Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

Minner fra Lovund ved århundreskiftet
Av Sverre Mogård-Larsen

”De levde nøysomt i gamle dager, men de satt ofte å snakket om ting som hadde hendt før i tiden, og ulike redskaper som hørte til gammeltiden”. Slik begynner Gjertine Nilsen sin fortelling en septemberdag (12.9) i året 1976. Hun var da 92 år gammel og dette opptaket ble gjort i stua til hennes datter Randine.

En gang var hun i julbesøk til han Bernard, og så satt de og pratet. Så skulle de si hva de hadde sett eller mintes, og en av gjestene spurte om noen hadde sett en kerridon? Det var en lysanretning som de brukte med tran og veiker. Da fortalte Gjertine at hun hadde sett en slik i Solvær , hos han Lars Mortensen. Den hadde en sokkel, lignet på en blomstersokkel, og oppå den var det en firkantet plate. Dette var da ei firkantet tranlampe. I hvert hjørne var det en tut, og der hadde de bommulsremser som hang ut som veiker. Så helte de tran oppi og tente på.. At det draup på gulvet var det ikke så nøye om på den tid. Mange steder var det jo også jordgulv. Kerridonen sto midt på gulvet og den var til belysning for hele huset. Noen batt garn, noen spann og noen vevde i lyset fra den.

Gjertine kunne godt minnes at mormora fortalte om første gangen det kom parafin i huset. Hun hadde hørt det av sin mormor. De hadde da en slik kerridon som sto midt på gulvet. Så skulle de prøve denne nye oljen som hette parafinen, og helte den på i staden for tran. Da de tente på, ble det ble en forferdelig flamme. Det holdt helt på å gå galt , men det gikk bra.

Da Gjertine     var jenteunge, fikk de ikke lov å brenne parafin. De kokte jo på gruva, og der hadde de tranlampen hengende i muren. Det var tranlampe med en veike. De oste kraftig og det var en forferdelig stank. Men røyken og osen gikk inn i peisen.

Så spurte en i selskapet om de hadde sett en ”Bilegger”. Det var han Nils oppå hjemmet som spurte, og det hadde både han og Gjertine sett.

Før de fikk komfyrer og vedovner i kjøkkenet og stua, hadde de noe de kalte “Bilegger”. Det hadde Gjertine sett hos han Mathias Persa.

En bilegger er en stor jernkasse som står på bein. Den er uten fyringsåpning foran og uten synlige røykrør. Men den bakre enden, kortsiden, er murt inn i brannmuren, og ovnen fyres fra baksiden. Den munnet gjerne ut i kjøkkenpeisen, hvor røyken slapp ut og opp i skorsteinen. Det var en stor malmovn, ca. 80 cm. høg, og oppå den var det ringer slik at en kunne koke på den. Men en måtte ut på andre siden for å tenne opp og for å få varme i stua. Når de sto opp om morgenen måtte de gå inne i kjøkkenet og så la de inn varmen der, og så ble det varme også i stua. Kjøkkenet hadde de til gang der Gjertine var.

Folk holdt ikke til i kjøkkenet, der var det bare gruve, og alt arbeidet gjorde de i stua. Det eksisterte ikke kjøkken de kunne bo i. Gjertine kunne minnes de første komfyrene som kom. Det var ikkje kommet komfyrer til Lovund i 1896-97, da hun flyttet fra Lovund til Kvitvær sammen med foreldrene. De brukte bare gruve i kjøkkenet, men de hadde kokovn i stua som de kokte på. Det var mange som ikke hadde gruve heller. De hadde isteden et eldhus der de hadde gruve.

Gjertine minnes tiden de bodde på Vollan i Lovund, de hadde et slikt eldhus med gruve, der stekte de flatbrød og lignende.

Senga inne i stua hørte vertsfolket til, det var vanlig på den tid. Sengene var korte, men veldig breie. Sengene hadde også korte føtter. Da de flytta til Kvitvær, bygde de nytt hus, men de satte ei gammel seng borti kråa i stua. De hadde da fått det fint etter den tids mote, for de hadde panelt veggene. Gjertine mintes at mor hennes kom inn og fikk se den fine stua. Da gikk ho i kvininga for hun syntes det var så gjevt.

Alt mulig laget de sjølv, de kjøpte nesten ingen ting, ikke kaffebrød eller slike ting. Når de ville ha en godbit, måtte de ha gomme og lefse og den slags ting. De hadde jo heller ikke komfyr der de kunne bake kaker. I bryllup var det hovudsakelig lefse og gode brød. De var veldig flink til å bake brød. Kjøttet ble laget til sådd, men i den siste tiden begynte de å steike det. Da hugget de det sunt og bruna det i store gryter. Så hadde de saus oppå. Det brukte heller ikkje noe til dessert. Det kunne forekomme at det var forsangere i bryllup, men det hørte til sjeldenheten. Mathias, kårkallen i Kvitvær, født 1873, fortalte at da han var ung, så gikk de med spellemenn om bord i båten fra kirka til kaia på Lurøya. De hadde med fioliner og så reiste de fiolinene i vinduet i kirka mens vielsen foregikk. Han fortalte at han også hadde sett gapestokk utenfor Lurøykirka.

Det som var det gjeveste instrumentet da Gjertine var ung ( født i 1885), var positivet. Deretter kom fiolinen. Anton Hansa i Kroken ( i Lovund) var veldig flink til å spille fiolin. Han brukte å spille i bryllup. Hans Angell i Lovund spilte positiv. Disse to for øyan imellom og spilte. Den første gitaren Gjertine kan minnes, hadde Hitmar i Kroken. Han var gift med Hanna, og hun var datter til Anton Larsa på Straumholmen, bror til Gjertines far. Så var det ei dame som hette Hellena som var der. Hun var mye på Fjellgården. Hun var fra Viken og bodde hos Johan Martnes, men hun var litt framfusen av seg.     Hun syntes det var veldig overdådig av Hitmar å kjøpe gitar, for han hadde gitt 15 kroner for den. Dette kunne være i 1898-99. Hellena var litt stam og sa: ”D-det va likar de ha-hadde kjøpte en båt med nugle i enn e-en citar med høll i .”

I Kroken ( i Lovund) var alle veldig musikalske. Gjertine kan minnes at da hun var jentunge besøkte hun Berta. Det var like gamle og Berta ble senere gift med Jakob på Vollan. Da hang det 5 fioliner på veggen. Dette mintes hun godt. Han Konrad hadde en billig barnefiolin. Nå ( i 1976) kunne han ha vært 93-94 år gammel. Alle ungene hans Anton Hansa hadde feler, han hadde jo mange sønner, Albert, Hitmar, Harald og Konrad. Med Antons egen fiolin ble det 5.”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *