Kilde:
BYEN OG MENNESKENE
Av Theodor Dahl
Etterlatte erindringer
Les forordet til boken her
STABENFELDT FORLAG
AKTIETRYKKERIET I STAVANGER
1947

Jeg har fortalt om den kvelden i Bjergsted da Hauglands Stavanger-sang ble framført første gangen, de ovasjonene den fikk og hyllesten til komponisten Olav Paulus.

Jeg kan fortelle litt om sangens forfatter, adjunkt Salve Haugland. Han var sørlending, bondegutt fra Vegusdal. Jeg har ikke møtt ham. Han døde da jeg var smågutt. Han ble bare 52 år gammel. Men jeg har snakket med kona hans. Hun levde i 1927. Da var jeg hos henne her i byen.

Det var med ærbødighet hun talte om mannen sin. Og jeg fikk vite en del om ham. På Kongsgård var han lærer i matematikk. Det var hovedfaget. Han hadde mange interesser. Tidt og trått fôr han inn til Ryfylkefjellene og studerte geologi. Lette etter steinarter, etter gangene deres. Han kom heim med småhauger av all slags løyen stein. Det pussige var:

Han ville skape industri. Og det endatil gravstøtte-industri! Rett som det var sendte han småpartier av mange slags stein til Oslo og fikk dem polert. For å se om de ble vakre, om de høvde til gravstein. Et helt skap hadde han fullt av slike polerte steiner. Han drøymte om en stor gravsteinsbedrift… Men – det ble bare med denne polerte steindraumen…

Steinene var riktig vakre, ja så vene som en kunne ønske til gravpryd.

Jo, han var interessert! I en ferie ble han av Universitetet sendt til Ryfylkefjellene i geologisk øyemed.

Han kjente fjellene der inne, hvert eneste ett. Han hadde trasket og trasket fra fjell til fjell, omigjen og omigjen. År etter år. Så han var venn med hvert et fjell.

Han var naturelsker. Lykkelig i naturensomheten. Der tok draumen makt, og fantasien fikk liv.

I stille kveldsstunder satt han ved skrivebordet og drøymte over pennen. Og skrev. Han måtte klæ en stemning i ord, i vers. I en slik stund ble Rygjafylkets fjell og dype fjord til. Han var gla i Stavanger. Sjøl om han da ikke hadde bodd her mer enn ti år.

Fruen visste ikke noe om Stavanger-sangens skjebne før hun fikk høre at den var framført i Bjergsted.

Av det han forfattet hadde hun lite igjen. Men hun gjemte på «Fremtidsfantasier». En draum han skrev ned i versform. Draumen var et framtidssyn, ja en slags visjon. Han føresier den trådløse telegrafen, bilen, en rekke tekniske oppfinnelser — ja endatil Sørlandsbanen! Og i Fremtidsfantasier står at Kannik prestegård skal bli jevnet med jorden. Den var riktignok en gang på nippen til å forsvinne —men så ble den stående!

Haugland var svært gla i musikk. Men sjøl kunne han hverken synge eller spille. Han klarte aldri å holde en tone helt ut. Unntatt «O, Helligånd kom til oss ned». Den gnog han nemlig på hver dag på Kongsgård. Slik at den så å si støtt sto i strupen. —«Men, jeg vil ikke si at han akkurat sang den vakkert,» sa fruen — og tok smilet.

Men han var som nevnt ikke bare drøymer og versskriver utenom sin livsgjerning. Han balte med så mangt, med meget prosaiske ting. Han lagte en lærebok i geometri — i flere trinn. Den ble ikke trykt, men manuskriptet var i behold da jeg var hos hans frue.

Han drev også med astronomiske observasjoner, meget flittig. Da han kjøpte hus, valgte han plassen oppe på Stokkavegen for å komme på et noenlunde høgt sted.

Han syslet med høvlebenk og snekkerarbeid.

Lagte tegninger til møbler. Datteren hadde et møblement han hadde gjort tegninger til. Det var prektig, sa fruen.

Haugland var avholdt i heimbygda. Det var tanker om at hans billede skulle bli med i et galleri av kjente menn fra Evje prestegjeld.

På slutten av livet sitt hadde han et syn. Her så han avgrunnen som skilte mellom sjeler som var nådd dit hvor døden var en seier —og de sjeler som i døden ikke vant inn til det evige, lyse livet. Synet virket så veldig på ham, at han tok det for et varsel. Derfor vendte han sitt sinn mot den evige makten, mot ham som lyste veg i døden.