Internt referansenummer:B-15.04.2013
Kilde:
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY
Av: C. BORCH-JENSSEN
2. OPPLAG (Forøket utgave)
TH. FJELLANGERS BOKHANDEL (I KOMMISJON)
ANT. ANDERSSENS TRYKKERI
LARVIK 1944Våre vingede venner

Maskerade

Det var i de dager da man virkelig ofret sin garderobe en smule opfinnsomhet og fantasi. Ikke alene til maskeball, men også, på den gamle skikk å gå julebokk.

Det gjaldt å være ikke bare originalt, men tillike propert og smagfullt kledt.

Riktignok har jeg aldri selv vært gjest på noget karneval, men jeg har dog en gang hatt føling med løiene.

Vi guttær skulde nu engang være overalt og alle vegne, og skulde se på alt som var litt ut over det dagligdagse, og da selvfølgelig ved den for oss eneste overkommelige måte: å skaffe oss gratis entre; og til et ball, hvor vi jo ikke kunde håpe på å bli innlatt i selve salen, hadde vi forlystelse nok ved bare å stå i gangene eller i forværelset, for derved å få et glimt av gjestene og stasen.

Det var særlig tre av kavalerene som gjorde et overveldende inntrykk på mig der, nede i den lille salen i Festiviteten: Inn tren en bold riddersmann i middelaldersk drakt: tettsluttende og yderst stramtsittende benklær som gikk helt ned i fotbekledningen, kårde ved siden, silkevams — halvt dekket av en flott dolma over skulderen — og en rødbrun barrett med vaiende fjær.

Han hadde ennu ikke tatt maske for ansiktet, så jeg kjente ham som kontorist eller kontorchef  N. N. hos N. N.

Senere har jeg funnet ut at hele hans glimrende kostyme sikkerlig bestod av de mest dagligdagse gjenstander: al¬mindelige datidens springstøvler, kun oppskåret litt i nåtlingen og forsiret med hvitt kaninskinn og silkebånd, hans egne — omforladels! — samt søsterens gamle cape og avlagte sjeferhatt med den hjemførte strutsfjæren på. Kården var antagelig fra depotet eller fra Gråtenmoen.

Den neste var en — medisinflaske, i manns høide. Flasken var laget av sortmalt papp, hadde hvittskinnbetrukket kork, og recepten sammenbrettet på langs — som dengang brukelig var — og festet i flaskehalsen.

Hylsteret hadde naturligvis huller til armer og øine, og det levnet tilstrekkelig plass nede ved gulvet for danseglade føtter.

Det var farmasøiten på det nye apoteket.

Tredjemann hadde lokalisert sin type, og valgt å illudere den vandrende kolportør av bladet «Morgengry». Og nu må jeg nevne navn:

Det var lagmann Thue, dengang edsv. fullm. hos byfogden, eller det var hos sorenskriveren.

For å være helt i stilen – ikke bare i navnet – hadde han anlagt kolportørens antrekk: oljefrakk med rem om livet, trebunns helstøvler, skinnlue og en svær bladskreppe. Han skulde ikke danse.

Han hadde stanset den gamle bladselger Thue en dag på hans vandring i byens gater, og forlangt å få kjøpt hele oplaget av Morgengryet!

Men enhver som erindrer den gamle original og hedersmann kan forestille sig hvordan den slags rekvisisjon virket på selgeren, han som var så ømfintlig bange for å fortredige noget menneske i handel og vandel, og som alltid avfordret en kjøper dennes erkjennelse av og forsikring om at han hadde fått det forlangte og behørig daterte og nummererte eksemplar, og derfor erlagt 10 — ti — øre.

Det er meget mulig at juristen Thue fikk overtalt kolportøren Thue til å avhende taskens samtlige eksemplarer; men jeg anser det mest sannsynlig at det blev omsatt bare ett eneste.

Ja, gamle Thue!

Vi unge syntes nok han var en særling blandt menneskene.

Men jeg tror dog at det hos nogen hver av oss allerede dengang demret en følelse av at her vandret en mann som vilde praktisere de skjønne dyder: saktmodighet, mildhet, rettskaffenhet og sannhet.

En pilgrim som hadde fjernet sminken og latt masken falle i livets store maskerade.