Med B. Kvernmo På Revejakt

Internt referansenummer: 30.11.2014 – BOK
Kilde:
Bjørn og varg i Selbu og Tydal
Utgitt av Selbu og Tydal Historielag
Illustrert av Kolbjørn Lien
I kommisjon hos F. Bruns Bokhandel Forlag
Trondheim 1963
Klikk her for å lese ”Forordet”
Klikk her for linking til Selbu og Tydal Historielag

 

Med B. Kvernmo på revejakt

Ved M. EMSTAD

Kvernmoen ligger oppi skogkanten på Mosletta, og der bor Bersvend. Jeg spør om han har gått mye på jakt. «Det har jeg,» sier han. «Jeg var ikke mer enn ti år da jeg med en gammel munnladningsbørse skaut min første rype. Riktignok holdt jeg p4 å bli stoppa av en nabo jeg møtte på turen oppover marka. «E vet itt ker e ska gjår med de e gut,» sa’n. «Det e berre vågi å slepp de oppi markja med den da gamle bærsen,» men jeg let på å kunne handtere børsa, og så slapp han meg i vei.»

Bersvend har skutt mange rever på åte. Han har sittet inni stua heime og skutt ut gjennom en uttatt glassrute. En vinter skaut han 10 stk. på denne måte med haglgevær. Ellers har tallet på skutte rever vært litt forskjellig utover årene, og hvor mange i alt har han ikke rede på.

Til åte er brukt forskjellig, døde katter, kje, lam og slaktavfall. I førstningen — før det elektriske lyset kom — satt han og passa åtet i månelyse netter. Reven kunne komme til åtet på forskjellige tider. Siden det elektriske lyset kom, har han fått montert en 150 lys pære i en billøkt, som lyser opp mellom åtet og stua. «Jeg har ikke lagt merke til at reven er det minste vår for det sterke lyset, og nå kan jeg skyte rev når som helst, uavhengig av måneskin,» sier Bersvend.

«En natt satt jeg og vaktet i måneskinn, kaldt var det ute, men jeg hadde lagt godt i ovnen. Månen kom og forsvant bak skyene. Da kom en rev bort til åtet. Månen gløtta fram i det samme, og skuddet smalt, og reven tok hyven. Jeg smelte av det andre skottet i dobbeltløpet. Reven stupte, og glassbiter fauk rundt ørene på meg. I skyndingen hadde jeg skutt gjennom et rutehull med glass i.

En gang jeg var på fuglejakt, skaut jeg først en jerp. Ei stund etter flaug ei røy opp. Skuddet gikk, og røya datt. Jeg skimtet noe rødt der den falt og skyndte meg ut på et lite stup for å se. Der sto et dyr med røya i kjeften. Geværet for opp, men jeg tok øyet bort fra siktet et øyeblikk for å se om det var en hund. Så skaut jeg, og der lå en rev med røya i kjeften. Kanskje hadde den stilt på røya, eller datt den ned like for nesen på den.

Ved noen bjørkebusker i en liten trang dal oppe ved Bringen var det nesten bestandig ryper, men det var nesten umulig å få skudd på dem. De stakk ned og kom straks i dekning.. En dag tenkte jeg: Nå skal jeg ta dem. Med geværet i anlegg listet jeg meg fram til buskene. Et revehode kom midt i siktelinjen. Så ble det rev til meg istedenfor rype.

Et par vintrer jaktet jeg og en kamerat, mest på rev. Vi brukte ski og hadde med både hagle og karabin. Vi var borte heimefra hele uka og hadde tilhold på ei seter oppunder fjellet Bringen. — Mat hadde vi stelt oss med fra hausten. Vi fiska aure og salta ned oppe på setra. Ellers skaut vi mange harer og åt opp. Brød og «søvvel» hadde vi med heimefra. Alt innpakka i papir. Det måtte ikke være noe skrangel i sekken når en går på jakt.

Når det var nysnø og vi så revspor, satte vi etter. En på hver side av sporet. Det kunne gå flere timer og milevis, men vi visste at reven tar seg en lur midt på dagen, og da var det om å skyte den når den sprang opp.

En gang vi hadde fulgt et spor lenge, så vi reven foran oss. Den forsvant bak en stor stein. Vi venta den skulle komme fram igjen, men den kom ikke. Så rykket vi fram, en på hver side av steinen og godt ut til siden. Jeg hørte smellet av kameratens børse og gikk bort til ham. «Den spratt høgt til værs og satte avsted», sa han. Den hadde ligget i ei lita grop bak steinen. Vi fulgte sporet som gikk i lange byks atskillig lenge. Plutselig kom sporet helt bort. Nå har han reist til værs,» sa jeg. Vi sto der og glante. Den hadde gjort et veldig sprang til siden og lå død under ei gran.

Oppe i fjellet i snaua kunne vi se reven på lang avstand. En gang ble vi var to rever som gikk og la seg til å kvile ytterst ute på de bratte hamrene på nordsia av Bringen. Vi stilte på en og skaut begge samtidig, jeg med rifle og Ole med hagle. Da skudda gikk, hoppa reven ut i lause lufta og ut over den høge hammeren. Rompa sto som en kost etter den. Vi så den ikke mer og sto og glante. Den måtte da vel komme fram et sted? Vi så den straks nedenfor oss. Den kom bedagelig ruslende. Så fikk vi den.

Revene snudde vi som regel på setra om kvelden og spilte ut skinnet med to trespiler. Enkelte ganger — når det ikke var kaldt og det var lang vei til setra — snudde vi reven der vi skaut den. Eller vi kunne slenge den oppi et tre for senere avhenting.

En vinter i trettiåra var prisen på rødrevskinn ca. 100 kr, neste vinter 50 kr. og nå vil ingen kjøpe dem, men så har det vært 40 kr. i skottpremie i de siste åra.»