Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

Måvær i Lurøy – en idyllisk utpost med grønne, frodige øyer?

Av Rune Bang

 

I hovedstadsavisen ”VG” for mandag 23.september 1996, kunne enhver lese følgende overskrift:     ”Nå kan du kjøpe 28 ØYER”.     Av ingressen gjøres det oppmerksom på: ”Hva med å ha din egen øyverden på Helgelandskysten. Øyparadiset Måvær er til salgs – 28 små og store øyer på til sammen seks kvadratkilometer. Foreløpig siste bud er på 150 000 kroner.…”.

Over en hel side beskrives dette øyparadiset, et konglomerat av grønne, frodige øyer og holmer mellom Lurøy og Træna, tett inntil det karakteristiske sagnfjellet Hestmannen – … og det koster ikke mer enn en småbil, i følge journalistene i VG! Ut fra denne rosende og maleriske beskrivelse, kan kjennere av øygruppen vanskelig tenke seg at de noen gang har vært her ute? I alle fall ikke i vinterhalvåret med isende vind og brusende bølger! 

Innledning.
For en liten del av kommunens innbyggere er dette øysamfunnet kjent og kanskje også besøkt i fine dager med båt. Men, for kanskje langt de fleste, gjelder denne omtale bare ”noen små ubetydelige øyer” av kommunens mange som ligger langt ute i havet og ellers er vanskelig tilgjengelig”. Hvor ligger dette ”øyparadiset” og hvor lenge har det bodd folk ute i dette lille øyværet?     Bodde det flere familier her på samme tid? Livberget de seg hovedsakelig av fiske, eller hadde de også et lite utkomme av fe- og jordbruksdrift?

Jeg skal forsøke å gi noen svar og presentere et lite historisk tilbakeblikk på bosettingen i Måvær. Skaffe frem en del opplysninger om de mange optimistiske slitere som opp gjennom årene har hatt sitt daglige virke ute på denne øygruppen. Øyas bosettingshistorie er tross alt meget gammel og et utall av familier har hatt tilhold her gjennom flere hundre år.

Langt ute i havet, i et skjæringspunkt mellom Lurøy, Sleneset, Kvarøy og Hestmannøy, ligger denne noe uanselige øygruppen Måvær. Måvær er fellesnavnet på disse små og store øyer, holmer og skjær ute i havet. Kortest avstand er det til Ytre Kvarøy med omtrent 6 kilometer og øygruppens utstrekning er på rundt 8 km2.     Selve øygruppen består av et knapt tretti talls øyer av mindre størrelse, hvorav hovedøya er på litt over 400 mål. En øy er på ca. 110 da, fire andre på mellom 70 og 40 da., mens et tyvetalls andre er av mindre størrelse. Det meste av øyene består av fjell i dagen, men her er mye lyngheier. Mellom de mange berg-knausene finnes strandenger som over tid har blitt kultivert til brukbar dyrkingsjord.

Hva kommer så navnet av?     Navnet er skrevet ”Mouer” i 1610, 1614; Mouerd i 1661 og Maavehr i 1723. Forsker Oluf Rygh i sin bok ”Gaardnavne i Nordlands Amt” sier at førsteleddet sannsynligvis er fuglenavnet ”måse” og at betydningen er ens med Måsvær i Herøy. Norsk Stadnamnleksikon     er kommet til samme konklusjon, og nevner opp flere nært beslektede navn. Sisteleddet ”vær” i navnet som i fiskevær, øyvær m.fl.

De siste som hadde tilhold her, fraflyttet stedet i perioden før siste verdenskrig, og naturens gang, de tallrike fuglene og ikke minst vånden eller jordrotta, har nå i stor grad tatt tilbake dette fine øysamfunnet. Et besøk her ute i dag viser bare få menneskeskapte spor, og det er vel derfor få som kan tenke seg at det gjennom lange tider virkelig har bodd folk her. Hovedøya har en trang bukt inn fra nord, som i de fleste værlag utgjør en godt brukbar havn. Bare når vinden blåser sterkt fra nord eller nordvest, er det lite liggende for båter her inne. I riktig gamle dager, dro de imidlertid opp færingen i støa på værharde dager.

Brukere på 1600-tallet.

Enbrukstida fram til 1665
Perioden 1567 – 1611 var en ekspansjonsperiode for nye bosettinger rundt om i kommunen og det ble gjennom disse årene etablert hele 30 nye bygselsbruk. De fleste dog på ded mindre øyene i Solvær-ekvipelet. På denne tida var det vekst innen fiskeriene og kornproduksjoen økte også en del. De rike fiskeriene og derav en større satsing på fiske, var nok en vesentlig årsak til den kraftige ekspansjonen ute i Solværøyene i perioden. Det var nok av samme årsak at øygruppen Måvær ble tatt i bruk, i siste fase av denne utstrakte øybosettinga på de mindre øyene i Lurøy.

1)       1611 – 1617      
Fra de gamle lensregnskapene over skattebetalere, finner vi at folk hadde tilhold i Måvær allerede før 1610. Den aller første personen som betaler skatt her var en Haagen Måvær som betalte tredjeårs landbohold i 1611. Han betalte da 12 skilling i en gård som var på 1 pund. Haagen ble imidlertid ikke gammel i Måvær, for allerede året etter finner vi omtalt som bruker ”enken Måvær”.     Forhåpentlig hadde hun hjelp og trøst i deres felles barn her ute i den kommende tiden. Kanskje var den neste bruker hennes andre ektemann.

2)     1618 – ca. 1632  
Den neste personen vi kjenner navnet på her ute, er en Laurits Nilsen. I året 1618/19 under overskriften første bygsel finner vi i lensregnskapene:     ”Laurits Nilsen, bygt Måvær, er 1 pd. Fisk for 2 dlr.”.     Øygruppen tilhørte altså kongens eiendommer. Leiekontrakten ble kunngjort på tinget og slik ble det gitt beskjed om at Laurits hadde tegnet avtale om bruken av øygruppen Måvær. Ved inngåelse av leieavtalen, betalte han et engangsbeløp på 2 daler til jordeieren (kongen). Eiendommens årlige leieavgift var satt til et pund fisk eller ca. 6 kg tørrfisk, altså en heller lav årlig avgift.     Laurits kan godt være enkens andre mann. Det er mindre sannsynlig at han var en helt ”fremmed” mannsperson. Laurits var i hele sin brukertid beskrevet som ”ødegårdsmann”, bruket var i en oppbyggingsfase i alle disse årene, hvilket også tilsa at han skulle være plassert i den laveste skatteklasse. Hans muligheter til inntekter på gården var jo begrenset. Det var havet han i stor grad måtte sette sin lit til, ikke minst den første tida.

Vi kjenner ikke nærmere til hans familie i Måvær. Vi treffer han som rydningsmann og ”ødegårdsmann” i årene framover. Protokollen viser for 1623/24 at Laurits nå var ”forarmet” og lite i stand til å svare skatt. Det samme sies om ham i 1628/29 og fra 1633 av har skatteinnkreveren anmerket : ”Måvær er øde”. Følgelig blir vi her gjort oppmerksom på at Laurits Nilsen hadde måtte gi seg etter 15 år års kamp for å livberge seg i Måvær. Kanskje var brukeren blitt borte på en helt naturlig måte, ved at han nå var død. Det er imidlertid kjent at i 1633 fraus kornet over hele Nordland, og blant annet dette svartåret kan ha drevet folket bort fra øygruppen.

Øygruppen blir nå liggende uten noen bruker frem til året 1640, altså i omtrent 7 år. Dette gjenspeiler vel i noen grad hvor hardt det var å slå seg gjennom her ute i ei tid med åpne båter, seil og årer. Selv om det nok fantes lyspunkter, var det nok mest slit og armod for de første ”ødegårdsmenn” her ute i Måvær.

1640 – ca. 1661
Men, snart dukker en ny leilending opp her ute, for å skape seg et nødvendig utkomme for seg og familien. Året 1640/41 betalte en Oluf Måvær sin skatt for bruken av øygruppen. Han skattet også som ødegårdsmann og eiendommen er fortsatt en del av Kongens eiendommer her i landet. Skattematrikkelen 1647 anfører: Olluff ½ vog, Kongen bygger. I de påfølgende årene finner vi ham i skattelistene for Lurøy.     Noe mer kjennskap har vi ikke om denne tredje leilendingen ute i Måvær.

I Landkommisjonens jordebok for 1661 er det anmerket at bruket nå var bebodd av ”Enken Magnhild”.     Takstmennene har anmerket at gården ”kan ingen landskyld mere tåle”, altså var skattetrykket høyt nok ut fra deres vurdering. Følgelig måtte hennes mann Oluf nå være død.

  1. 1662 – ca.1664.
    Enka Magnhild ble nå etter all sannsynlighet gift med en Oluf Knudsen (f. ca. 1624), som ble den neste bruker av jord i Måvær. Han brukte gården først en kort tid alene, men snart sammen med to av hennes voksne sønner.

Tobrukstida 1667 – 1807

  1. 1665 – ca. 1689
    Matrikkel-jordeboka for 1665 gir beskjed om at gården Måvær nå var blitt delt likt mellom Ole Knudsen, Arnt Olsen (f. ca. 1636) og Peder Olsen (f. ca. 1638), – hvorav hver brukte ½ pund. Arnt og Peder er for gamle til å kunne være sønner av Ole Knudsen, da aldersforskjellen dem imellom bare er 12-14 år. Begge kan imidlertid godt være sønner av den første Oluf Måvær og kona Magnhild her.     Således kan denne siste Ole ha vært deres stefar?

Bruk A
5-A) 1665 – ca. 1689

Etter en meget kort periode på bare rundt 4 år,     blir gården nå delt likt mellom de to brødrene Arnt Olsen (5-A) og Peder Olsen (5-B). ”Stefaren” Oluf må følgelig ha gitt fra seg sin tredjedel, senest i 1667/68, uvisst av hvilken grunn.     Fra nå av var det to brukere av jord i Måvær.

Den første tida delte brukerne jorda likt mellom seg. Men kort tid etter hundreårsskiftet     brukte helst den ene 2/3 og den andre 1/3. At det var to oppsitter-familier, var nok sosialt sett langt på vei en nødvendighet. En tilværelse her krevde nok i vesentlig grad arbeidsfellesskap i mange situasjoner, både på sjø og land. Da det ikke er mulig å snakke om eller identifisere to gårder her, vil en også i fortsetningen behandle de to brukerne i fellesskap.

6-A)     1690 – 1700
Året 1690 var det kommet nye leietakere her ute. Brukern av jord her hette nå Jesper Andersen (f. ca. 1749), og han kom samtidig med en ny bruker også på nabobruket.

Han var omtrent jevngammel med sin nye nabo og brukte halvdelen av Måvær i årene fram til hundreårsskiftet. Ut fra hva vi kjenner til hadde ikke Jesper sønner som vokste opp. Ingen var nevnt i manntallet for 1701.

Bruk     B
1-B)     1665 –     ca. 1689
Rundt 1667 brukte Peder Olsen Måvær halve gården sammen med sin bror. Dette varte ved til ca. 1689.

2-B)     1690 – 1700
Elias Østensen (f. ca. 1745) dukker nå opp som bruker her etter Peder Olsen, senest i 1690. De to var altså omtrent jevngamle og skattet for hver sin halvdel av Måvær i de årene de var her før hundreårsskiftet. Elias hadde sønnene Hans (25 år) og Anders (16 år) hjemme i 1701.

I denne siste del av 1600-tallet, fikk brukerne her ny eier av gården. Kongen hadde lånt penger for å føre flere kriger. En av disse stormenn som lånte kongen penger, var adelsmannen Jockum Irgens. Kongen klarte ikke å gjøre opp for seg, og overdro derfor det meste av gårdene i Nord-Norge til nevnte Irgens i 1667, – således også Måvær. Da Irgens døde i 1675, ble bl.a. gårdene i Lurøy kjøpt av lagmann Lorents Angell i Trondheim. Fra nå av ble Måvær derfor en del av de store godssamlingene på Helgeland, under stadig skiftende herrer.

Brukere på 1700-tallet.

Det nye århundre gikk inn med de samme to brukere av eiendommen Måvær.     Jesper Andersen og Elias Østensen skulle fortsette ennå i mange år ute i dette øysamfunnet vest av Kvarøy. De hadde tydeligvis funnet seg godt til rette og var nok vel forlikte. Det kunne sikkert trenges slik som forholdene måtte være i et så vidt nært fellesskap som på Måvær. Den plassen de hadde å rå seg på var jo heller ikke stor, de mange øyene i været til tross. Selve bygningene her var nok også gjennom alle år plassert i et ”fellestun” på hovedøya.

Både Jesper og Elias ble brukt som lagrettemenn i 1704 og 1705. Matrikkelen i 1706 viser at ”styrkeforholdet” dem imellom nå var blitt forrykket, idet Jesper brukte 1 pund og Elias kun 12 mark. Dette tilsier at Jesper skattet for 2/3 av gården,     mens Elias bare brukte 1/3. Fra nå av er det i vesentlig grad mulig å dele Måvær i bruk A og det noe mindre bruk B.

Rett etter hundreårsskiftet var her en husmann Per Larsen Måvær. Han var ”syk og forarmet” i 1710 og kunne ikke svare sine skatter. Kanskje var han en bror av den Ole Larsen vi finner her noe senere.

Matrikkelen 1723 gir følgende opplysninger om gården Måvær :
God leilighet til fiskeri, ligger til havs, vått og dårlig egnet for korn.
Utsed 4 skjepper havre, Kan avle 1 td. og 1     skj.; og har ellers for til 2 kyr

Bruk     A
7-A) 1708     – 1733
Fra og med året 1708 overtok nå Ole Larsen (f.ca. 1670) den største del av øyværet, den del som Jesper tidligere brukte. Manntallet for 1701 har to personer Ole Larsen som kan passe med forannevnte, begge ca. 30 år. Den ene var tjenestekar i Kongsvik Øvre, den andre i Alleren. En nærmere avklaring om denne Ole er ikke mulig. Selv flyttet Jesper nå til fastlandet og tatt over et bruk på Bratland. Ved utligninga av ekstraskatten, klarte Ole i motsetning til mange andre å svare sin skatt.

Ingebrigt Olsen (f. ca1728), som finnes som innerst på Bratland i 1809, var hans sønn iflg. militærrullene. En mulig datter av Ole Larsen, var ellers ei Maren Olsdatter Måvær som ble stevnet på sommertinget i 1737 for ”leiermål” eller graviditet utenfor ekteskap. For dette forhold ble hun bøtlagt med 6 riksdaler. Denne Maren er ennå i Måvær i 1780 og var da ”fattigunderstøttet” fra kirkeblokken i Lurøykirka. I året 1763 fikk Karen Mauritsdatter Måvær 1 rdl. av kirkens ”fattigblokk”. Hun fikk også 1 daler neste år, før hun i 1766 også fikk betalt sin begravelse med 4 ort og 8 skilling av nevnte fattigblokk. Det er da opplyst at hun er 80 år gammel (f.ca.1686).     Hvem hun eventuelt skulle ha vært gift med i Måvær, er vanskelig å fastslå. Men hun kunne ha vært Ole Larsens andre kone, dersom han hadde vært gift to ganger. Karen var datter av Maurits Olsen Lurøysund og hustru Gjertrud Stenersdatter og døde her i 1766.

8-A)     1733 – 1764
Dette år kom det ny gårdbruker på hovedbruket. Det var Hermann Jonsen (f. ca. 1703), en bror av Hans Jonsen Hjart (?), som nå tok over etter tidligere Ole Larsen. Han var ellers lagrettemenn i 1733 og i 1736 sammen med sin nabo.

Hermann var gift med Marit Olsdatter (f.ca. 1700)     og i deres ekteskap hadde de minst fire barn :

  1. a)     Iver ca. 1736    Bruker på Sjonøy, gift med Kirsten Pedersdatter
    (Deres sønn Ole Iversen ble bruker i Måvær 1800)
    b)     Elen           f. ca. 1739    Tjenestepike på Lurøy 1769, ugift tjenestepike i Sør-Solvær 1801
    c)     Nils             f.           1742                (Neste bruker)
    d)     Ole             f.           1746    Senere ukjent, ”borte” før 1769.

Det er mye som taler for at Hermann var svigersønn til forrige bruker Ole Larsen, og at nevnte Marit Olsdatter var dennes datter. De giftet seg nok også rundt 1736, kort tid etter at Hermann kom til Måvær. Det var nok deres første barn hun ble bøtlagt for i 1737, da det var født utenfor ekteskap.

Da handelsmann Peder Olsen Solvær døde i 1739, ble det i sammenheng med skiftet etter ham notert opp utestående fordringer. Blant disse fordringshaverne finnes både Anders Nilsen Måvær (ca. 11 rdlr.) og Hermann Jonsen Måvær (vel 1 riksdaler). Imidlertid finnes også en Jon Hermannsen Måvær oppnotert i ”boka” etter Peder. Dette kan godt være far til Hermann, som kanskje hadde flyttet til sønnen på sine gamle dager (?).

Våren 1752 fredlyste oppsitterne Hermann Jonsen og Anders Pedersen Måvær alle gårdens ”øer og skjær”, for å sikre at ingen andre tok seg til rette på deres egg eller dun i øyværet.

Året 1764 får hans datter Elen Hermannsdatter Måvær barn med en gift mann fra Rana, Peder Mogensen Løkhellen. Dette barnet ble døpt Joen og for dette ”leiermål” må hun stå kirkens disiplin i Lurøykirka rett over nyttår.     Ved folketellinga 1801 er hun ugift tjenestepike i Sør-Solvær.

9-A)       1765 –     ca. 1782+
Hermanns eldste sønn, Nils Hermannsen Måvær (f. 1742),     trolovet seg med Maren Andersdatter Sør Gjerøy i 1763 og de giftet seg deretter i året 1765. Dette paret ble nå de neste brukerne i Måvær og drev en kort stund sammen med onkelen (?) Ole Jonsen. I skattelistene heter det imidlertid at Ole ”går fra jorden” i 1767. I noen få år fra nå av drev derfor Nils ”hele” gården selv, – dog med god hjelp av familien og sine foreldre.

Folketellinga 1769 viser følgende familie bosatt i Måvær :

Nils Hermandsen, 30 år, (skifte 22/10 1798. Ingen nevnt, boet fallitt).
Maren Andersdatter, 30 år, (skifte 1793).
Anders Nilsen, sønn, 4 år (f.ca. 1765), d. før morens skifte 1793
Hermann Joensen, innerst, 66 år
Maren Olsdatter, kone, 70 år   (Fikk 3 ort av ”Fattigblokken” i 1780)

Nils kone, Maren Andersdatter, døde 51 år gammel her i 1793 uten livsarvinger     (skifte 23.7). Hennes to halvbrødre, Hans og Nils Pedersen     arvet derfor henne. Selv døde Nils Hermannsen Måvær i 1798, bare 56 år gammel og skifte etter ham ble avsluttet     22.10 s.å.

Da Nils Hermannsen døde, er det i skiftet nevnt at han var ”husmann” her (?). Ut fra opplysningene i skiftet, satt han i meget kummerlige kår. Boets formue er oppgitt til bare vel 6 daler, hvorav 3 sildgarn, en dypsagn med sten og en gammel færingsbåt. Gjeld og avgang var på mer enn fire ganger boets verdi, slik at det var ”fallitt” og uten dekning en gang for prioriterte krav.

10-A)       ca. 1782 – 1796
Året 1782 trolovet ungkar Nils Jensen Måvær seg med pike Ingeborg Olsdatter (f. ca.1743). De giftet seg samme år og forlover var bl.a. Jacob Pedersen Måvær. Ingeborg var datter av bruker Ole Ellingsen i Sjonøy. Nils Jensen (f.ca. 1746) var yngste sønn av Jens Andersen Aspenes og kone Brynhild Johansdatter (d. 1754). Jordeieren Angel gav ham leiekontrakt på 18 mrk. eller halve gården den 24. august 1790. Kontrakten var på hans livstid ”(…) saafremt hand ellers holder Gaarden ved forsvarlige huuser og bygninger, jorden dyrker og rydder, og erlegger de kongl. Skatter (…)”, som det heter.     Men ut fra at han hadde adresse Måvær allerede i 1882 da han giftet seg, kan han godt ha kommet hit noe før. Ved innkreving av     ”formueskatten” i 1789, klarte han ikke å svare noen skatt for sin halve del av gården.

Den 22. juli 1787 ble dødsboskiftet avsluttet etter Hermann Eliassen og hustru Jonille Joensdatter Måvær. Paret hadde da bl.a. gjenlevende barn fra tidligere ekteskap. Det var skifte etter begge disse ektefellene samtidig, og registreringen ble holdt 19. september 1786. De må altså ha død allerede dette år. Men, det er ikke funnet noen begravelse nevnt i kirkeboka. Sannsynligvis har de begge omkommet på havet. Ingen av disse personene er i kommunen i 1769.

I skiftet nevnes flere arvinger, bl.a. en Hermann Jørgensen (f.1771) som skal være en ”dattersønn”. Denne Hermann var sønn av Jørgen Jakobsen Sør Sandøy i Træna og kone Kirsten Hermannsdatter og de giftet seg samme år han ble født. Dette ekteparet Hermann og Jonille måtte ut fra dette minst ha vært i 70-årene da de døde ute i Måvær. (Hermann giftet seg første gang med Karen Johansdatter i 1747, med ”sponsorer” fra Hestmona). Ut fra skiftet arvet også barna etter hennes første ekteskap med en Jens. Det var Lars (gift), Didrik (f 1767), Martha og Rakel som nå fikk sin morsarv.

Registreringen av boet viser oss ellers at det i det vesentligste inneholdt klær, husgeråd, noen gamle bøker, et par garn et valbein, en dybsagn med sten og den sedvanlige færingen, – som nå var gammel.     ”Kaillen” driftet altså ennå som aktiv fisker! Ektefellenes formue var på bare vel 15 daler og gjeld/avgang var på omtrent det samme. Av skiftet fremgår at de hadde vært losjerende i huset hos bruker Nils Jensen Måvær, som ”fordret husleie for 1 år i boet.”

Den 24. oktober 1793 tinglyses Nils Jensens gjeld til Hans Jakobsen Hestmona, en sum av vel 24 daler. For det til enhver tid skyldige beløp, skulle det svares 1 prosent rente. Som sikkerhet for lånet hadde Jakobsen betryggende pant i fire torskegarn, en seksringsbåt, en færingsbåt, 2 små sølvspenner og ei sølvskje.

Allerede året høsten 1800, uvisst av hvilken grunn, var det dødsboskifte etter ekteparet Nils Jensen og hans kone Ingeborg     Olsdatter (29/8). Kanskje omkommet de på sjøen og ble ikke senere funnet ? Kirkeboka inneholder således ingen opplysninger om deres begravelse.     Nils og Else hadde ingen barn i sitt ekteskap. Derfor arvet barna etter hans bror Johan Jensen Stensland ekteparet. Den samme dag skiftes det også over den andre brukeren i Måvær, Peder Jakobsen. Hvilken ulykke for folket i Måvær! På to år var tre familier blitt rammet med uerstattelige tap av forsørgere. Mye taler for at alle fire var forulykket ute på havet.

Skiftet etter Nils og Ingeborg viser oss en langt bedre velstand enn hva tilfellet var med den andre familien i Måvær. Her var litt penger, en jernovn, et brødjern, to økser, to jernspader, 4 ljåer, 4 sigder, en hammer, et håndgrev, to små slipesteiner, kister, daller m.m. Videre fantes det 7 grinder som bruktes til å lage innhegning til dyra, 5 lass ved og 23 sagbord. Dette siste var nok til reparasjon av husene, for de måtte på denne tiden være noe forfalt. Skiftemennene gav beskjed om bygningene krevde 6 daler i ”åbot” eller reparasjonsvederlag. Selv om mye var gammel, var det opplistet et stort antall ”gang”-klær som hadde tilhørt ektefellene. Av sengelær fantes 4 skinnfeller, en kalveskinnsfell, en gammel rye, 3 kalveskinn og et klippet saueskinn. Her var en ”Møllers huspostill” og 4 andre bøker, så det måtte være lesekyndige innen familien. Av sjøredskaper fantes bl.a. 4 torskegarn, 11 sildegarn, dypsagn med sten, en treromsbåt, en gammel åttringsbåt, en gammel færingsbåt. Han hadde også kreaturer, da her var to kyr (Rødlin og Charleborg), ei kvige, 4 voksne sauer, et værlam, 2 saulam og et svin. Boet hadde en samlet formue på vel 107 daler, gjeld og avgang var på vel 69 daler. Det ble derfor mer enn 38 daler til deling på arvingene, hvilket var bra her ute.

Bruk     B
2-B) 1708 – 1725

Elias Østensen (f.ca. 1645) fortsatte imidlertid som bruker av 12 mark her. Ved utligninga av ekstraskatten i 1721 heter det at Elias nå var ”forarmet” og ikke kunne svare skatt, – han som mange andre på øyene i denne vanskelige tiden etter krigsårene.

3-B)     1725 – 1733
Elias lot nå sin yngste sønn Anders Eliassen (f.ca. 1685) overta bygselen, og han ble derved bruker i Måvær sammen med Ole Larsen.     Leieavtalen ble inngått med lagmann P. Angell på 12 mrk. i Måvær, datert 12. mai 1725. Begge disse personene var imidlertid borte få år senere.

4-B)     1733 – ca. 1748
Rundt 1733 kom en ny bruker til Måvær, det var Anders Nilsen, som nå tok over den minste bruksparten.     Han fikk bygselsbrev på del av Måvær fra eier Hans Chr. Angel, datert 22.10 1736. . Anders Nilsen var lagrettemenn i 1733 og i 1736 og er ellers nevnt i skatterestanse-listen for 1748. Muligens var han her ennå da. I sammenheng med skiftet etter Peder Olsen Risvær, er det nevnt en skyld – restanse – på 11 riksdaler til handelsmannen.

Det er mye som taler for at det var den samme Anders Nilsen som giftet seg i 1746 med     Anne Pedersdatter. De fikk en datter Synnøve året før de giftet seg, og fikk senere barna Nils f. ca.1747, Christopher f.ca.1754 og Marit f. 1759. Anders overtok en del av Kvitvær etter Ole Hågensen senest først i 1750-åra.     I skiftet etter Anders i 1761, fremgår det at han en gang tidligere hadde vært gift uten livsarvinger. Hans datter Synnøve var død før dette skiftet.

5-B)     ca. 1750 – ca. 1760
I 1750-åra var det en oppsitter her ved navn Anders Pedersen. Han er kjent som bruker av en gårdpart fra en fredlysing av alle øyer og skjær under Måvær, tinglyst våren 1752. Ellers kjennes ikke mer til denne person.

6-B) ca. 1760 – 1769
I 1764 fikk imidlertid en Ole Jonsen Måvær (f. 1734), muligens bror (?)     av Hermann, en sønn her døpt Peder.     Han hadde nå overtatt den del av bruket som tidligere var brukt av Anders Pedersen, og drev nå en kort tid Måvær sammen med Hermann Jonsen. I året 1766 fikk han også en sønn Johan Jacob (bruker på Sør Gjerøy fra rundt 1810). Familien Ole Jonsen flyttet imidlertid til Sør Gjerøy i 1767 for å bli brukere av en gårdpart der.

7-B)     1771 – ca. 1778
Nils fikk imidlertid ikke være lenge alene om driften av Måvær. I 1771 overtok en Albrigt Rasmussen (f. ca. 1731) den minste gårdparten i Måvær.     Han ble nå her sammen med Nils Hermannsen i noen år, – for hvor lenge er vanskelig å stadfeste nærmere. Denne Albrigt Rasmussen hadde tidligere vært husmann på Ytre Kvarøy og var gift med Marit Abrahamsdatter (f.ca.1729).

Sammen hadde de i ekteskapet blitt velsignet med barna :

Elen f. 1765, Kvarøy.   Hun døde i Hestmona året 1804, samme året som sin far.
Per f. 1769, Kvarøy.   Bor hjemme på Lurøy i 1801, men gift s.å.     med Guri Andersdatter Lurøy. Gifter seg
andre gang i  1810 med pike Mali Jensdatter     Kvina.

Også Albrigts foreldre, Rasmus Andersen og Elen Pedersdatter, flyttet til Måvær. De hadde vært husmannsfolk på Ytre Kvarøy.     Begge var nå blitt gamle mennesker i 80-årene. Rasmus døde i Måvær i 1781 hele 96 år gammel. Han sønn Albrigt Rasmussen måtte imidlertid ha fraflyttet øya i denne tida, for selv døde han som jordløs husmann på Lurøya i 1804, 75 år gammel.

8 B) ca. 1778 – ca. 1788  
Omtrent midt på 1770-tallet, senest i 1781, kom det flyttende en familie fra Svinøy, hvor de hadde vært husmannsfolk. Det var Jacob Pedersen (f. ca. 1733, d. 1798)     og Maren Christensdatter (f.ca. 1739, d,1788, skifte 12.6). Med seg hadde de disse barna til Måvær :

  1. a)       Paul  ca. 1773,  hjemme ved morens skifte)
    b)       Elen       f.       1766     tj. i Vatne ved morens skifte. Gift 1798 med Peder Hansen Lia, men enke og
    tjenestepike i Okstinden 1801. Peder  f.1774,     konfirmert i Måvær 1794.

Elen ble konfirmert mens de bodde i Måvær, året 1783. Den 24.august 1786 får han leiekontrakt på 18 mrk. eller halve Måvær. Kanskje ble han nå eier av hele Måvær ? Da kommunens oppsittere betalte formueskatt i 1789, var imidlertid Jacob allerede blitt ”holdsmann” i Måvær og andre hadde nå overtatt selve gårdsdriften.

Året før døde også hans kone Maren, 57 år gammel.     I adventen 1788 giftet enkemann Jacob seg andre gang med en enke Kirsten Andersdatter fra Solvær. Allerede 6 måneder senere ble han på nytt enkemann, idet Kirsten døde 1789, 58 år gammel. Selv døde Jacob her i Måvær ti år senere, i 1798 og fortsatt som kårmann ( skifte 23.10 ).

Doret Måvær fikk en daler fra ”fattigblokken” i 1784. Hvem hun eventuelt skal ha vært i familie med her er uklart. Hun ble begravet samme år, bare 49 år gammel.

I 1798 er det skifte etter Jacob Pedersen, som nå var holdsmann i Måvær. I boet er nevnt litt penger, en gammel jernovn, mange bøker – bl.a. den kostbare ”Møllers huspostill” og hele fire sangbøker, en skinnfell, ei rye, m.m. Av sjøredskaper fantes en gammel ottring, en færing med seil, fem sildegarn og seks torskegarn. Det er tydelig at ”gamlingen” ennå drev sjøen. Av kreaturer hadde han kun tre voksne sauer og en jømmer.

9-B)       1789 – 1795
Den andre halvdelen ble nå brukt av Rasmus Christensen (f.ca. 1755) som kom hit fra Lurøya i 1789.     Hans leiekontrakt på 18 marklag eller halve gården, er datert 12. juni dette år med betingelser av at han ”..holder Gaarden med forsvarlige huuser og Bygninger, jorden dyrker og rydder ..”.     Først året etter tinglyses holdskontrakt til Jacob Pedersen, da han ”nu godvillig opgivet den jordepart hand beboede til Rasmus Christensen …   mot kaar(…)”.

Denne Rasmus Christensen er i 1781 på Hjart, hvor han får et uekte barn med Karen Knudsdatter ibid, døpt (Christen)/Kiersten.     Den samme Rasmus fikk i 1788 nok et ”uekte” barn ”avlet” med piken Elen Albrigtsdatter, en gutt som ble døpt Nils. Denne Elen Albrigtsdatter er søster til forannevnte Rasmus Albrigtsen som var i Måvær fra 1771 og utover. Hennes foreldre kom jo som nevnt også til Måvær på sine gamle dager. I 1789 giftet Rasmus Christensen Måvær seg med barnemora Elen.  Deres ekteskap ble velsignet med følgende barn:

  1. a) Nils 1788             tjenestekar i Lunderøy i 1806.
    b)         Anders             f. 1789             d. 1789, 6 uker gml.
    c)         Karen Maria      f. 1791             d. 1791, 11 uker gml.
    d)          Andreas           f.ca. 1797        levde i 1801

Hans barn med Karen Knutsdatter,  Kirsten, må også ha kommet til Måvær, for i 1794 døde hun i en alder av 10 år (?). Elen Albrigtsdatter døde i Hestmona året 1804, 42 år gammel.

10-B) 1795     – 1800
Det er litt usikkert når Rasmus Christensen forlot Måvær, men rundt 1795 flytter han med sin lille familie til Hestmona. Her finner vi han som jordløs husmann og fisker (d. her 1805). Nå tok Peder Jacobsen, sønn av tidligere bruker og holdsmann Jacob Pedersen Måvær, over denne halvdelen (18 mrk.) av eiendommen. Leiekontrakten utskrevet av jordeier Peter Angel,     er datert 24.8 1795 og Peder drev nå sammen med Nils Jensen Måvær.

Peder giftet seg i 1797 med Gidsken Berntsdatter Sandvåg (Rødøy) og to år etter fikk de sitt første og eneste barn :

  1. a) Maren            (Marianne)       1799             Gift m/Markus Nilsen Hamn

Peder Jakobsen måtte sannsynligvis ha omkommet på havet i 1799, for dette år ble det holdt dødsboskifte etter ham. Familien hadde et brukbart innholdsrikt bo, dog var dette langt mer fattigslig enn hva tilfellet var med Nils og Ingeborg. Her var bl.a. kun en sølvskje, noe tinn, 4 the-kopper, en gammel jernovn, en gryte, en bileøks, et slagjern, et grev, 2 ljåer og 3 ljå-heiner. Av sjøred-skaper fantes 4 sildegarn, en dypsagn uten sten, ½ delen i en ”hundroms-båt” samt en færingsbåt. Han hadde også kreaturer, idet her var ei ku, en gris, 2 sauer og 3 lam. Boets samlede formue var på vel 36 daler, men gjeld og avgang var på mer enn det dobbelte. Boet var derfor fallitt og uten mulighet til inndekning av innmeldte krav. Det ble altså ingen arv på hans enke eller barn.

Hans søster Elen Jacobsdatter, gift med Peder Hansen Lia i 1798, var også kommet til Måvær og bodde nå hos sin bror Peder. Den 7.9 1799 er det dødsboskifte over hennes mann Peder Hansen. Tilbake satt enka Elen med deres eneste barn Marianne på 3 år. Kanskje omkom han på havet og da sammen med svogeren Peder Jakobsen? Fra skiftet finner vi en del opplysninger om hva de hadde, dog var det ikke mye. Det nevnes en skinnstakk, et sildgarn, en dypsagn med sten, så det var nok havet som skulle bidra til familiens underhold. Av fe hadde de bare en jømmer, to lam og et bukkekje. Boets samlede formue var på bare 10 daler, mens gjeld og avgang var på over 50 daler. Det var altså bare dekning for en femtedel og knapt de prioriterte fordringer.

To år senere finner vi enka Elen som tjenestepike i Okstinden, – dog uten sin datter Marianne. Henne finner vi først igjen mange år senere, da den samme Marianne Pedersdatter gifter seg i 1828 med Markus Nilsen Havn (Kilboghavn ?).

Ut fra disse dødsboskifter, kan vi sette opp følgende samlet oversikt over kreaturer i Måvær i 1798/99 : Tre kyr, ei kvige, to griser, 9 sauer, 7 lam, et værlam og to jømre. Ikke dårlig for dette øyværet, men hvilket slit å skaffe nok for. Det gikk sannsynligvis med mye tang, tare og fiskavfall, ikke minst i løpet av vinterhalvåret.

En turbulent periode på slutten av 1700-tallet.

Det er tydelig av forannevnte, at forholdene her ute på denne tiden var meget problematisk og vanskelig. Dette kjennetegnes ved stadig skifte i hvem som til enhver tid var brukere. De prøvde, fant forholdene for vanskelige, og fraflyttet så ofte stedet. Nye prøvde seg, fant ut det samme, flyttet o.s.v. På få år kom og forsvant flere familier i Måvær i disse harde årene i vår historie. Det var dårlige tider, ikke bare for folka i Måvær, men generelt i store deler av Norge. Flere dødsboskifter i løpet av kort tid, gjør sannsynligheten for gjentatte druknings-ulykker (?) påtagelig. Dette måtte ha vært en spesiell vond og vanskelig tid for folket her ute.

På grunn av disse ”tragedier”, ble det nå nye familier som øynet en mulighet i Måvær fra hundreårsskiftet.

Brukere på 1800-tallet.

Ved inngangen til et nytt hundreår, etter disse forannevnte ulykkelige hendelser her ute, ”forsvinner” følgelig begge disse to siste brukerne av jord i Måvær og nye kommer nå til.

Folketellinga 1801 nevner følgende personer bosatt i Måvær:

  1. familie : Amund Andersen, husbonde, 39 år, bonde og fisker
    Guri Olsdatter, kone, 34 år
    Jonas Hansen, tjenestedreng, 26 år
    Michelina Jensdatter, tjenestepike, 11 år, d. som legdslem her 1870
  2. familie : Ole Iversen, husbonde, 36 år, bonde og fisker
    Beret Olsdatter, kone, 40 år
    Kirsten Olsdatter, tjenestepike, 60 år, enke etter et ekteskap

Her var altså nå fortsatt 2 familier med til sammen 7 personer totalt ved inngangen til et nytt hundreår. Nokså snart skulle imidlertid den ene brukeren forlate øya, og gjennom det meste av hundreåret skulle eiendommen nå bli drevet av kun en oppsitter.

Bruk     A
11-A) 1799 – 1830

I 1799 kom Amund Andersen (f. 1767) og ble nå bruker i Måvær. Han var fra Lunderøy, sønn av Anders Gabrielsen Lunderøy og Marit Pedersdatter. Amund giftet seg i 1791 med Guri Olsdatter fra Vassvika i Rødøy. Han bygselet     første en halv våg i Grønningan i 1790 mot kår til Per Christophersen. Familien kunne imidlertid ikke ha funnet seg til rette her, for knappe ni år senere flyttet de til Måvær da her nå var blitt bygselledig.

Først 2. august 1802 utstedes bygselsbrev til Amund Andersen på ¼ vog i Måvær, men som vi har sett var han her før den tid. Den del av gården han nå får kontrakt på, er den som ”forhen har været brugt og beboet af Niels Jensen”.

Bruk     B
11-B)     1800 – ca. 1808
Året 1800 kunngjøres bygselsbrev til Ole Iversen (f. ca. 1766) på ¼ vog i Måvær. Denne Ole Iversen var sønn av gårdbr. Iver Hermannsen Sjonøy og hustru Kirsten Pedersdatter. Hans far var født og oppvokst ute i Måvær og Ole hadde nok ofte vært på besøk her hos sin onkel Nils.           Han var nok derfor godt kjent med hva han gikk til. Ekteparet Ole og Beret fikk i 1801 sin første sønn, døpt     Ole, men få år senere forlot de Måvær. Rundt år 1807 flyttet nå Ole Iversen med sin familie til Svinøy hvor de ble husmannsfolk. Kanskje fant han forholdene for vanskelige eller kanskje ville han nærmere sine foreldre på Sjonøy ? Han døde imidlertid som fattiglem på Lurøy i 1819, 53 år gammel.

I sammenheng med en jordavgift i 1802, ble det tatt opp en vurdering over alle eiendommer i landet. I deliberasjonsprotokollen skrev vurderingsmennene følgende om gården Måvær denne dagen:

”Maavæhr, en slet Gaard i henseende Jorbunden hvorpaa ei saar meere end 2 td. Og avler 4 td samt holder 4 kreaturer, uden nogen herlighed. Man kan derfor ei ansee den af høyere verdi end No.1 efter 50 daler pr. wog.

De fleste bruk i Lurøy var verdsatt langt høyere, – gjennomsnittet var faktisk det dobbelte. Ole Iversen og Amund Andersen brukte altså hver sin halvdel av Måvær, en situasjon som varte ved til rundt 1806/08.

Enbrukstida 1809 – 1860

Bruk     A og B.
12-A/B)   1809 – 1830

Matrikkelen i 1809 gir imidlertid beskjed om at Amund Andersen nå var alene med sin familie i Måvær. Fra og med dette år var derfor den tilstøtende delen av nabobruket ”bygselsledig”. Det kom imidlertid nå ikke nye brukere etter Ole, og fra nå av brukte Amund hele Måvær.

Etter at flere med familienavnet ”Angel” hadde eiet bl.a. Måvær gjennom mer enn 100 år, kom disse gårdbrukerne her nå inn under en annen jordeier. Ved skjøte av 14. oktober 1806 ble Anders Christensen Husby på Tomma eier av øyværet. Fra nå av ble Måvær en del av det voksende ”Husbygodset” eller bedre kjent som Gidske-godset på 1900-tallet. Dette skulle vare ved de neste hundre år, helt fram til siste krig.

I 1811 holdes det begravelse for Marit Pedersdatter Måvær, mor til Amund,     73 år gammel. Tre år senere, i 1814, var det nok en begravelse, – Ane Nilsdatter Måvær, 10 år gammel. Matrikkel for 1815 viser at Amund Andersen brukte 1 pund og 12 mark alene, altså hele eiendommen Måvær.

I 1817 var her en husmann Jens Jonsen med familie. Hans datter Mikolina Jensdatter ble konfirmert med adresse Måvær i 1813. Familien er imidlertid borte før 1825.

Amund Andersen var bruker av gården her frem til sin død 1/9 1830, 63 år gammel.

13-A/B     1830 – ca. 1870
Amund Andersen og Guri Olsdatter hadde ut fra hva vi kjenner til, ikke barn i sitt ekteskap. Følgelig var det ingen av deres etterkommere som kunne overta gården Måvær.     En tjeneste- kar var hos Amund i noen år fra og med 1824. Det var en velvoksen ungdom ved navn Peder Pedersen. Denne Peder må ha funnet seg vel til rette her. Senest kort tid etter Amunds død i 1830, flyttet han til Måvær med sin familie og overtok gårdsbruket.     Denne personen Peder Pedersen (f.ca. 1806) var fra Rønvik i Rødøy, gift 25. oktober 1829 i Rødøy med Kristianne Jakobsdatter (f.1798), datter av Jacob Olsen og Karen Jakobsdatter Bratland i Lurøy. Det unge paret hadde med seg sin førstefødte Anders Michael (f. 1830) da de kom.     Den første tiden brukte de hele gården.     Imidlertid fikk han først bygselsbrev på gården den 6.10 1840. I kontrakten heter det bl.a. at han må holde ”gaardens Huse og gjerder i forsvarlig stand (…) og han maa ikke imottage Husmend eller inderster uten samtykke (…)”.

Kårkone Guri Olsdatter døde i Måvær få år etter mannen Amund, i en alder av 70 år, den 31.8 1836. Skifte etter henne ble holdt 27.6 året etter. Det opplyses at formuen var på vel 42 daler, mens nødvendige krav utgjorde mer enn 54 daler. Boet var altså insolvent og på grunn av dets ”utilstrekkelighed”, ble det bare delvis dekning til uprioriterte krav. Det største kravet var vel 33 daler i ”Bergensgjeld” til familiens faste handelsmann. Her nevnes også en ”stervbo-enkemann”,     altså giftet hun seg på nytt etter Amunds død. I kirkeboka finner vi at hun den 14. oktober 1832 giftet seg med enkemannen Jakob Olsen fra Bratland i Aldersundet, som da var 70 år gammel. Jacob var samtidig svigerfar til den nye gårdbrukeren her Peder Pedersen Måvær. Selv døde Jacob her den 7. desember 1841, bare fire år etter sin andre kones bortgang.

Vår sogneprest Gabriel Smith Faye samlet og skrev ned en ”Topografisk-Statistisk Beskrivelse over Lurøe Præstegjæld …” i 1836. I hans vurdering av dette øyværet heter det blant annet:     ”(…) med 1 opsidder, en isolert liggende Gaard paa en Øe i Trænfjorden. Den bestaaer af flere smaa Øer, der, naar Søen er Ebbe, udgjør et sammenhengende Heelt, men i Flodtiden ere de adskilte i flere Dele. Hele Gaardens areal er saa lidet høiere end Havfladen, at Søen, naar Floden er meget høi, gaar ind i Vaanings- og Udhusene paa Gaarden. Her er godt Fiskeri og godt Ægge- og Duunvær”.

Som vi ser hadde ikke sognepresten mye rosende å si om denne ”omflødde øya” ute mot Trænfjorden. Det er uvisst om han hadde vært her før han skrev dette, men det er i alle fall tydelig at han har ”smurt litt tykt på” når det gjelder dette øysamfunnets beskaffenhet og ikke minst høyden over havet. Det skal minst en ekstra landheving til, for å få dette øyværet til et ”.. sammenhengende Heelt”. Det kommer imidlertid klart fram hva som er gårdens aktivum, idet her var gode forhold til heimefiske og også et godt egg og dunvær”!     Egg og dun var på denne tiden en meget viktig tilleggsressurs for brukerne her ute i Måvær.

Matrikkel     1838 :  Bruker     Peder Pedersen            skyld     1 ort 4 skilling

Gårdbruker Peder Pedersen og Kristianne Jakobsdatter Måvær hadde følgende barn :

  1. a) Andreas Mikael        1830 (Neste bruker)
    b)            Karen Kristianne       f. 9.6 1834. Gift 23.9 1860 med ungkar Gerhard Johan Jakob Johnsen Kila,
    Rødøy. Gift 2) med Lars Andreas Aleksandersen, som flyttet sammen med henne
    til Måvær våren 1885 og ble innerster her. Ingen barn med da de kom.
    c)            Johan Gabriel           f. 1.6 1837, gift 13.11 1864 med pike Lavine Pernille Pedersdatter fra Gildeskål.
    Barn : 1) Saras Antoni f. 21.5 1865 og Anna     f.1867. Flyttet til Store Torvær under
    Høsøy før 1875.
    d)            Anton Benjamin        f. 13.7 1840, druknet i Buksnes 11. mai 1862.

Folketellinga 1845 gir oss følgende opplysninger:

De bodde nå i Måvær 11 personer, hvorav en tjenestekar og en tjenestejente.
På bruket fantes 4 kyr og 9 sauer og de satte i åkeren 1 td. bygg og 1 td. potet.

Tobrukstida     1864 – 1870

Bruk     B
14-B)     1864 –     ca. 1870
I 1864 ble gården nå igjen blitt delt i to like deler ved at brukeren Peder Pedersen hadde latt sin sønn Anders Mikael Pedersen (f. 1830, Rønviken) overta en gårdpart. Gårdeieren Fr. Christensen i Husby utstedte så leiekontrakt til Anders Pedersen og eventuelle enke på denne del av Måvær, datert 15.11 1864, tgl. 26.9 1865.     Anders hadde giftet seg 20.7 1851 med pike Elen Gurina Elisabeth Steffensdatter (f. 1818) fra Bergen, søster til stordriveren John Steffensen i Alleren. Den første tiden hadde de vært innerster eller losjerende hjemme i Måvær alt fra de giftet seg, men fra rundt 1864 ble de leilendinger på halve bruket. De hadde i sitt ekteskap døtrene :

  1. a)       Hanna Andrea 1853,  konf. 1868, hjemme 1875, senere ukjent.
    b) Petrine Kristine  f. 1858,       konf. 1872, hjemme i 1900 med et barn

Måvær 1865 : 1. familie :            Anders Mekal Pedersen, gbr./leilending, 38 år
Elen Steffensdatter, kone, 47 år
Hanna Andersdatter, datter, 13 år
Petrine Andersdatter, datter, 8 år
Edvard Jacobsen, fostersønn, 11 år
Mikkeline Jensdatter, lægdslem, 75 år

  1. familie Peder Pedersen, gbr./leilending, 65 år
    Christianne Jacobsdatter, kone, 72 år
    Elen Jakobsdatter, fosterdatter, 12 år
    Jørgen Iversen, tjenestedreng, 66 år
    Johan Gabriel Pedersen, tjenestedreng, 29 år
    Lavina Pernille Pedersdatter, tjenestepike, 28 år
    Saras Antoni Johansen, deres sønn, 1 år (konf. i Måvær 1880)
  2. a) Anders Pedersen           Utsed: ½ td bygg, 3 td. potet;      Fe :     3 storfe og 8 sauer
    b)        Peder Pedersen             Utsed: ¾ td. bygg, 3 ½ td potet;     Fe : 3 storfe og 8 sauer

Ekteparet Johan Gabriel og Lavina Pernille fikk i 1867 nok et barn, datteren Anna Lovise Joh. Johansdatter, konfirmert i Måvær 1882.     Foreldrene flyttet senere til Stor Torvvær, Træna

Enbrukstida     1870 – 1934

Bruk     A og B
14-A/15-B)       1866 –     1890
Nok en gang ble det skifte i bruken av jordveien her ute i Måvær, idet Anders M. Pedersen nå tok over hele gården mot kår til sine foreldre. Hans far Peder var jo nå også blitt en gammel mann godt oppe i 60-åra, – sikkert preget av mange års slit på den noe karrige jorda og av utallige timer i fiskebåten ute på havet.

Folketellinga 1875 viser oss følgende befolkning ute i Måvær :

Anders M. Pedersen (f. 1830) , leilending, gårdbr. og fisker,
Elen Steffensdatter (f.1818), kone
Hanna Andersdatter (f. 1853), datter
Petrine Kristine Andersdatter (f. 1858), datter
Nilsine Pedersdatter (f.1855), tjenestepike
Edvard Pareli Jakobsen (f.1855), tjenestedreng (barn av Elens søster Steffeline)
Petter Christian Jakobsen (f.24.7 1861), fostersønn (bror, barn av Elens søster)

Peder Pedersen (f.1806, Rødøy), kårmann, fisker,     d. e 1779.
Kristiane Jakobsdatter (f.1793, Lurøy), kone, d.e 1779

Familiene hadde da følgende buskap og sådde i tillegg i åkeren dette år :
Anders     M. Pedersen             4 kyr, 1 kalv, 10 sauer Utsed : 1 td bygg og 4 td potet
Peder Pedersen (kårmann)     1 ku og 3 sauer            Utsed : Intet

Benjamin Olai Jørgensen (f. 1837) og hustru Pauline Kristine Pedersdatter (f. 1837) flyttet fra Selsøysjøen i Rødøy til Måvær først i mai 1876.     De var innerster her den første tiden, senere husmannsfolk, før de senere havnet på Stuvland.

Birgitte Jørgensdatter, død 9.juli 1882 (f. Storselsøy), 49 år. Året etter døde Martin Karoli Pettersen også her i Måvær 11.3 1883, bare 3 mnd. gammel. Han var barn av dreng Petter K. Jakobsen Måvær.

Anders Pedersen måtte ha eid selv det meste av bygningene i Måvær, for i 1885 tinglyses en panteobligasjon på kr 843,38 til I. Rise Lurøysjøen med første prioritets pant i en stue med loft og et båtnaust.     Kanskje var ”gammelstua” i Måvær oppført av nevnte Anders Pedersen rundt 1865? Den kan naturligvis være eldre, kanskje oppført av hans far allerede i 1830-åra.

15-A/16-B       1890 – 1934
Året 1890 kom ekteparet Anders Olai Meyer Davidsen (f.4.10 1860) med sin kone Ane Oline Jonsdatter (f.31.3 1866) og sønnen Oskar til Måvær for å overta deler eller hele gårdsbruket. De hadde giftet seg i Rødøy den 1. november i 1888. Anders hadde hatt en ungdomsforelskelse med Helene Kristiansdatter Tønder før giftemålet.     De fikk en datter sammen som ble døpt Mette Oline den 17.4 1884. Men, dette barnet døde allerede samme år og de ble ikke gift.

Denne familie ble nå de neste brukerne av øygruppen.     Anders Davidsen var sønn av husmann David Olsen og Kaspara Pedersdatter, som var husmannsfolk både i Blokk(1865) og på Ytre Vasdal (1875) i Rødøy. Faren livnærte seg også som fisker og skredder. Ane Oline var datter av gårdbruker John Johnsen og hustru Ane Johanne Olsdatter i Breivik.

Gjennom de siste 25 år hadde de gamle brukerne Peder Pedersen og hans kone Kristianne Jacobsdatter hatt kår til senere brukere av eiendommen, først under sønnen Anders og senere også til Anders Davidsen (?). Den 3.februar 1891 døde imidlertid kårmannen Peder Pedersen, 87 år gammel. Året etter den 7. oktober døde også hans kone Kristianne i den høye alder av 94 år. Tross alt måtte dette oppleves som en stor lettelse for den nye gårdbrukeren i Måvær, som i en periode kanskje hadde hatt kårkrav fra to familier?

Folketellinga 1891 angir at her da bodde 11 mennesker, 9 i familien Davidsen og i tillegg en husmann Benjamin Jørgensen m/kone.

Det fremgår ikke av matrikkelen når Anders Davidsen tok over «”hele» Måvær, men det er trulig at han umiddelbart tok over hele eiendommen da han kom og da også mot kår til den andre brukeren Anders M. Pedersen og hans hustru Elen Steffensdatter. Anders var jo blitt 60 år gammel da familien Davidsen kom til Måvær.

Brukere på 1900-tallet.

Folketellinga 1900, med noen tilføyelser:
G.nr.16 b.nr.1 Maavær

Anders Davidsen, (f. 1860) gbr., leilending og fisker, d. 1939
Ane Oline Johnsdatter (f.1866), kone d. 25.3 1918
Oskar, sønn (f.1889, Rødøy), Utv. til Amerika, 19 år gammel
Agathe Marie Petrine Tønder, datter (f.19.5 1891), gift med Ole Enoksen, Finneid
Ane Johanne, datter (18.8 1892), gift med Nils Urlandå, Finneid
Anders Elenius Dass, sønn (f.3.5 1894), gift 31.10 1920 i Måvær med Marie Agnete Olsen fra Sørnesøy. De bodde
første tiden i Måvær og fikk her to barn
a)   Anton Andreas       f. 12.4 1821
b)       Anna  f. 5.4   1922 Familien flyttet før 1925 til Engan, Sørnesøy, hvor de fikk nok et barn.

Anders Andersen døde i Sørnesøy bare 34 år gammel, den 23.12-27.
Hulda Sofie Dorthelia Krøge, datter (f.14.9 1895), Valdres, utv. senere til Amerika
Elfrida Amanda Hauberg, datter (f. 14.7 1897), gift med Johan Urlandå, Finneidfjord
Alfon Otelius Schønning, sønn (f.18.2 1899), g. 1928 med Laurine Kristiansen, Onøy

Anders M. Pedersen, føderåd og fisker, 71 år
Elen Steffensdatter, føderådskone, 83 år
Petrine Kristine Andersdatter, datter, (f.1858), syerske
Alfred Emelius Lauritsen, hennes sønn (f.28.8 1899

Benjamin Jørgensen, fisker og husmann (f.1837, Storselsøy i Rødøy)
Pauline Pedersdatter, kone (f.1837, Alleren i Lurøy)

Her var altså til sammen 15 mennesker i Måvær ved dette hundreårsskifte, fordelt på tre familier, – altså en ”fordobling” av folketallet fra forrige hundreårsskifte.

Familien Anders og Ane Davidsen fikk ytterligere tre barn etter 1900, det var:

Darner Kristian   f. 28.3 1901, g. m. Ester Martinussen, Onøy. Etter giftemålet og etter at de hadde fått sin
førstefødte, dattera Ragnhild på Onøy, bodde de en kort tid i Måvær.
Kristofa Pernille Eugenia  f. 24.1 1903, g.m   Johannes Ølstørn, Lensvika
Magnus Reinholt Tidemann  f. 14.7 1905, g.17.5 1932 m. Klara Stoksvik, Onøy
Barn: Anders Olai f. 1932 i Måvær.

Bodde ca. 2 år i Måvær etter ekteskapet i 1932, så en del år i Stoksvik, før de sist flyttet til Førnes, Finneidfjord.

Kårfolket Anders Mikal Pedersen og Elen Steffensdatter, flyttet kort tid etter hundreårsskiftet til Lurøysjøen sammen med sin datter Petrine og hennes sønn Alfred.     De ble nå ”strand-sittere” her i ei lita stue. Deres datter Petrine skulle imidlertid oppleve mer motgang. Ikke nok med at barnefaren ungkar/fisker Laurits Bernhard Larsen.”stakk” til Amerika. Det barnet hun fikk, Alfred,     døde dessverre allerede 28.juni 1905 av krampe, bare 5 år gammel. Elen døde også her den 2. mars 1908, i en alder av 90 år. Det har ikke vært mulig å finne dødsnoteringer på Anders.     Den stua de hadde i Lurøysjøen, gikk senere under navnet Petrine Andersen-stua og lå på sjøsida av veien, – rett ovafor Hilda-stua. Her levde Petrine videre i sin ensomhet til sin ”dauan dag”.

Norges matrikkel av 1. juli 1907 gir beskjed om at brukeren fortsatt var Anders Davidsen og at han brukte hele gården, – av ny skyld 1 krone 42 øre.

Livet gikk sin vante gang i Måvær gjennom skiftende årstider, hvor hver årstid hadde sine utallige gjøremål. En måtte jo være mest mulig være selvforsynt i disse tider. Parets mange barn sto etter hvert frem for presten og ble konfirmert. Den siste i rekken var Magnus sommeren 1920. Da var dessverre ikke ”gamlemor” Ane til stede. Anne Oline Davidsen sovnet inn i Måvær vel to år tidligere den 25. mars 1918, bare 52 år gammel. I denne tida var også ”nystua” i Måvær under oppføring, et moderne bolighus av den tids standard og oppført av Anders sjøl. Denne stue bodde nå familien Davidsen i den siste tiden. Men, fortsatt var også ”gammelstua” i noen bruk.

Høsten 1920 var det pyntet til stor fest i Måvær og alt tilrettelagt for mange tilreisende gjester. Anders Davidsens sønn ”Litj-Anders” hadde funnet sin hjertens kjære i en ungdomsjente fra Særnesøy. Den 31. oktober giftet han seg med Marie Agnete Olsen. Påfølgende vårdag i april ble deres første barn født i Måvær, et barn som i dåpen ble gitt navnet Anton Andreas. Vel et år senere fikk de sitt neste barn født 5. april 1922, en datter døpt Anna. Før 1925 flyttet denne familien til Engan i Sørnesøy, hvor de fikk sitt neste barn Arne Martin den 1.4 1925.

De neste som bodde med sine familier her ute i Måvær, var Alfon, Darner og Magnus Måvær. Darner og Magnus med sine ektefeller dog bare for en kortere periode av ca. 2 år. Det var også bestemt at det var Alfon som skulle overta farseiendommen Måvær for å drive eiendommen videre.

For denne nye familien syntes forholdene her mer og mer problematiske sett ut fra ønsket om tilgjengelige samfunnsgoder, ikke minst for barna og deres framtidige skolegang. Alfons kone Laurine trivdes heller ikke her. Derfor, alt sett under ett, bestemte også den siste familien seg til å flytte mere sentralt i kommunen. De ville nå inn til Onøy, hvor de hadde fått tilbud på et egnet sted. De var fast bestemt på å forlate øygruppen for godt. Sommeren 1936 rev de ned ”nystua” i Måvær og flyttet denne til Yttergården på Onøy, hvor de fikk et egnet lite jordstykke.     Alfon Måvær med sin familie og far ble dermed de siste fastboende i Måvær.

Anders Davidsen bodde den første tiden hos sin sønn Magnus i Stoksvika. Men, da ”Måværstua” var vel oppkommet i Yttergården høsten 1936, flyttet han dit til familien Alfons Måvær. Tre år senere i året 1939, døde så Anders Davidsen, – den siste ”leilending” som driftet ute i det ”idylliske” Måvær.

Gjennom alle år hadde brukerne her ute vært nettopp leilendinger under konge eller andre store eiendomsbesittere. De hadde bare eiendommen ”til låns” gjennom nesten 350 år! Men, jorda med tillegg av rike fiskemuligheter gav dem det livsgrunnlaget de trengte. Øygruppen gav jo også rike muligheter til egg og dun, en viktig ”attåtnæring” for brukerne.

Sluttord.
Den siste som bodde i Måvær, mens ”gammelstua” ennå sto, var en Gustav Adolf Heen fra Store Selsøy, sønn av Tarald Heen. Han hadde vært i Amerika og kom noe ”rotløs” tilbake sist i 1920-årene. Han flyttet da inn i det tomme ”gammelhuset” og bodde der først sammen med de andre familiene i Måvær. Sist bodde han alene periodevis i årene 1934 – 1938, etter at de andre hadde flyttet til Onøy. Men gå grunn av helt uholdbare forhold, flyttet han da til ”Andersen-stua” i Guravika på Lurøya.

En mer enn tre hundreårs bosettingshistorie var dermed avsluttet. Det skulle ikke komme nye familier til Måvær. Opp gjennom alle disse år hadde skiftende familier ”overlevd” ute i det noe karrige Måvær. De hadde opplevd fine sommerdager hvor skjærgårdsidyllen kan ta pusten fra en. Men, like ofte hadde de måtte tåle høst- og vinterstormer med ”rokk og fokk”.
Livet på en slik avsidesliggende gård må ha vært uhyggelig ensomt, spesielt om vinteren. Likevel var det nok med noen vemod at de flyttet fra Måvær i 1934, ikke minst var det vanskelig for Anders Davidsen. Da siste turen gikk innover mot Onøy passerte de en hval. Båten passerte ”over hvalryggen”. Umiddelbart kommenterte Laurine dette og sa at dette var et dårlig tegn. I ettertid fikk hun heldigvis ikke rett i sine spådommer.

Jeremias Nygaard, gårdbruker på Ytre Kvarøy, kjøpte Måvær hos ”godseier” Karl og Natalie Gidske den 5.2 1943 for den nette sum av kr 3.000,-. Han døde før 1950, og hans enke Borghild ble nå i mange år sittende med bruket. Hun overdro gården senere til sin slektninger.     Først til Bjarne Sørensen i 1970, som samme år overdro bruket videre til Bjørg Gylte. Bjørg overdro senere gården til Håkon og Inger Ivarsen Kvarøy allerede i 1974, og denne familie eier ennå dette ”idylliske” øyværet.

I dag er det ikke annet igjen av disse gårdskompleksene enn de små steinfundamentene som i noen grad antyder grunnplanet for bygningene. Et og annet oppmuret steingjerde finnes også her ute, men i stor grad har naturen nå ”tatt tilbake” dette naturskjønne øyværet.

Brukere av jord i Måvær   1611     – 1934:

Bruk           A Bruk           B
Haagen           Måvær 16??           – 1611
Enken Måvær 1612 – ca.1617
Laurits           Nilsen ca.1618 –           1632
Gården nå øde 1633           – 1639
Oluff           Måvær 1640           – 1661
Oluf           Knudsen ca.1662           – 1665
Peder           Olsen 1665 – 1689 Arnt           Olsen 1665 – 1689
Jesper           Andersen 1690           – 1701 Elias           Østensen 1690           – 1701
Jesper Andersen 1701           – 1706/07 Elias Østensen 1701 – 1725
Ole           Larsen 1708           – 1733
Anders Eliassen 1725 – 1733
Hermann Jonsen 1734           – 1764 Anders Nilsen 1734 – 1745+
Anders Pedersen ca.1750 – ca.1760
Nils Hermannsen 1765           – ca.1782 Ole Jonsen ca. 1762 – 1767
Albrigt Rasmussen 1771 – ca.1778
Nils           Jensen ca. 1782 – 1799 Jacob Pedersen ca. 1778 –           1789
Rasmus Christensen 1789           – ca.1795
Peder Jacobsen 1795 – 1799
Amund Andersen 1800           – ca.1808 Ole           Iversen 1800           – ca. 1808
Amund Andersen 1809 –           1830
Peder Pedersen 1830           – ca.1860
Peder Pedersen ca. 1860 –           1865 Anders M. Pedersen ca. 1860 –           1865
Anders M. Pedersen 1866           – 1890 +
Anders           Davidsen 1890 – 1936

Kilder :
Kirkebøkene for Rødøy og Lurøy, 1739-50, 1758-1923
Skattematriklene i fogderegnskapene 1611-1745, 1796 – 1815 (Seljedals avskrifter)
Manntallet for skoskatten, Fogderegnskapet 1711, RA
Folketellinger 1769, 1801, 1825, 1845, 1865, 1875, 1891 og 1900
Jordavgiften 1802, Helgeland fogderi, Lurø fjerding, deliberasjonsprotokoll (bd. 156)
Jordbrukstellingen for 1855 (??)
Skifteprotokollene for Helgeland/Nordre Helgeland
Landkommisjonens jordebok for 1661, Rentekammeret, RA (Seljedals avskrifter)
Skattematrikkelen 1647 (Trykt utgave)
Formueskatten for Nordlands Amt 1789 (Mikrofilm)
Matrikkelen 1838     og 1889/91 (RA)
Matrikkeljordebok 1665, RA (Seljedals avskrifter)
Matrikkelutkastet 1723, RA (Seljedals avskrifter)
Lensregnskaper fra 1610 og utover 1600-tallet, RA     (Seljedals avskrifter)
Pantebok for Helgeland og Salten, bind 1-3 (Mikrofilm)
Hutchinson, Alan : Disse tider, disse skikker     (Meløy, Rødøy, Lurøy og Træna kommuner 1997)
Mandskapsruller for Nordland 1808 – 1834, mikrofilm
Danielsen, Harry : Solværøyan – øyene og folket, del 1 (Mosjøen 1996)
Faye, Gabriel Smith : Topografisk-Statistisk Beskrivelse over Lurøe Præstegjæld i Helgelands Fogderie
Nordlands Amt – 1836     (Kulturnemndene i Lurøy og Træna 1976)
Amund Helland : Norges Land og Folk –     Topografisk-Statistisk Beskrivelse over Nordlands Amt     (1908).

Informanter:  
Kirsten Hagen, Lurøy
Anna Solbakken, Mo
Inger Ivarsen, Kvarøy
Anders Davidsen, Tolvsrød

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *