-regjering, stifteren av Kristiania elektriske Sporveier, artillerieksperten m.m. og mannen som spilte en fremtredende rolle under stiftelsen av Norges Riksforbund for ldrett — han så dagens lys på Indre Horten i 1844. Faren var forvalter og senere marketenter Ole Edvard Olsen, som er nevnt foran.

Og fra det siste Marketenterhjemmet, Anton Brochs, kom det menn som professorbrødrene Hjalmar og Olaf Broch, som begge satte spor etter seg.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *