Kilde:
BYEN OG MENNESKENE
Av Theodor Dahl
Etterlatte erindringer
Les forordet til boken her
STABENFELDT FORLAG
AKTIETRYKKERIET I STAVANGER
1947

MENNESKER VI KJENTE

Sigbjørn Obstfelder.

Jeg minnes far hans bakeren. En liten stram mann. Han gikk beskjedent i gatene. Han var ikke baker lenger da jeg så ham. Han var regningsbud og bar en liten veske mot siden med hånden trygt lagt på den. Enda ser jeg ham grant for meg. Den brunslitte kledningen, det kvite halsplagget, hatten. Det lette, rødlige skjegget og de stille øynene.
Han vandret saktmodig på jorda. Som sønnen.

Vi var noen unge som dyrket Obstfelder sent og tidlig. Han var alltid mellom oss. Jo, jeg så med ærbødighet på den gamle bakeren.

Det er nå omlag førti år siden han døde. Jeg var ham nær da han stanset i sin gang som regningsbud. En formiddag kom jeg til å møtes med ham i Øvre Kleivegate. Som vanlig var han rank og fotrapp og bar den lille veska trutt ved siden.

Med ett stanste han, svaide et grann og datt framover. Jeg får til, tok han i fanget, og bar han inn i madam Roths kjellerkrambu. La han på en trebenk i et lite halvmørkt rom inn av krambua. Så sprang jeg til telefon og ringte etter læge. Han kom straks. Jeg sto bakom lægen men han lydde på hjertet i stetoskopet.

«Det er jo Obstfelder,» sa han.

Lægen reiste seg opp, så på meg og sa:

«Han er død. Hjertet er slått klikk».

Sigbjørn lå da i sin grav på Fredriksborg Kirkegård i København. Han døde fattig på et hospital der. Men ikke ensomt. Utenom kona kom der noen og så om ham. Blant dem var dikteren Helge Rode.

Han skrev et sjelfullt dikt om Sigbjørn da han var død. Det lyser inn i Obstfelders vesen:

Ingen anden var saa stille
som en Fjeldsøes dybe Vove,
hvori Stiernestraaler spille,
mens de hvide Bierge sove.
Spil Musik, en Sjæl er bristet
i det evig Underbare.
Løst er Runen, Livet risted.
Spil Musik, en Dødsfanfare!

Og vennen Helge Rode sa i diktet:

«Den som Dødens Dronning kaared
er ved Jordedagen ene»
vandrer træt og syg og saaret
med sit Fodblad blodig skaaret
af de skarpe Stene.

Men den Gaade som han bar paa
naar han jubled, naar han grubled,
naar han tvivled og fortvivled
fik han Svar paa
da han snubled.

Han lå i dødståken og kviskret om Stavanger og om blåner over Ryfylke. Så det i febersyner… Så og så — så inn i blåner, så heim til byen, til Parken og Pedersgata og til Håndverkernes stiftelse i Sandvika, der heimen hans var i studenttida. Byen lå i febersynene hans.

I lengsel etter stjerner over Breiavatnet, Parken, Domkirken, menneskene. Nå skulle han dø. Og de siste synene tok feberflukt til barndommens og ungdommens Stavanger. Der det enda var noen av hans blod. Noen som var søsterglad i ham.

I sine aller siste stunder kom det som en helsing til ham fra Stavanger og Ryfylkeblånene. Broren Herman nådde ham på dødsleiet.

Det er fortalt at det siste Sigbjørn Obstfelder sa til konen sin var: «Vi sees igjen i himmelen.»…

Huset i Kongsgata der han ble født, er revet for lenge siden. I Pedersgata er et hus han bodde i som ganske ung. I den tida da han var med i Stavanger totalavholdsforening og tok til å sysle med versskriving.

To søsken, Anna og Kirsten Haaland, eide minner om ham fra Totaltida. Det er noen år siden jeg var hos dem på Storhaug. Haustsolen stod på vinduene der gamle Anna satt og så utover. Hun kikket på det gyllenfine lauvet som hang så fredfullt på grenene – og der nede kunne hun se Hillevågsvannet som holdt fanget fullt av solstråler. Hun var over 80 år og satt nå i sin egen livshaust med mange vårer og mange hausttider i minnet.

Begge vokste opp i Pedersgata der faren Svend Tollefsen Haaland drev bakeri. Ikke langt fra hans bakerkrambu var Obstfelder sin.

Anna, Kirsten og Sigbjørn var meget i lag. I heimen, på gata og i Totalen. Sigbjørn som var født i 1866 var 6 år yngre enn Anna, og noenlunde jamnaldrende med Kirsten. «Å, vi minnes ham så godt,» sa de. Og det vakner noe av ungdommen i ansiktene deres. «Sigbjørn, ja.» Kjekke, snille Sigbjørn. Tålig og fin. Så stille og full av tanker. I Pedersgata ble han kalt for «Tenkeren». Han var så nærtakende. Lite skulle det til før han ble såret og fikk vemod i de store, drømmende øynene.

Ja, han var underlig, sier de gamle Sigbjørnvenninnene. Ikke lik andre. Han kunne liksom se det andre ikke formådde å se.

Det er leit at det han skrev i losjebladet er kommet vekk. Meget av interesse er gått tapt ved det. Sikkert stod der mangt som ga innblikk i det unge diktersinnet. De gamle damene mintes at når Obstfelder snakte i Totalen holdt han seg alttid i en av stokkene som bærer galleriet. Han måtte liksom ha et fast punkt å holde seg til.

Somme tider snakket han lenge. Alle lydde på ham. Nøye. For han var ulik andre. Det var noe merkelig ved ham som tok oppmerksomheten.

En gang holdt han foredrag med diskusjon etterpå. Da fikk Sigbjørn mange mothogg. Et av dem var fra Theresa…

Han stred den kvelden. Hadde det ganske hardt. På møtet etter Teste han fra lagsavisen et dikt han hadde laget om diskusjonskvelden. Det gjaldt enkelte som deltok. Det stod meget morsomt i disse versene, det minnes de to gamle damene. Men de erindret nå bare en og annen strofe:

Da reiste sig den skjønne mø Therese,
Hvitarmet var hun og deilig at skue…

De ordene fulgte henne siden. Hun var stolt av dem.

Det var alminnelig ment i Totalen at Sigbjørn Obstfelder kom til å bli noe stort. Anna og Kirsten har hatt flere Obstfelder-vers i sine albums. Nå var det bare att et han skrev til Anna i 1887. Da var han 21 år.

Her kaller han seg for Sigbjørn Bukseslider og skald fra St. Hansvolden.

Bedst i barmen at gjemme
sin tro, gi den lønligt bosted —
bedst føie sammen det fagre,
indi sjelens ly du finder.
Alfader tendte, den evige,
lysets evne i gryet,
der er i barmens grube,
at grunde sit livssols under.

Mangen uklog mand har
mistet den højeste lysgnist,
søkte sin sol i larmen,
slengte den væk i mængden –
aldrig ejet han glæde,
som stille yrket ilder,
som i friskhet alting favner
paa færden, saa lysmild i verden.

Sigbjørn Bukseslider
(skald fra St. Hansvolden)
14/12/87 Stavanger.

Han var ikke bare drømmeren, den innadvendte som gikk ved siden av livet. Han kunne være aktivt med og. Slik som gymnassamfundet Idun i Stavanger som han stiftet sammen med senere professor Anathon Aall og åtte skolekamerater.

Like fra først av var han en av de ledende kreftene. Arbeidet og kavet her virket godt på ham og ga ham sjøltillit. Her ble han forstått og verdsatt. Sjøl sa han:

«Før hadde jeg vært den innesluttede, mistenksomme, skrekkelig mistenksomme — og visste lite om meg sjøl. Snakke til medmennesker, nei, det hadde jeg nå for alt i verden ikke våget. Samfundet var den første skole for meg i dette. Samfundet var det første stedet jeg fikk øse ut det lune jeg gikk og skjulte på under et mørkt og trangt liv. Siden den tiden har jeg elsket Samfundet som ingen.»

Han var som allerede nevnt ingen taler. Det falt ham titt vanskelig å få fram sine tanker og meninger i Samfundets diskusjoner om vanskelige emner. En tok inn i foredragene og debattene mange av de spørsmålene som var oppe i tida. Det gikk titt kvasst for seg. Men etter hvert fikk Obstfelder trening og mot til å snakke ut. Samfundet fikk sin håndskrevne avis og Obstfelder var en av de ivrigste og fornemste pennene der. Han skrev ledere og meget annet. Stemninger og problembetraktninger.

Om naturalisme og realisme. Han skriver også kritiske tilbakeblikk og går løs på sine kamerater og det alminnelige syn på diktinga.

Anathon Aall skrev vers. Han var Samfundets lyriker. Obstfelder hadde ikke noe vondt å si på dem i sin kritikk. Det var kanskje noe i det Aall skriv som liknet ham sjøl.

Og etter at Obstfelder hadde reist fra Stavanger og var i Oslo for å studere filologi, ble han bedt om å skrive i samfunnsavisa. Da han kom tilbake til Stavanger etter avbrutt studium, var han atter med i gymnassamfunnet og ga bidrag til avisen. Fra 1884 til 1886 var han sytten ganger redaktør og sekretær.

Jeg kjente Sigbjørn Obstfelders søstre i Stavanger. Noe av det samme vare, nervøse som hos Sigbjørn lå i sinnene deres. Især hos en av dem. De talte meget om Sigbjørn og levde i minnet om ham. Den tid bodde de i et lite hus i Øvre Kleivegate.

En dag kom de til meg forskremt, forferdet. Det var tale om å flytte Sigbjørn Obstfelders grav fra kirkegården i København til Lagård kirkegård i Stavanger, når gravtida snart var omme. De syntes dette var grusomt og det tok hardt på de veike sinnene. Heldigvis ble det til at Stavanger formannskap i november 1916 innstilte til bystyret å yte til gravfestingen de 1600 kronene det kostet. Grava var berget for hundre år. Obstfelders søstre var lykkelige. Nå skulle Obstfelder slippe å bli halt opp av grava og dradd til Stavanger.

På grava kom Gustav Vigelands åndfulle marmorbyste av dikteren. Laget av følsomme vennekender. Nå kunne dikteren fra Sanct Hansvolden sove under sitt eget billede.

I Stavanger ble Sigbjørn Obstfelder hedret med en kopi av Gustav Vigelands byste på Fredriksborg kirkegård. Men av granitt.

Daværende konsul Omund Braadland ga bysten til byen. Han kjøpte den av billedhoggeren. Det ble snakt om plassen. Giveren ønsket den satt et stykke øst for Domkirkens korvegg, i en plen der.

Innen kristenfolket var det dem som mente at det ikke var så hardt nødvendig at Obstfelder stod så påtrengende nær Herrens hus. Han burde helst holdes på avstand. For han var nå ingen kirkemann i livet. Han skrev ugudelige vers og drakk vin.

Saken skulle avgjøres i byens høge råd, formannskapet. De verdige fedres litterære skjønn stemte ikke helt overens. Noen var troende. Andre bare dåpskristne. Posefabrikant Rasmus Sand var en religiøs kjempe i byen. En drøstelig kar med fjågt godlynne, gild og grei. Og han var forherdet avholdsmann og hadde sete ved fedrenes bord.

Han snakket mot bysten og sa sin mening rett ut. Han ville ikke ha Sigbjørn stående natt og dag så nær det hellige koret. Hadde det vært en bønnens mann, ja da hadde saken vært en ganske annen. Men Obstfelder, nei!

Sand ville føre Obstfelder sjøl som vitne. Han halte opp av lommen en diktsamling. Det var Obstfelder-vers. «Brennevin, skål og skjøgen i Parken.»

Så er sagt at fedrehodene omkring rådsbordet ble en krans av smil til å begynne med. Men smilet tok vegen til lått. Og gikk over til storlått.

Mannen som pleide stå med testamentet og sangboka i møtene svulmet nå ut om brennevin og skjØøger. Han leste med patos og så uobstfeldersk at det var helt uimotståelig.

Formannskapsverdigheten brast. Fedrene lå bøyd over alvorsbordet og lo med krokete rygger. Det er visst første — visstnok også eneste gangen Obstfeldervers har utløst latteren slik.

Vettet vant. Flertallet besluttet at bysten skulle settes der den ble satt: Framfor korvinduet. Avdukingsdagen ble en Obstfelderdag i Stavanger. Menneskemassen var stor. Ved bysten var reist en baldakin omsvøpt av flagg. Ordfører Ole Jacobsen styrte programmet. På talerstolen stod museumsdirektør Jens Thiis, Obstfelders venn i unge dager og hans beundrer. Hans tale var et stort praktfullt prosadikt over Sigbjørn. En åndfullhet som grep med umiddelbar makt.

Kielland-huset på Torget og Obstfelderheimen i Kongsgata er vekke. Det var Kiellands ønske å bli gravlagt på Orre, nordom kirken ved elva. Hans Jær-kjærlighet var mest bundet til det. Mange år før han døde skaffet han en høg stein til graven. Den som senere ble reist til hans minne, med inskripsjonen: De som kjente ham, elsket ham. De som ikke elsket ham, kjente ham ikke.

Han fikk grav på Lagård kirkegård i Stavanger. Kommunen satte en fin bauta på den. Og byens folk har den for sine øyne. Obstfelder har ævesøvnen i Københavns jord. Det er vel ikke mange kirkegårdsvandrere som finner veg til den stille, ensomme vandrers grav der.

Tynget av sjel er uttrykket i Obstfelderansiktet i Parken. Vigeland har fått ånd til å gå i stein. Her står han med sin livsgåte og ser — ser og ser. Nær den falne barndomsheimen fikk han minneplassen. I Parken der han fôr som barn — og gutt. Kongsgata bortover er omtrent som i hans barndom. Parken en del forandret. Skolebekken rusler ikke lenger åpent gjennom den. Den er gjømt. Men toner sin vandrelåt under dekket. Slik som den gjorde i gamle dager da den drog Asser Karamagers vasshjul lenger nede.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *