Kilde:
BYEN OG MENNESKENE
Av Theodor Dahl
Etterlatte erindringer
Les forordet til boken her
STABENFELDT FORLAG
AKTIETRYKKERIET I STAVANGER
1947

I Kannik prestegård satt presten Christensen som var prost i Stavanger. En verdig, gråskjegget eldre herre som var stort inngiftet. Kona hans var søster til BjØrnstjerne Bjørnson. En ferm, storvaksen dame som steg i gatene og minnet menneskene om sin store bror.

De hadde en sØnn som het Bjørn Christensen. Han var redaktør i Moss. Av og til var han her på vitjing. Han hadde meget av et Bjørnsons ansikt, det minnes jeg godt.

Jeg ble ektevidd på kontoret i den gamle preste-gården. Det hang et stort billede av Aulestad-kaksen på veggen. Da vi lå på kneleskamlen, kikket jeg opp på Bjørnson-ansiktet. Det var som Øynene stirret på meg og holdt meg fast. Da sa prost Christensen midt i ritualet:

«De må ikke se bare på Bjørnson. De må se litt på meg også —.»

Jonas Dahl var kapellan i Dom. Før han hadde det også vært en prest der som skrev vers, nemlig J. Ernst Welhaven, bror til dikteren Johan Sebastian Welhaven. Til det siste har det levd folk som mintes ham: Presten Welhaven i Dom.

Jeg har snakket med gamle folk både i Stavanger og Hetland som gikk og leste for ham og som hørte gravtaler av ham på Egenes gamle kirkegård som nå er utslettet. Han var prest i Dom før Hetland bygde Vår Frue Kirke. Vel omtykt og vel omtalt var han. Han skrev salmer og sanger til ymse høver.

Jeg har i eie et par sanger han har forfattet til en gravferd i Stavanger i 1873. Det var nok til et sorg-tungt hus han diktet disse versene. Kanskje er det folk som har stått ham nær, skjebner han har fulgt i striden. Som sjelesørger. Og han har øyensynlig selv vært grepet av den smerten som rådde.

«Fader laa i Dødens Slummer, og min Moder vandret bort, svøbt i Savn, i Nød og Kummer, laa min Barndomsvei saa sort —»

Den første er skrevet til tonen «i Himmelen, i Himmelen», den andre: «Herre, jeg har handlet ilde».

Noe av en lyrisk åre har runnet i ham. Det syner disse versene — og andre vers jeg har lest av ham.

Den andre sangen lyder slik:

Stille! — Her i dette Møde
Aanden vil, fra Støvet løst,
fra sit nye Morgenrøde
hæve nu til Tak sin Røst.
Stille! Hører: Hele Huset
er af Aandens Røst omsuset.

«Fader laa i Dødens Slummer,
og min Moder vandret bort,
svøbt i Savn, i Nød og Kummer,
laa min Barndomsvei saa sort,
da I Kjære kom og favned
mig, som Far og Moder savned.»

«Evig mindes, aldrig glemme,
vil jeg Eders Kjærlighed,
Eders Ømme, milde Stemme,
Eders pleie da jeg led!
I min Tak, jeg Herren bringer,
Evigt Eders Navne klinger!»

Men Jonas Dahl var dikterpresten. Det er ytterst få av den tids Stavanger-skikkelser jeg kan se så tydelig som ham. Det kommer ikke av at jeg på veggen min har et fotografi av ham — med underskriften:

«Der er humør i mig enda!»

Det er forbi dette billede jeg ser ham. En levende skikkelse i byens gater, på Torjå og på Dom prekestol. Jeg var interessert i ham helt fra jeg var ganske ung, fra første gang jeg så ham i Godalen på et ungdomsstevne, der han talte. Det var noe så lyst og sommerlig over ham, noe så fjågt og mildt – hjertelig ved mannens skikkelse, hans vesen og alt det han sa. Han var så ekte stavangersk. Det ville han være. Han var liksom så morbror-koselig – ja som vi var i slekt med ham – som han var morbror til oss alle sammen. Slik syntes jeg da.

Sola skjen på ham, på alt grønt i Godalen, på stein og tre. Det blinkte lyn i brilleglassene hans sommetider, men det var bare når sola fikk rensle på dem. For øynene var milde. Skjegget og håret var høstnet en del, men alt var så ettersommerlyst på ham.

Jeg var reist fra Sandnes for å se og lye på ham.

Ennå kan jeg høre stemmen hans når han ropte:

«Og nå må dere alle sammen stemme kraftig i og synge så det kan høres lige bort til Hommersand! Alle sammen!»

Og vi sang så det sikkert lyddes enda lenger — —

Etter jeg kom til Stavanger, så jeg ham ofte og hørte ham tidt fra Domens prekestol — og i gravferder. Jeg ble kjent med ham, spaserte med ham i gatene, på kaien og bryggene og snakket om så mangt. Alltid var han lys og vennlig, bar stødt det gode stavangerhumøret, med smil i øynene.

«Go'-dag!»

sa han til menneskene han møtte, og lettet på hatten. Stokken fulgte ham trutt i hånden. Og den kvite vesten lyste ham opp.

Han likte å rusle ned over Torjå, kaien og bryggene. Kikke på Vågen og på skipene, drøse med sjøfolk og karer som arbeidde med lasting og lossing. Han kjente mange. Alle kjente ham. Så fortalte han historier og lo.

Tidt satte han seg på en fortøyningspel, skudde hatten bakover mot nakken og satt og prekte og funderte med stokken i auren. Han elsket lukten av sjø og skip — og han fulgte måkenes kvite seilas omkring rigg og over de panserøde hustakene. Han elsket den gamle byen med dens liv og stemning.

Støtt måtte han prate med noen. Liksom ta noe med seg heim fra havneturen. Og så vanket han stille oppover til sitt røde steinhus i Musgaten. Der han tidt var å se på verandaen.

Han fortalte meg en gang denne historien:

Det var en søndag han skulle i Domkirken og preke. Utenfor kirken møtte han en mann fra Kleivå. En kar som supet en del.

«Skal du ikke gå i kirken i dag?» spurte Dahl.
«Eg tror'kje det!» svarte mannen. «Eg har'kje den same trunå så du!»
«Hva slags tro har du da?»
«Jo, det ska' eg fortella presten. Eg borga ei flaska me' vin hos handelsma'en vår. Han har krevd kånå mi itte pengane. Han sa'e han trudd'kje han fekk di. Det sama tror eg og —!»
Men da gikk Dahl inn i kirken.

Jeg minnes et stevne i Årdal der Jonas Dahl var med. Han talte. Etterpå gikk vi tur i liene. Så hørte vi gauken. Den gol så nære og så høgt — og vent. Vi stanste, sto og lydde. Gauken gol og gol. Men med ett slo gauken om i en higrende lått. Da stokk vi et grann. Det virket trolsk og nesten selsomt. Hva slags gauk var det? Vi sprang til for å se etter den. Og fant den. Det var Jonas Dahl! Han hadde entret opp i et tre. Og han gol som selve gauken.

Dahl skrev den første egentlige Stavangersangen, «Med rødder i Ryfylkes brattlendte jord», som Olav Paulus satte tonen til. Den ble meget nyttet. Og folk likte den godt. Men det lå en annen Stavanger-sang gjemt et sted. Det var adjunkt Hauglands: «Rygjafylkets fjeld og dybe fjord». En nå avdød stavangermann brakte den for dagen, og komponisten Olav Paulus fikk også se den. Han skapte melodi til den. Jeg minnes «premieren» på
denne Stavanger-sangen i Bjergsted. På en festkveld der. Masse folk var samlet og den nye Stavanger-sangen tok alle sinn. Det gikk ovasjoner mot Paulus som stod framfor sangkoret på den gamle paviljongen. Han ble hyllet. Fra den kvelden tok Hauglands Stavanger-sang lederplassen. Jonas Dahls holder på å bli glemt.

Men — Hauglands sang var sunget før, av gymnaselevene på Kongsgård. En nyttet en gammel kjent tone på den. Så døde den vekk — og var glemt i mange år.

Jonas Dahls «Vestanvær» med melodi av Olav Paulus er blitt sunget og sunget og det er noe udødelig ved den. Den vil lye lenge i Stavanger — og i den vil Jonas Dahl og komponisten leve. Teksten er steget av natursynene her — og melodien har brus av hav og naturtonene.

Det er lenge nå siden Jonas Dahl steg i gatene våre; siden Stavanger-sola blinkte i gullkjedet hans og lyste i den kvite vesten og strålte i panamahatten. Mens hans sjøl tente smil mot menneskene med det blide og vakre ansiktet. Eller når han kom gående i sin svarte samarie og bar boka med gullkorset så helgevent i hånden lagt inntil siden.

Det var han som i 1901 begrov Lars Hertervig — og det var han som ga Alexander L. Kielland de tre moldskuffene.

Han var venn av Kielland. De to var vokset opp i lag og var meget sammen i barneårene. Dahl var sønn av Johan Dahl — mannen som Dahl-almenningen fikk navnet etter. Nettopp som Kielland, hadde Dahl sine aner fra Sokndal. Dahl var i den første ungdomstida vekke fra byen i et lengre tidsrom. Han var på Østlandet. Men han glemte ikke biten av sin Stavanger-dialekt. Og spolerte ikke en mole av sitt heimlynne. Å, nei! Han hadde hele tonen, alt; det lå i vesenet hans. Han var sterkt bundet til gamle tomter. Dahl og Kielland gikk til hverandre. Det felles stavangerlynne, barneminnene og litterære interesser var sterke bindeledd. Så eide begge den spøkende tungen. Kielland med viddet, Dahl den lune koseligheten og ordspillet på sin måte. De lo i lag og hadde det morsomt. Kielland var gjest i Dahls sølvbryllup. Og festlig var det.

Alexander tok ikke prestekragen så høytidelig. Det fikk nok Jonas prest høre iblant. Men det sårte kanskje Dahl da han fikk vite at Kielland hadde kalt ham for — hin Guds flabb. Skjønt Dahl visste at slike ord hadde Kielland slumpet ut med i en bråvending. De var sprunget i tanken og rapt hoppet ut fra hans lekende lepper. Ikke i vondskap, ikke med brodd, bare på Kiellands vis og på en litt uheldig måte. Presten visste at folk nevnte det.

På Ullanhaug holdt Jonas Dahl — kanskje sin mektigste tale. Den er ikke kjent av menneskene nå. Men jeg vet noe om den.

Det var i 1896. I de politisk urolige tider da nasjonaltanken sto levende i gode norske sinn og unionsoppløsningen med Sverige var et aktuelt spørsmål.

Så kom Kong Oscar II på vitjing over Jæren — til Stavanger. Han hadde med et gromt følge. Kongen var på Ullanhaug. En marmorplate med navnet hans i gull, datum og årstall har siden stått i haugstova og fortalt om unionskongens besøk.

Jonas Dahl ble bedt om å holde talen for kongen.

Det gjorde han. Men den var nok ikke helt etter konungens hug.
For dikterpresten var djerv og modig, der han sto framføre den høge, flotte kongeskikkelsen og de gjeve stor-svenskene — og sa ord som mishagde majesteten.

«Og der» — sa Jonas Dahl — «der nede ligger Hafrsfjorden. Den skinner i dag fra landbredd til landbredd. Det er vår helllige sagafjord. Der nede ved Sømsholmene var det den norske kongstanken seiret i 872. Den seiren som den unge Harald Hårfagre vant. Og ennå den dag i dag står norske menn og kvinner samlet om den samme store kongstanken . . .»

Da avbrøt kongen ham med en handheving og sa:

«De skal ikke si slikt, prest. De skal si at øster fra Bottenhavet til vester til havs står svenske og norske menn og kvinner samlet om kongstanken og jeg skal være merket.»

Og dermed ga kongen Dahl et vink om at han kunne fortsette. Det gjorde han, men han bøyde ikke av. Han holdt sin linje og sa:

«Kjenner jeg folkemeningen rett, vil det bli meget vanskelig for Dem, Deres Majestet, å bære dette merke . . .»

Da ordet kongen brått og myndig inn på ny og sa:

«Jeg skal bære dette merket! Dertil har Gud gitt meg never»

Dette var et intermesso i dikterprestens Ullanhaugtale. De som lydde på var nok litt overgidd over Dahls vågemot. Og de, som sto på hans side i det politiske synet, totte det var en mannsdåd å snakke slik rett i synet på «broderfolkenes» konge.

Jonas Dahls djerve og tapre tale på Ullanhaug skal vi komme i hug når vi snakker om ham, leser hans bøker og synger hans salmer og sanger. Den bør leve som et verdifullt islett i hans lyse minne.

Jeg var nylig begynt i Stavanger Avis hos Oddmund Vik, da Jonas Dahl reiste herfra i 1907. Han kom innom redaksjonen med noen farvelord til sin menighet. —
«Det er vemodig å måtte si farvel,» sa han. «Jeg kommer støtt til å lengte tilbake til gamle tomter.»

Han smilte som gjennom et svakt tåreflor. Det sto:

«Desværre vinder jeg ikke at se indom til mine mange kjendinger og venner i disse dage. Jeg naar bare at kikke indom til de syge og vil siden ingen forskjell gjøre, men beder herigjennem at faa sige allesammen et hjerteligt farvel. Guds fred og velsignelse over Eder alle — og Gud bevare mit kjære Stavanger. Farvel i Jesu navn.»

Det ble holdt stilfull farvel-fest for ham i Betania. Rommet var stemningsfullt prydet. Med i dekoreringen var nok kjærlige sjømannshender som var vant å arbeide i riggen. Det lyste fra store og mindre trefargede flagg alle steder. Veldig med folk, taler, sang og musikk. Prost Christensen bar fram takken til Dahl og fruen fra Dom menighet. Dahl hadde også vært prest i St. Petri. Så presten knyttet disse to menighetene i lag i takken. Skolebestyrer Tveteraas hilste fra Stavanger by. Jonas Dahl — Stavanger og Jærens dikter — det var som et helt stykke Stavanger nå flyttet vekk. Pastor Ruud talte for fru Dahl, «Skogstjernen», som var vel kjent i de låge hyttene og husene her i byen. Det var mange som talte. Og Dahl talte sjøl og sa blant annet:

«. . . Javisst har jeg fortrinnsvis sunget om Stavanger og Jæren, mens store diktere vant ry paa at fremheve lyderne hos befolkningen her vest, har jeg gjerne villet være med at sette den i høisetet, jeg har paa en maate vært med at opelske en slags chauvinisme, men jeg tror en sund chauvinisme. Andre kan godt kalle Stavanger en parveny-by, det er saamen sant tildels, men det er dog mye bedre at ha en befolkning av «nye menn», av nøisomme og sparsomme arbeidets riddere, av rydningsmenn og gjennembruddsmenn, selv om de er litt albuende, end en snobben og sur og «podden» befolkning. Som Norge er i Europa, er Stavanger i landet, det har vært hugget ned, men skyter nu grønt fra stubben, saa det lyser over hele landet. Jeg er glad fordi jeg har faat være med nettop i en slik opgangstid for Stavanger og har kunnet fortelle andre litt om det.

Men gladest er jeg likevel fordi jeg har faat være prest, faat tale ut om tro og overbevisning, om det ene fornødne. I et av de værste sykeaar — jeg har jo ofte svimlet paa prekestolen — traff jeg Alexander K ielland, han trak brynene op og sa: «Jonas, kommer det ikke av, at Du ikke med hjertet tror paa det, Du skal tale om?» — Og jeg kunde svare, saa sikkert og overbevist: «Nei, intet av det.»

Derfor er det min avskjedshilsen til Stavangers befolkning:

«Bliver i Ham! Gudsfrykt er nyttig til alle ting. Jo mere sand og opriktig Gudsfrykt, jo stadigere vil fremgangen og lykken være for byen. En Gudsfryktig by er en by som holder sammen, som er sparsom og nøisom, ydmyk i medgang, seig og sterk og tålmodig i motgang. Bliver i Ham!»