Internt referansenummer: 20.08.2011 – BOK
Kilde:
GJEMT, MEN IKKE GLEMT!
(Fortellinger om bygdeskikkelser, liv og levnet på Tjøme i gamle dager)
Abraham Johansen
Gjenfortalt av HAAKON BJERKØE
Utgitt av TJØME KOMMUNE
Trykt i Tønsbergs Aktietrykkeri i 1977
Klikk her for å lese ”Forordet”.

«Matjæs» Lunde fra Vivestad

«Matjæs» Lunde ble født i Vivestad i 1829 og døde på Tjøme i 1922. Hans mor var fra Høijord, og hun hadde engang i sine unge dager fulgt Hans Nielsen Hauge over til nabobygden, da lensmannen var etter ham. Hun må forøvrig ha vært en velstående dame, for hun etterlot en gård til hver av sine tre sønner.

Lunde var en aktet mann i Vivestad. Han hadde sittet både i herredsstyre og formannskap, og hans mange gode replikker var kjent langt utover hjembygden. I hans herredsstyretid debatterte man engang hvorvidt kirken i Vivestad skulle brannforsikres. Et flertall gikk imot brannforsikring, og Lunde tilhørte dette flertall. Da kirken senere brant ned, gråt han.

Lunde hadde en sønn, Nils, en datter Petrine og en fostersønn, «Olæ» Jacobsen. Til Nils kjøpte han en gård, og Petrine ble gift med en fra Sukkegårdene.

Sønnen Nils fikk han ingen glede av. Gården drakk han bort, og han prøvet også så godt han kunne å ruinere faren. Han skrev således farens navn på papirer som så denne måtte innløse. Da moren, Lovisa, engang ikke ville gi ham flere penger, tok han en jernstang og slo henne over hoften. «Ja, han slo høftæ a’ på mor, du», berettet gamle Lunde.

Da Lundes kone Lovisa døde, solgte han alt han eide. Han ville vekk fra bygden for å berge det han hadde igjen. Så havnet han altså herute på Tjøme i 1890 årene. Han kjøpte et lite småbruk på Sandbekk, ikke så langt fra mitt barndoms-hjem. Foruten småbruket eide han også et lite hus, som han leide ut.

Noe av det første Lunde gjorde da han kom til Sandbekk, var å bygge en smie. Mange Tjømegårder hadde også en liten smie den gangen. «Smiuæ» kalte Lunde det. Han var en ganske flink smed, og det var ikke sjelden vi guttungene måtte dra belgen for ham.

De første årene Lunde var her på Tjøme, handlet han med brukte møbler som han kjøpte på auksjon i Tønsberg. Senere dro han opp i landet og kjøpte grisunger som han solgte på Tjøme. Men da han solgte hesten sin, ble det slutt med denne handelen. Isteden begynte han med et mindre hønseri. Maren, husholdersken hans fra nabogården, stod for dette. Hun var et ualminnelig dyktig menneske. Det kan således nevnes at hun var den første på Tjøme som fant ut at hun kunne få eggproduksjon også om vinteren ved å ha lys i hønsehuset morgen og kveld. En liten historie illustrerer hvor ukjent dette fenomen var for selv «opplyste» folk på Tjøme.

Lunde kom engang forbi prestegården bærende på to kurver egg som han skulle til butikken med. I det samme kom prestefruen, fru Selmer, ut og spurte hva de gjorde med hønene siden de verpet vinterstid. Hennes høner la aldri et egg om vinteren. Det var nå Maren som stelte hønene, forklarte Lunde. Men kan hun gjøre noe annet enn å gi dem mat da? Av mat fikk da hennes høner også rikelig! drev fru Selmer på.

«Maren kan en ting, ho», sa Lunde da, «og det er de dødes språk!»

Dermed ruslet han videre, fra en meget desorientert prestefrue. Det var selvsagt umulig for henne å skjønne hva Lunde mente med sitt svar, nemlig at Maren ikke bare gav dem mat, hun snakket også med dem, klappet og kjælte med dem.

Mellom Lunde og meg oppsto det et oppriktig og varig ‘vennskap. Jeg var vel ikke mere enn tre år første gangen jeg hilste på Lunde engang han var på besøk hos far. Han bad meg komme bort til seg, og jeg fortalte han hva jeg het. «Snu dæ så jæ får se ryggen din,» bad han. Jeg så gjorde og han sa da at jeg var «rekti’» en kjekk liten pjokk. «Audiensen» var med dette slutt, og han sa at jeg kunne gå. Mine eldre brødre var litt nysgjerrige og ville gjerne vite hva Lunde hadde sagt til meg? «Jo, han sa atte jæ kunne gå igjen», husker jeg at jeg svarte.

Gjennom oppveksten var jeg ofte hos Lunde, og jeg har mange erindringer fra denne tiden. Når jeg som smågutt besøkte ham, hadde han ofte moro av å spørre meg om hvorledes det stod til med mellomregnskapet vårt. Skyldte han meg noe? Som regel kom vi frem til at han skyldte meg en eller to øre. Maren måtte da frem med pungen og gi meg ørene, så han kunne bli kvitt «skuldæ» si, og vi kunne bli vel forlikte. Etter oppgjort regnskap pleide han så å si: «Nå kan du gå med takk og ære».

Da jeg ble større, hjalp jeg ham ofte med arbeidet på gården. Engang vi hyppet poteter og var kommet til enden av en rand, trengte vi hvile. «Du får settæ dæ på den steinen dær», pekte Lunde, «for da får du to gle’er». Jeg spurte hvorledes dette hadde seg. «Jo, ser’u», sa Lunde, «nå er’u trøtt og er gla’ at du får settæ dæ. Men steinen er hard, og om ei lita stønn er’u gla’ du kommer opp igjen!»

«Matjæs» Lunde hadde en sjelden treffsikker replikk, som regel var den midt i blinken.

Engang hjalp min fetter og jeg ham med å høste moreller. Vi hadde tre øre literen pluss kosten. På vei ned fra toppen fant jeg ut at det var for liten kuv på spannet, og derfor tok jeg noen moreller fra de nedre grener og la på toppen. «Du Abraham», lød det da fra Lunde, «kartæne kan jeg pellæ sjæl, du!»

Engang hjalp jeg ham med et «jordstykje» som Lunde skulle ha «bogner» (bønner) og kål på. Fra en dynge i nærheten dro vi gjødsel til stykket på en drakjerre. Da vi hadde holdt på en stund, fant Lunde ut at han også ville spre noen lass jord fra nordsiden av huset. Mens jeg spadde opp i drakjerren, be-merket jeg at det jo var bare sand, dette! Dårlige greier, dårlig hevd i dette, mente jeg. «Her har jæ stie (stått) mangen vinterkvæll og sett nolover, du»!

Bemerkningen inneholdt alt jeg trengte å vite.

En nabogutt hadde engang tatt et par epler fra et av Lundes trær. Da han var sørgelig klar over at han var blitt iakttatt, våget han etter dette ikke å gå forbi Lundes hus. For å komme til skolen måtte han derfor ta en svær omvei gjennom skogen. Men en dag Lunde var nordover et ærend, ville skjebnen at gutten skulle møte ham på veien hvor ingen retrett var mulig. Lunde gjorde seg så blid så blid, hilste goddag og mente at det var så altfor lenge siden han hadde sett gutten! Stakkaren ble stående rød og forvirret, våget ikke engang se opp. Hva skulle denne godlåten bety? Så kom det fra Lunde: «Men når eplene blir mølne (modne), da lyer du væl sø’over te mæ, vækjæ?» (veit je). (Lyda = stikke innom).

En historie Lunde fortalte meg om sin fostersønn Ola Jacob¬sen, rinner meg også ihu. Den viser hans noe særegne måte å løse problemer på.

Ola hadde begynt å bruke tobakk allerede mens han gikk på skolen, og elevene sladret til læreren. Da dette kom Lunde for øre, fikk han bekymring, ikke for guttens bruk av tobakk, men for hvorledes han kunne redde guttens ære! Etter noen fundering gikk han til guttens lærer og forklarte hvorledes dette problemet skulle løses. Han skulle gi Ola lakris med på skolen. Når Ola så spyttet brunt, ville elevene ganske sikkert igjen sladre til læreren. «Da skæ du be Olæ kommæ fram og vise dæm at det er lakris han tygger! »

Læreren gikk med på Lundes forslag, og det gikk også ganske riktig som han hadde forutsagt. Elevene sladret, men ble temmelig flaue da de fikk se at det bare var lakris Ola tygget. «Jæ ville inte ha den pletten på Oles ære, skæ jæ si dæ», forklarte Lunde.

«Matjæs» Lunde holdt hele livet fast på bygdemålet sitt, og han brukte mange ord og uttrykk som jeg ikke hadde hørt før. Når han spesielt ville understreke hva han hadde sagt, kunne han bruke uttrykk som: «Hæ’ern forsørje min skrott og mine bein», eller: «Matjæs Lunde er’nte folæ borti ei myr, kom i hau det». Når det var noe han ikke hørte eller skjønte, sa han: «Vø — pø?» Hvis han under et måltid bød meg en brødskive til, lød det: «Du får ta dæ ei kakerispe tel!» Birke-beinerne ble alltid til Birkebinerne.

Da husholdersken Maren mistet sin mor, måtte hun flytte hjem til broren som var ungkar. Lunde som på dette tidspunkt var nesten blind, flyttet ikke lenge etter også hjem til Marens bror. Jeg besøkte ham kort før hans død. Han var da sengeliggende og helt blind, men vårt «gjensyn» var i høyeste grad hjertelig.

Maren husholderske arvet Lundes eiendommer som vederlag for stell og husvære.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *