Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

”Marselia af Anklakken” – En Bergenstur som endte med forlis på Vestlandet
Av Rune Bang

 

Våre jekter har seilt på Bergen gjennom flere hundre år, og jektefarten har på mange måter vært bindeleddet mellom lokale fiskeprodukter og fornødne handelsvarer fra kjøpstedene. De lokale bygdefarsjekter representerte et fastere organisert samvirke mellom fiskerne her nord og utvalgte kjøpmenn i Bergen. Denne bygdefarsordningen til transport av fisk og varer, varte derfor ved gjennom mange, mange hundre år. I tillegg hadde dessuten lokale knaper eller handelsmenn og andre formuende øvrighetspersoner her nord, jekter for egen føring av ”fornødne” varer. En slik jektefart over så vidt store avstander, var på ingen måte uten større eller mindre grad av kalkulert risiko og mange led også smertelige forlis under farten til og fra Bergen. 

En som har beskrevet forholdet så treffende, er vår dikterprest Petter Dass:

Det er en elendig og jammerlig Sag,
For alle Nordfarer en farlig U-mag,
Med aabne Fartøyer og Jægter
At fare saa lange og umaadelig Vey,
Hvad Fare medfølger, jeg skrive vil ey,
Mig Tiden det ogsaa benægter

Petter led selv smertelige tap ved jegteforlis på Stadthavet i det herrens år 1692, et meget værhardt havstykke som var og er beryktet i tilknytning til båttrafikken på leia.

Selv om bygdefarsordningen opphørte utover 1800-tallet, ble det i en overgangsperiode mot andre og bedre egnede fartøyer, ennå drevet befrakting av gods med de tradisjonelle jektene .     Jekteeierne var nå blitt først og fremst handelsmenn og redere. Deres mannskap var heller ikke føringsmenn for sambygdingene lokalt som i tidligere tider, men direkte ansatte.

Vi skal i det påfølgende gi noen opplysninger om lagnaden til det som kanskje var den siste lokalt eide jekt i Lurøy/Træna?!

Handelsstedet Anklakken.
Mellom noen mindre øyer, klakker, midt mellom Kvarøy og Hestmannøy, hadde det fra gammel av vært en god jekthavn under Hestmongården. Stedet fikk egen gjestgiveribevilling her i Anklakken allerede i 1798 under Jens Hansen Mechlenborg, men driften ble av uviss årsak nedlagt allerede i 1810. En innflytter fra Kolvereid, Nils Eitran, kjøpte stedet i 1835, og nå skulle stedet få et større oppsving i hans periode. Handelsstedet Anklakken hadde nå sin storhetstid, spesielt gjelder dette rundt midten av 1800-tallet. Stedet, som lå sentralt i forhold til den gamle seilingsleia, hadde i denne tiden dampskipsanløp og post og var ellers det sentrale omlastningsstedet for gods- og passasjertrafikken på Nordre Helgeland.

Da Eitran i høy alder overdro eiendommen til sin sønn i 1861, ble stedet ikke lengre anløpet av dampbåtene. Anklakken hadde også mistet sin sentrale rolle for posten i kommunen, og den nye tid hadde funnet et mer sentralt sted for alt dette på Indre Kvarøy. Hit var nå anløp og post flyttet, og stedet Kvarøy fikk etter hvert en enda mer sentral rolle i den nye utviklingen av kystrutene på Nordre Helgeland.

Et eldre jektemanntall som ble ført i penna av vår lensmann Steen, viser imidlertid at Nils Eitran fikk bygd jekt så sent som i 1863, ei jekt som han gav navnet ”Ellida”. Denne jekta var ennå i hans eie da han døde i 1870. Det er imidlertid ikke kjent hva som senere skjedde med dette fartøyet, da vi ikke har nyere jektemantall.

Den negative utvikling for stedet, førte i sin tur til at den neste eieren Saras Eitran gikk konkurs på grunn av stor skyld. Anklakken kom dermed på andre hender i 1881, handelsmenn som hadde pant i stedet. Få år senere kommer en ny driver til handelsstedet. Martinus Jeppesen fra Træna hadde ennå tro på handel her og kjøpte nå handelsstedet for en sum av kr 16.000,- i 1887. Det gikk imidlertid ikke likere med Jeppesen enn hans forgjenger, for allerede den 20. des. 1895 ble også hans bo tatt under konkursbehandling. Vi har p.t. ingen dokumentasjon på at Jeppesen hadde jekt den tiden han drev handelsstedet, men ut fra hva som er kommet frem senere, er det mye som tyder på nettopp dette, – i det minste som partshaver. Familien Jeppesen fikk etter konkursen ha en form for disposisjonsrett til stedet og dets bygninger. De ble boende her, og først i 1909 fikk hans sønner skjøte på eiendommen fra eieren Nicolay J. Marthens i Bergen, – som vel i sin tid hadde måtte overta stedet som panthaver.

Det er imidlertid uomtvistelig at det her fantes ei jekt ”Marselia” med tilknytning til Anklakken, anskaffet rundt 1880. Imidlertid er det noe uklart hvem som i sin tid hadde gått til anskaffelse av denne. Det kan ha vært den nye handelsmannen Saras Eitran eller Martinus Jeppesen, men den kan også ha hatt andre eier(e), – kanskje helt fra starten av.

På naboøya Brøskjeholmen bodde det i 1875 en Even Antoni Johan Pedersen (f. 14.5 1848). Han var losjerende hos husmannen her og er tittelert ” skipper og styrmann”. Da han flyttet til kommunen med sin forlovede rundt 1870, er det opplyst at de kom ”… for at gifte sig og at drive fartøybrug”. Denne skipperen måtte i så fall drive i kompaniskap med eieren av handelsstedet Anklakken. Vår prest noterte imidlertid i kirkeboka for Lurøy, at han flyttet i 1878 til Leka, hvor svigerfaren blant annet drev ”Søbrug”. Kanskje beholdt Even sin andel i jekta da han flyttet ?     Even bodde hos sin halvbror, Ole Martines Pedersen, som ble husmann på Brøskjeholmen da han stiftet familie. Han var i vesentlig grad vokst opp i Anklakken og var også tittelert ”skipper” her i en del år, før han så druknet i nærområdet den 4.2 1884. Han hadde da kanskje delt ansvaret som skipper i Anklakken med broren, enten på egen kjøl eller i kompaniskap med Jeppesens, som overtok handelsstedet i 1881 ? Sporene er som vi ser sparsomme og det er vanskelig å gi et mer eksakt bilde av denne jektas forhistorie i Anklakken, da den tydeligvis har hatt flere eiere (?).

Det er imidlertid ikke tvil om at jekta fikk nye medeiere senest i 1890-åra og at det nå ble Johanne Strøm Røssøy, enka etter den meget rike Edvard Strøm, og sannsynligvis Jens Klæbo Olsen Selvær, som kjøpte seg inn i ”partsrederiet”. De gikk i kompaniskap om ”Marselia”, hvorav Johanne og Jens sannsynligvis sto for ¼ hver og at jekta da ble verdsatt til kr 5.000,-. En senere sjøforklaring i 1899 oppgir at jekta for 3 år siden var verdsatt til dette beløp. Den ”gamle” madam Strøm på Røssøy og en knapt 30 år mann fra nabokommunen Træna, kastet seg nå inn i den vanskelige fraktfarten, – dog sammen med en meget erfaren skipper og medeier i nettopp Even Pedersen.

Et forlis ved øygruppen Batalden.
Den 5. august 1899 ble det holdt Sjørett i Florø, hvor det ble tatt opp sjøforklaring i anledning et jekteforlis ved Batalden i Bremanger. Til sted var mannskapet, en representant for lastens assurandører og sorenskriveren. Forliset hadde skjedd få dager tidligere den 1. august og den første som vitnet var fartøyets skipper Even Antoni Johan Pedersen. Han fremla en skrivelse angående forliset og forklarte at jekten da var bemannet med 3 personer. Det var foruten ham selv, en styrmann og en matros. Journalen var gått tapt ved forliset og jekta var dessverre ikke assurert. Lasten som var om bord, var imidlertid i det alt vesentlige assurert i forskjellige selskaper i Bergen.

Skipperen redegjorde ellers for at masten var blitt oppsatt for 9 a 10 år siden og var god og sterk. Riggen ble satt mens jekta lå i Kinna fra 26.juli til 1. d.s., så den var i god sjødyktig stand. Når det gjelder selve hendelsesforløpet opplyste han at ”Efterad Masten var brækket, satte mand ud en trosse rundt en Planke paa akterenden og et nødsegl i Stavnen for om mulig at faa Fartøiet under Kommando, men dette lykkedes ikke paa Grund af den svære Sjø. Jægten blev totalt knust i Brændingen (…). Noe av lasten drev etter hva han hadde hørt, inn mot Hovden og i Bremanger.

Styrmannen Jens Kle. Olsen fremsto som neste vitne og gikk god for skipperens forklaring. Han tilføyde at før en mindre båt ble satt ut fra jekta, ”slo de en del olje paa sjøen”. Han bemerket videre at det egentlig ikke ble ført egen journal om bord. Det ble kun ”av og til gjort Optegnelser paa løse ark (…). De seneste opptegnelser hadde han i lommen og således ennå i god behold.

Siste vitne var matros August Johansen fra Dørvær, som da bare var 18 år gammel. Han ble formanet til å si sannheten og forklarte seg i overensstemmende med de foregående. Til sist vitnet skipperen en siste gang. Han måtte da medgi at det ikke ble ført ”nogen egentlig journal, men kun gjort en del Optegnelser paa løse Papir (…) av ham og styrmannen. Hans egne førte opptegnelser hadde gått tapt ved forliset.

Eldre minnes.
Eldre personer har fortalt om dette forliset, som i lang tid levde på folkemunne i Bremanger. I en senere beretning heter det at denne nordlandsjekta forliste på Aralden på heimtur fra Bergen. Den hadde sammen med en annen jekt nordfra ligget ankret på Kinnasundet om natten – og så ”tatt laust” på morgenen i en sydvestlig kuling. Da de var kommet litt nord om Batalden, seilte den masten over bord og drev da hjelpeløst i land på Aralden.

Folket kom seg i livbåten og rodde seg inn til Hovden, der de ble tatt godt vare på. Alle ble berget. På Liset ble folk etter hvert oppmerksom på at det kom mye vrakgods drivende, og blant vrakgodset var det en mengde melsekker og annet som kunne tyde på at et skip med sådan last hadde forlist.

De underrettet myndighetene samtidig som man berget i land mest mulig av det som kom drivende, – mel, tønner med kavring, tønner med kringler og mye, mye annet. En fant også navnebrettene, slik at man kunne melde av hvilket fartøy drivgodset tilhørte. Folket på Liset ble selvfølgelig glad da de fikk beskjed om at båtens mannskap var kommet seg velberget inn til Hovden.

Det fortelles at det ellers var utrulig hvor lite skade melet hadde fått i sjøen. Kun ca. 1 tomme hadde sjøvannet trengt gjennom – på finmalt mel enda mindre. Melet og alt annet berget gods ble solgt på auksjon. Etter hva som fortelles av bygdefolket, måtte de samme Lisetfolkene som hadde deltatt i bergingen av dette godset, kjøpe ”dyrt” det de måtte være interessert i!

Men, av en eller annen grunn fikk Liset-folket et minne om forliset som ennå er bevart. Det heter at skipperen bad dem ta vare på jektas navneskilt til senere. Kanskje mente han på det tidspunktet at det ville bli en ny jekt med samme navn? Imidlertid ble disse skiltene værende på Liset. Navnebrettet ”Marselia af” ble oppslått i et nausttak og finnes her ennå i dag. Skiltet med ”Anklakken” er muligens også i behold, uten at noen kan fortelle hvor det i så fall er.

En aktiv ”sømand” fra Holmen i Træna, Teodor Mikalsen Holmen, var i familie med Even. Han sendte ei velbrukt ”utstyrskiste” fra Bergen med nettopp denne turen. Kista skulle heim til Holmen i Træna og kom nå på avveier på grunn av det tragiske forliset. Den ble vel i utgangspunktet regnet som tapt av Teodor. Men, kista var også blitt berget av Liset-folket. Ærlige finnere fikk etter hvert beskjed om riktig adressat for kista og vel et år senere dukket den opp i Teodors heim ute i Træna. Kista eksisterer her den dag i dag og står nå på brygga hos Roald Holmen!

Avslutning.
Som nevnt i sjøforklaringa var jekta ikke assurert, i motsetning til de varene de førte fra Bergen. Den var 2 til 3 år før forliset blitt verdsatt til kr 5.000,-; – en anseelig sum penger på denne tiden. Eierne Even Pedersen Leka, Johanne Strøm Røssøy og Jens Klæbo Olsen Selvær led nok smertelige tap som følge av dette forliset, da fartøyet ikke var assurert. Historiene om ”gamle” Johanne Strøm er mange. De fleste går ut på at hun både var grådig og grisk, ja endog litt ondsinnet. Men, den samme Johanne gav store penger til Lurøy kirke da det første orgelet skulle kjøpes inn til kirken. Hun døde i 1911, 81 år gammel. Av profesjon var hun jordmor, og hennes mann var både plassbruker, handelsmann, revisor og fattigforstander og bygde seg opp til kommunens mest formuende person.

Når det gjelder hennes medeier Jens Klæbo Olsen Selvær, var han handelsmann, poståpner og ekspeditør i Selvær ved folketellinga året etter forliset i Bremanger. Han var en sentral person i Træna kommune og en tid ordfører her. Han døde barnløs som ”væreier” 30.5 1953.

Skipperen , Even Antoni Johan Pedersen, drev med fartøyer allerede før 1875 og hadde således en lang fartstid som fartøymann. Han var sønn av ugifte foreldre Peder Evensen og pike Olava Helene Johansdatter Aspdal. Even var født i Lurøy i 1848, men vokste ikke opp her.   Sannsynligvis vokste han opp på Løkken i Melhus hos sin far og kom etter et kort opphold på Leka, tilbake til Lurøy rundt 1875. Da kom han sammen med sin forlovede Jette for ”at gifte sig og at drive fartøibrug” i Anklakken. Even flyttet imidlertid med sin kone tilbake til Solsem i Leka allerede i året 1878, hvor svigerfaren drev ”søbrug”. Det er likevel tydelig at han fortsatt hadde tilknytning til Anklakken og Lurøy gjennom sitt virke som fartøyskipper. Ved folketellinga 1900 finner vi ham som gårdbruker på selveid gård og med egen handelsvirksomhet på Leka. Ut fra vi kjenner til, anskaffet han ikke noe nytt fartøy etter dette forliset av ”Marselia”.

Matrosen August Johansen Dørvær, må være den som senere går under betegnelsen ”August i Dørvær” født i 1881. Han ble boende i Dørvær, drev fiskeri og føring og hadde også en tid revefarm her.

Det er som nevnt mye som taler for at dette var den siste jekt ”hjemmehørende” i Lurøy kommune under aktiv drift, et endelig punktum for en mange-hundreårig virksomhet med jektefart. Nye seglfartøyer tok nå over i denne tiden rundt forrige hundreårsskifte. Det var moderne fartøyer som kuttere, jakt og galeaser som nå dominerte i større og større grad fraktefarten langs vår langstrakte kyst. De noe ”klompete” jektefartøyer som hadde vært enerådende gjennom mange hundre år, var blitt avløst av større og bedre egnede fartøyer som etter hvert også fikk installert motor. Men, ennå finnes et fåtall jekter i aktiv drift. De er drevet av ideelle organisasjoner for å kaste glans på vår gamle kystkultur og er en stor opplevelse for de som får se og oppleve disse fartøyer under seil.

Kilder:
Lurøyboka –87: Anklakken – et gammelt handelssted av Rune Bang
Florø Sjørett: Kopi av protokollen fra rettsmøte 5.8 1899
Bremanger Sogelag: Gamalt frå Bremanger
Folketellinga 1865 og 1875 for Lurøy
Folketellinga 1875 og 1900 for Træna
Folketellinga 1865 og 1900 for Leka
Personlige meddelelser av Trond Strømgren, Florø
Personlige meddelelser av Turid Myhre, Paul Olsen
Personlige meddelelser av Stein Terje og Inger Johansen, Leka

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *