Kilde:
BYEN OG MENNESKENE
Av Theodor Dahl
Etterlatte erindringer
Les forordet til boken her
STABENFELDT FORLAG
AKTIETRYKKERIET I STAVANGER
1947

Det er år siden han døde. Den stavangerske Sverdrupskikkelsen med det karakteristiske skjegget og diplomaten og silkeplagget som halspryd. Finbygd, høgreist og ferm. Et klart sinn, nobelt vesen, varsam i ord og rettenkende.

Han eide et minne som ikke sviktet. I det levde Stavangers historie. Han hadde fortellerevnen —og en trang som aldri ebbet ut. Han skulle ha skrevet alt det han visste om byen, slekters liv, mennesker, handelshus og håndverkere og skipsfart i gammel tid.

Jeg lyttet titt til ham. Somme tider som journalist. Andre ganger bare som interessert lytter. Det var levende kulturskildringer han ga. Den gamle byen vaknet opp. Den lå med alt sitt vesen i sinnet hans. Menneskene som gikk der, skipene på Vågen, skipperne, livet på sjøhusene, i verkstedene og krambuene. Han husket navnene på alle, visste om deres ætt og giftermål og om gravene deres.

Han kjente godt Lars Hertervig og fortalte meget om ham og forstod hans tragiske skjebne.

Eriksen var visst en av de aller siste som så til ham på dødsleiet hos madam Norbø på Sprøyteberjet. Da hadde han med seg en pose druer. Han holdt en drueklase opp for den dødssyke maleren. Da var det som det lysnet noe i sinnets tåke hos ham — et vakt smil slet seg fram — det siste…

Svend B. Eriksens interesser var ikke bare bundne til byen.

I hans stortingstid fant det kjente møtet mellom Ibsen og Bjørnson sted. Det var noe av en begivenhet da de to kom sammen i festkvelden. Eriksen var der.

Og han var med i en æresmiddag for Henrik Ibsen. Eriksen gjemte på programmet og menykortet ved denne festen. Begge deler trykt med gylne bokstaver. På første side står:

Festmiddag for Dr. Henrik Ibsen, onsdag 23 mass 1898.

Andre siden gir menyen med en rekke retter og mange sorter vin. På tredje siden står et flott musikkprogram. Siste side: Taler, Dikt, Sang. Hans Majestet Kongens skål. Impromtu og introduksjon. Tale for dr. Henrik Ibsen. Tale for dikterens hustru.

Presis klokken 7 kommer Doktoren.

Umiddelbart efter middagen begiver man sig ind i Armigeralsalen hvor hr. Thv. Lammers og Haandverkersangforeningen under hr. Iver Holters ledelse foredrager hr. Theodor Casparis festsang.

Så kunne Eriksen fortelle om Ole Bulls besøk i Stavanger. Jeg minnes godt hans lune beretning om denne begivenhet. Jeg husker ikke helt sikkert hvilket lokale han nyttet. Enten var det Sparekassen eller Rosenkildes sal i Nedre Strandgata, der dampkjøkkenet nå er. Ole Bull kom nordenfra til Stavanger i en jakt, fortalte Eriksen etter far sin.

Byen ventet ham. Det var kunngjort i Stavanger Amtstidende og Adresseavis:

«Vor berømte Landsmand Ole Bull agter med det første at komme til Stavanger for at give en Consert. Denne, for Byens musikelskende Publikum sikkert meget behagelige Tidende, giver jeg mig herved den Fornøielse efter anmodning at publicere.»
Ludvig Forvald.

Så var altså dagen der. På Dahl-almenningen var samlet mange mennesker. Folk stod studd i sjøhusdører og vinduer for å få et gløtt av den navngjetne spelemannen.

Han var alt da en eventyrskikkelse som levde på folkemunne. Mange merkelige historier gikk om ham så vel fra den store verden som i heimlandet. Barna hadde hørt om Bull. Alle visste noe om den store spelemannen. Han som lo og gråt på fela, hermte etter fugl og dyr på strengene, kulokk og bekkemål, kirkeklokker og skogsus.

Nå skulle en få se ham lys levende. Han og fela Det var en stor dag i byen.

Byens håndverkerlaug hadde sangkor. Det møtte opp på Dahl-almenningen for å hylle ham mens han rodde i land fra jakten. Kor-solisten var en skomaker, et grann hofteskjev med lange armer og håndleddene kledd med kvite, digre mansjetter. Han var i fine fiffen og stod i teten med ny dűffelkledning, drusne barter og fippskjegg. I dag skulle han bruke sin tonestyrke. I dag var dagen!

Rolig glei båten inn mot Dahl-almenningen. Rodd av en søndagskledd mann. På bakre tofta satt Bull med felekassen på fanget. Barhodet med flagrende hår, høyreist som en konge.

Der kommer han — — Ole Bull . . . Himlen hadde blånet seg til i junidagen og sola la sin flamme-skinnende breiside til så det gyllet og hoppet strålebragd i bølgene båten lagte. Noen kvittandre skyer stod som eventyrberg over Buøy. Måker og terner lekte livet i skinnende kast omkring bark- og briggmaster.

Båten kom nærmere. Sangkoret stemte i. Av alle krefter. Ole Bull snudde på hodet for å lye grant etter. Han vinket med hånden innover. Det lå et tonesmil om ansiktet hans.
Så satte solisten i. Veldig, veldigere. Barten og fippskjegget sprang fram. Han ledde på armene, så mansjettene seg ned på fingrene. Da skjedde det. Stemmen hans brast! Ole Bull steg i land. Det ble stilt over alt. Alle øyne stod på ham. Så ven, så grom! Som en Konge.