Kilde:
BYEN OG MENNESKENE
Av Theodor Dahl
Etterlatte erindringer
Les forordet til boken her
STABENFELDT FORLAG
AKTIETRYKKERIET I STAVANGER
1947

Det hendte at byen skulle få nytt posthus. Det som var i Holmegaten ble for lite. Og så besluttet myndighetene at det nye skulle ligge ved Breiavatnet — og at Alexander L. Kiellands hus skulle rives . . . Det var en bitter og meningsløs avgjørelse. Ingen pietet for den store dikters fødested og bolig. Og så ble den jevnet med jorda. Et åndløst og gørr kjedelig bygg reistes på Kiellands tomt og hage.

Det var nok en hard støyt i mange stavangerhjerter. Slik som dette huset i lange tider var levd inn i sentrumsbilledet. Det lå der med sin lange linje og med veggsiden mot Torjå og menneskene. Karakteristisk og personlig i uttrykket, og holdt fast på dyre minner. Også fra ham som ga byen diktningens høge ære.

Jo, det svei nok i mange hjerter.

En. Bare en i hele staden sa ord i mot vandalismen. Det var en kvinne. Hun hotte Alette Stangeland og var lærerinne, men var også kunstnerisk begavet. Hun har skrevet flere bøker, og var samtidig en habil malerinne.

Asta Smitt Rieber kalte hun seg som forfatter. «Min vidunderlige livsdrøm» hette en av bøkene pennes.

Hun var det som rykket ut. I Stavanger Avis, der Oddmund Vik var redaktør, Kiellands arvtaker på krakken.

Vik skrev noe redaksjonelt under hennes innlegg. Det var nok på sett og vis sant og rett det Asta Smitt Rieber skrev. Men livet måtte bøye seg for tidens gang og framsteg. Hun fikk ikke medhold hos redaktøren. Og hvem brydde seg vel om et kvinnemenneske ble sentimental? Nei, myndighetene hadde greie på slikt. Og de kunne avgjøre det med røysteretten. Vekk med Kiellandshuset. Donderen i det. Nytt posthus — det var saken. Og så skjemmet en det gamle karakteristiske middelalderstrøket med en grim murbygning.

Men vi som minnes Kiellandshuset, vi kan plasere det på minnets tomter og la det ligge der.

Minnet om Kielland ble husløss i Stavanger. Der var han født, der bodde han som dikter og som borgermester. Derfra forlot han byen da han ble amtmann i Romsdalen og tok sete i rosenes by.

Likevel: Det er et hus der i nærheten som bærer minner etter ham. Det er i Øvre Strandgata, ikke langt fra Torjå. Huset hadde et pussig navn: «Forberedelsen».

Forberedelsen. Det minner om skole. Eller kanskje noe religiøst. Men, nei. Det symbolske navnet dekker over noe annet. Det betyr helt enkelt forberedelse til å lære å leve i ekteskap. Så vidtfavnende er det.

Det var et Kiellandsk hus, og et Kiellandsk navn.

Det henger slik ihop: I 1798 kjøpte agent Gabriel Schanche Kielland dette huset i Strandgata. Flere av barna til konsul Jacob Kielland og Jens Kielland bodde i det. De flyttet inn like etter giftermålet.
Det var huset for hvetebrødsdagene. Det var forberedelsen til livet i ekteskap.

Ved skiftet etter konsul Jacob Kielland i 1866 ble Forberedelsen overdratt sønnen Jens Zetlitz Kielland. Han solgte Forberedelsen til baker Torstensen som drev forretning der. Så ble det senere kommunens eiendom. Peder Romsøe leidde det av den til bakeri. Huset har gjennomgått mange forandringer fra Kiellandstida.

I dette huset bodde også dikteren en tid. Ikke bare bodde. Men meget av «Arbeidsfolk» er skrevet der. Han tok fatt på boka mens han drev teglverket på Madla. Far hans ble syk, og så flyttet han inn til byen og slo seg ned i Forberedelsen. Først da ble det alvor med arbeidet på denne boka.

Vi eier ikke noe synbart minne etter Kielland, unntatt Forberedelsen og Mortvedts hus på Torjå, der han satt i Stavanger Avis’ redaksjon. Han satt der og så utover Torjå gjennom de vinduene som nå er.

En av de unge malerne som ofte var hos Kielland er gammel nå. Kielland oppmuntret dem og prøvde å gi dem impuls til kustnerisk stolthet. Talentet var så dyrebart at en malte bare det med den rette stoltheten, men likevel samstandes med den gode ydmykheten.

Da maleren Bernh. Hinna holdt sin første utstilling i Stavanger Kunstforening i Josefinestiftelsen, var Kielland der. Han ble svært glad i et av billedene. En blakk hest i en lyngmark. Hinna var helt ung, blyg og beskjeden. Han var ikke på utstillingen. Kielland som var kunstskjønner, forsto at her var et rikt talent steget fram. Han reiste ut til Hinna for å kjøpe billedet.

Bernhard ble forbauset da Kielland korn inn i stova. Han hilste vennlig på den unge kunstneren og sa sitt ærend: Hva billedet kostet? Hinna sa den fastsatte prisen — men føyde til:

«De skal ha det for hundre og femti kroner.»
«Hvorfor det?» spurte Kielland.
«Bara for det at det æ De.»
«Nei,» sa Kielland, «jeg betaler full pris,» og la pengene på bordet.

Før Kielland gikk, ba han Hinna til frokost – og nevnte dagen.
Klokken ni om morgenen på avtalt dag ringte Bernhard på hos dikteren. En pike lukket opp.

«Å,» utbrøt piken litt overgitt. «Kielland spiser frokost klokken tolv.»
«Ja, då får eg helle komma igjen,» sa Hinna.

Han hadde forlengst spist morgensmat. Nå reiste han heim til Hinna og åt midddag og fôr så til byen for å ha frokost med Kielland. De hadde en festlig stund sammen.

Fru Ragna Thorstensen tjente i 5 år hos Kielland. Nå bor hun på Sprøytebergje og er langt oppi årene. Hun fortalte en gang om julen heime hos Kielland.

På selve julekvelden gikk Kielland klædd i trikotbukse, rangsette hoser, lakksko med sløyfer, rød snibel med blanke knapper, rød vest med kvite stjerner på og kvite knapper.

«Han var løyen i jula», sa Ragna.

Klokken seks om kvelden inntok en middagsmåltidet. Hans livrett var mort. Var det råd å få mort, ble den nyttet til julebordet. Ellers var det torsk. Og i alt fem-seks retter. Det ble levd flott. Kielland var en matmann. Når kan gikk gjennom kjøkken, kikket han etter og sa:

«Ikke spar på smøret». Og tok så selv en klatt og slengte i gryten for å spe godt på.

Julegavene ble delt ut i dagligstova, mens datteren Betty — senere fru Kjær — spilte piano.

Presangene var gjemt vekk rundt i rommet. Og hun spilte høgt eller lågt etter som en skulle finne dem.

Juletre brukte en ikke. Heller ikke sang en julesanger.

«Han brydde seg ikke om Gud, Kielland», sier Ragna. Det var med snaua nauå Else fikk stå til Konfirmasjon.

Ragna minnes en gang Hertervig kom til Kielland. Han virket svært urolig i øynene og kunne ikke feste blikket på noe bestemt. Ikke på Kielland heller.

Kielland sa:

«Her Lars, skal jeg føre deg fram til ditt store prektige billede».

Det var kommet fra H. G. B. Sundt som tok seg av Hertervig og fikk ham til Dűsseldorf.

Hertervig stod lenge og så på det. Sa ikke et ord. Men da fru Kielland kom forbi hagestova og han så henne, tok han på sprang ut.

Ja, Kielland var en merkelig mann, sa Ragna. Han tok ballsalen til soveværelse, og der var det kvitskurt gulv. På veggene fikk han malt slyngplanter. Og det hang to svære malerier i soverommet. Han hadde fått dem fra Domkirken.

Han sa alltid at han ønsket å bli gravlagt ved Orre-elva. Gravstein hadde han valgt seg. Den som seinere ble reist ved åkanten. Hun minnes han sa:

«Den steinen skal stå på min grav, ikke noen annen stein » .

Det var en morgen i begynnelsen av april i nittenhundre og seks. En blid stavangersk vårmorgen. Sola hilste byen over Lifjellet og det var glitringer ut over fjorden. Da kom et skip innover med landets flagg firt i sorg. Det var nattrutebåten, daværende «Stavangeren», som stevnet mot staden. Alexander L. Kielland lå i kiste på dekket. På brua stod dikterens søskenbarn, Peter Lange som skipper.

Det ble fortalt om en merkelig hending da «Stavangeren» kom innover mot byen. Ute ved Tjuvholmen lå et dampskip som hette «Else», samme navnet som en av Kiellands boktitler. Det hadde flagg på halv stang. Og kapteinen stod på dekket med uniformslua i neven. Han het Worse…

Det var som skjebnen var med i dette — som skipper Worse hilste den døde dikteren på fjordvegen. inn til byen.

Det var visst ikke så mange som kjente til det. For det var ikke usedvanlig med folk på kaien.

Jeg minnes da Svelas hester kom stigende med likvogna. Opp over Kirkegata. Stille gikk de og likesom alvorlige. Det var som de paste på å ikke gnaldre for mye med hovslagene i brusteinene. Høytidelig seilte likvogna i den trange gata, tåligt — så tåligt. Svela voktet nøye tempoet. Det var noe rolig og stolt over denne likkjøringen.

Jeg minnes den store eikekisten innenfor vognlassene. Nå kom han på dødens veg, dikterer’ fra Stavanger. Kom på heimveg til mold og forgjengelighet. Han hadde forlatt livet på Bergens sykehus. En nattestund ingen var på rommet hans. Hjertet orket ikke mer.

Svelas hester stoppet utenfor Dômen. Kisten ble båret inn og satt i koret. Kirken var ikke «hans hus». Men den var byens fornemste honnørplass. Og han skulle gis all den honnør hans by kunne syne ham.

I livet var han ikke så titt i Domkirken. Ved prekentider iallfall. Det ble sagt han var der en gang om året. Jeg har hørt fortalt at engang hans frue kom fra Domkirken roste hun prekenen. Da sa Kielland:

«Ja så Beathe. Er der forskjell på dem?»

Men han var likevel av og til i kirken. I toreslått og lynkvelder.

Det fortalte gamle kirketjener Frøyland. Det var folk som visste at Kielland fôr til Dômen i toreslått-uvær, og det ble mumlet noe om at han visst var redd — redd for Gud og søkte tilflukt i kirken. Som en borg mot lynet. Men slik var det nok ikke. Han var betatt av den lysvirkningen som lynet lagte gjennom kirkevinduene mot det store, mørke kirkerommet, det dramatiske eldspillet på det mangefargete kårvindet og sidevinduene når lynet jagte inn sine flammende pilskudd.
— —

Kiellands båre stod i Dômen og ventet på gravferdsdag. Folk snakket om det, folk snakket om Kielland. Den mintes det, en annen det. Alle mintes noe om ham. Og hver sa sitt. Det var også dem som totte det ikke riktig høvde å sette ham inn i kirken nå — han som aldri hadde brydd seg om kirken og ikke trodde på Gud. Fritenkeren. Mon det ikke også var et grann mumling i samme leid i formannskapet? Det lyddes noe om det.

Og somme var forvetne å høre hva presten ville si i Domkirken, når han skulle holde liktalen. Om Jonas Dahl på noen måte ville prøve å rettferdiggjøre at Kielland ble gravført fra byens ærverdige gudshus.

Byen strømmet til kirken gravferdsdagen. Så masse flosshatter har jeg aldri sett samlet i Stavanger. Alle besteborgere var med. De dominerte slik med floss og fin påkledning at alminnelige folk tok det tålig med å komme inn i kirken. Byens ordfører, konsul Hans L. Falck, sto utenfor kirkedøren og holdt øye med alle ting.

Kirken ble stappfull, sjølsagt. Mange sto utenfor, og langs gatene der liktoget skulle skri fram, var det folkemasser. Kiellands venner, konsul Fredrik Hansen og konsul Andreas Sømme sto marskalker ved kisten.

På prekestolcn sto Jonas Dahl. Han hadde nok arbeidet alvorlig med talen. Det var en veldig dag for ham å begrave Alexander L. Kielland.

Han talte om dikteren og hans betydningsfalle verk. Ga streif av ham og gløtt inn i hans diktningsrike. Det var en stemningsbåret tale, vakker og varm med venneord i. Det var virkelig likferdshøgtid i Dômen. Der inne i koret sto kisten, blommeprydd under levende lys.

Føre liktoget gikk kommunekorpset med Chopins sørgetoner — og byen sto andaktsstille ved vegen der dikteren førtes til graven på Lagård Kirkegård. Der hviler han under den høge steinen kommunen ærte hans minne med. Og siden ble han reist i monument på Torjå, der han ser inn i meget av sitt motivrike — og utover Vågen og fjorden der skipper Worse evinnelig vil seile inn…