Internt referansenummer: 20.08.2011 – BOK
Kilde:
GJEMT, MEN IKKE GLEMT!
(Fortellinger om bygdeskikkelser, liv og levnet på Tjøme i gamle dager)
Abraham Johansen
Gjenfortalt av HAAKON BJERKØE
Utgitt av TJØME KOMMUNE
Trykt i Tønsbergs Aktietrykkeri i 1977
Klikk her for å lese ”Forordet”.

«Matjæs Hudø»

Matias Hudø’s mor var enke og bosatt på Hudø. Matias seilte til sjøs og forsørget sin mor i flere år, men som så mange andre sjøfolk i den tiden fikk Matias klimafeber eller gulfeber. Denne sykdommen rammet særlig folk på skuter som seilte på Syd-Amerika, til Rio og Santos. Mange døde, andre ble liggende på sykehus i lange tider før de ble så bra at de fikk seg en skute hjem.

Mor til Matias ble også syk og kunne ikke klare seg selv da hun ikke lenger fikk penger fra Matias. Så havnet hun på Honerød, Fattiggården. Hun levet ikke lenge, og kommunen solgte husene og inventaret og tok pengene.

Da Matias en tid senere kom hjem, bad han kommunen om oppgjør, men der var det intet å få. «Javel», sa Matias, «Har dere tatt eiendommen min, så får dere ta meg også». Han fikk flytte inn på Fattiggården. Da de imidlertid ville ha Matias til å arbeide på gården, sa han nei. Han skulle ha det han hadde krav på. Kommunen skjønte vel at de hadde gjort en bommert, for Matias fikk gjøre det som passet ham. Matias var flink til å spille fiolin, og han spilte derfor ofte til dans og på ball.

Matias brukte som regel å gå med buksene oppbrettet til midt på leggen. Min bestefar undret seg over dette og spurte ham engang hvorfor han gikk slik, hvorfor han ikke kunne gå som andre folk? «Du vet vel det, Johannes, at det alltid er et eller annet hos gærninger som gjør at folk lett skjønner at noe er galt med dem. Nå bruker jeg det her med buksene, for ellers ville ikke folk tro at jeg er gæ’ern!»

Matias var flink til å rime og dikte. Engang han var i Langviken, traff han byggmester Bø som skulle til Hui for å reparere en kjerre. Bø var en stor, sprek kar, men båtvant var han ikke. Matias så ham ro ut og så sa han:

«Bø med sine lange armer
roer så det larmer.
Han skulle til Hui å reparere en kjærre,
men ro, det kunne han aldri lære».

Han tjente noen kroner iblant på denne rimingen sin. Fikk han f.eks. høre at en eller annen skipper eller reder hadde gjort noe de ikke ønsket publisert, da diktet han straks noen vers som han gikk til vedkommende med. På spørsmål om hva de var verd, fikk han et par kroner, en dress som var liten til vedkommende selv, eller en frakk. Han var alltid pent kledt, så det må ha blitt noen vers av det, men de ble aldri kjent. Matias var aldri pengelens heller, for han tjente endel som spillemann, og fritt hus og losji hadde han på fattiggården. Men «Gærne-Matjæs» ble han kalt, og det navnet bar han med godt humør.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *