Min Første Jakttur

Internt referansenummer: 30.11.2014 – BOK
Kilde:
Bjørn og varg i Selbu og Tydal
Utgitt av Selbu og Tydal Historielag
Illustrert av Kolbjørn Lien
I kommisjon hos F. Bruns Bokhandel Forlag
Trondheim 1963
Klikk her for å lese ”Forordet”
Klikk her for linking til Selbu og Tydal Historielag

 

Min første jakttur

(Avskrift Selbyggen 23/12 1962)

Av I. JØRGENSEN

Høsten 1842 skulle jeg for første gang ut på jakt. Jeg hadde nettopp fått et Remington enkeltløpet haglgevær av far og bestemte meg straks for å ta en tur til setra vår, Langåsen, da det denne høsten skulle være så mye fugl der inne. Mor sørget for at jeg fikk rikelig med niste med meg, og jeg labbet da i vei tidlig om morgenen for å nå fram så tidlig at jeg kunne ta meg en tur om ettermiddagen for å se etter ryper og storfugl. Som 16-åring var jeg selvfølgelig spent på om Diana ville holde sin hand over meg, eller om jeg ble nødt til å reise hjem igjen med tom sekk.

Etter å ha spist middag på setra la jeg i vei til skogs, og jeg var ikke før kommet utenfor setervollen, før en stor, diger rusk av en tiur lettet. I all hast kastet jeg geværet opp og fyrte løs, men det ble naturligvis bom. Litt lenger borte fikk jeg se en tiur sitte under ei gran, fyrte på nytt, og den gang gikk det bedre. Remingtoneren var bra, så det ut til. Jaktiveren kom nå over meg i fullt mon. Etter å ha bommet på to århøner som stakk ut, skremte jeg opp et stort rypekull. Skuddet gikk uforvarende i det jeg kastet opp geværet, men tre ryper gikk i bakken. Det var ikke fritt for at jeg begynte å føle meg stolt da jeg på setra langet opp tiuren og de tre rypene, og setertausa syntes også jeg var en grepa kar.

Neste dag planla jeg ruten framover Preståsen til Garbergelva og Kvellosetra. Et stykke frami Preståsen plukket jeg ned en tiur fra en grantopp, men gikk så hele veien fram til Kvellosetra uten å se snerten av fugl.

Jeg satte meg borte ved skigarden for å spise, men fikk så øye på en stor elgokse, som sto og stirret nedover mot meg. Plutselig kom den settende i retning hvor jeg satt. Jeg ble straks klar over at det var meg den ville tillivs. Å komme unna var umulig, og å gjøre motstand med et enkeltløpet haglgevær kom ikke en gang i tankene mine. I nærheten sto en stor, diger hengegran med svære kvister, som rakk helt ned til jorda. Sekken lot jeg stå og fikk så vidt krab¬bet meg under grana og inntil stammen, før elgen var kommet etter. Den oppførte seg helt rasende, sparket og grov med forbeina og sprang rundt treet for å finne en åpning inn til meg, men heldigvis holdt de digre grankvistene stand. Jeg ble oppmerksom på at det rant blod fra neseborene når den frøste til meg. Det eneste jeg hadde fått med meg, var gevært og regnkappa, og jeg forsøkte å skremme oksen ved å kaste kappa ut, men den var det snart bare fillene igjen av. Det var ikke annet å gjøre for meg enn å ligge stille som en mus inne ved stammen.

Etter hvert ble elgen roligere og tok seg en tur borttil sekken, som sto igjen ved skigarden. Men så kom raseriet over den igjen. Sekken gikk med et spark i været slik at mat og patroner fløy rundt omkring. Etterpå kom den tilbake, og etter en stund la den seg ned for å kvile. Da ca. en times tid var gått, tok den seg en tur rundt grana og begynte så å rusle nordover. Da den var kommet ca. 200 m bort, krøp jeg ut. Øyeblikkelig snudde elgen og kom farende tilbake. Den tok seg noen runder før den på nytt begynte å rusle bort igjen.

Ja, nå var gode råd dyre. Hvorledes skulle jeg komme helskinnet tilbake til setra? Nordover myrene torde jeg ikke gå, for der var det helt åpent terreng. Jeg fant ut at jeg måtte forsøke å snike meg innover Preståsen, hvor det var stor skog, som jeg til nød kunne redde meg i, om jeg på ny ble utsatt for angrep.

Jeg sprang for livet til jeg var framme på Langåsen, men da var jeg også helt ferdig av spenning og anstrengelse. Inne i seterbua sjanglet jeg bort til senga og hev meg overende. Setertausa spurte om jeg var syk, da jeg var så mistenkelig hvit i ansiktet. Jeg svarte at jeg ikke var riktig bra, og mente at jeg måtte reise hjem hurtigst mulig. Jeg dormet av litt til setertausa vekket meg og sa at maten var ferdig. Mat klarte jeg imidlertid ikke å tenke på enda, men pigget av gårde straks.

Nervøsiteten begynte først å gi seg da jeg var kommet over brua ved Børdalen, men helt rolig ble jeg ikke før jeg var heime. Det var en temmelig slitt gutt mor og far tok imot om kvelden, da jeg på hele dagen bare hadde spist to brødskiver.

Etter å ha fortalt opplevelsen, sa far: «Hadde du vært to år eldre og hatt litt mer jegererfaring, kunne du ha hatt med deg både rype, tiur og elgkjøtt heim i dag.» Noen dager seinere fikk jeg besøk av den landskjente storviljeger Jon Larsen Bårdsgård, som ville høre historien om mitt møte med elgoksen. Da han fikk høre hvilken dag det hendte, kunne han fortelle at han hadde såret en stor elgokse samme formiddag på andre siden av Garbergelva. Han var sikker på ot det var samme elgen — en tolv-fjorten års okse.

Jeg har drevet all slags småviltjakt hver høst i treogfemti år og har opplevd mange episoder på disse turene, men ingen så farlig og spennende som denne. Jeg har flere ganger gått forbi den store grana ved Kvellosetra, og i mitt stille sinn har jeg takket den for at den reddet livet mitt.