Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

Minner om besteforeldrene – Nilda og Hilmar
Av Torbjørn Olsen

 

Dette er historien om noen av kystens slitere, om skjebner i havgapet, og om lykke og kjærlighet. Her fortelles historien om mine besteforeldre, om deres liv og virke i Rødøy og Lurøy for over hundre år siden. Historien er basert på minner fra bestemorens beretninger og på gamle lofotbrev i min onkels eie.

(Siden artikkelen ble skrevet og første gang publisert i avisen sommeren 1997, er Torbjørn gått bort. Familien har imidlertid gitt sin tillatelse til at den nå blir gjort tilgjengelig for Lurøybokas lesere. Red.)

Ut i lønnet arbeid.
Det er 14. april året 1887, og vi befinner oss på Selsøya i Rødøy. I de dype søkkene innover øya ligger tåka klam og rå som en rest av nattens ruskvær. Dagstrimmen som så vidt kan anes på østhimmelen, lyser mer intens etter hvert, et løfte om godvær? Våren har latt vente på seg i år, vinteren har ikke villet slippe taket, tross at snøen allerede er borte. Ut av tåka kommer en ung pike gående. Hennes gange er lett, og hun bærer med seg sine få eiendeler i en pakksekk, og en skinnveske over skulderen. Nilda har lenge drømt om denne dagen. Etter hvert som hun selv og hennes søsken vokste til ble det mer og mer trangt i den lille stua hjemme. Ofte kunne hun med sin ordenssans og sterke vilje ta føringen, noe som ble tatt ille opp av hennes eldre søsken. Lenge har hun sett frem til å komme ut. Initiativrik og hastig som hun er, har hun følt det tyngende å ikke ha et arbeide, hun har grått sine modige tårer. Men nå kommer hun her, nynnende løfter hun blikket mot den lyse himmelstripen i øst. Det er våren 1887, hun er femten år, og hun er på veg til sitt første lønnede arbeide, hun skal i tjeneste på gården Falkhetten i Rødøy.

Hardt arbeide, lange dager og nyttig lærdom, blir stikkord fra denne tiden. Hun har fått sitt eget værelse, og hun møter hver dag på arbeid i nystrøket hvitt forkle og hvit hette. Renslighet, flid og pålitelighet er selvfølgelige krav til tjenestefolket her, og Nilda kommer til å like seg godt på gården. På fritiden får hun adgang til husets boksamling. Foruten nyttige bøker om økonomi og praktiske råd i hjemmet, leser hun reiseskildringer og gode noveller. Aller helst leser hun romaner, men der står det at lykken alltid var kort, og måtte betales med sorg og tårer, en erfaring hun selv dyrt skulle få høste.

Men enda er livet ungt og spennende, og hennes sommer er fylt av uutslettelige inntrykk og opplevelser. Som den gladeste av de glade lar hun seg svinge i runddansen, men kan plutselig bli alvorlig og spørre hva klokken er, hente yttertøyet og rusle hjem, alene. Var det morens innstendige formaning som satt i ørene?

Ekteskapelig lykke.
Men livet går sin gang. Hun er blitt sytten år og møter Otelius, han synger, og spiller så vakkert på fiolin. De to finner mange likhetstrekk hos hverandre, og det oppstår en var og fin harmoni. På hennes attenårsdag gifter de seg, og et par år etter kan de flytte inn i eget hus.

Stedet ligger vakkert til, og får navnet Fuglesang. De får datteren Hildegard, og på tross, eller kanskje på grunn av, at de mangler det meste av materiell velstand får de noen lykkelige år sammen. De er begge oppdratt til å ha små krav til livet, og dypt forankret i naturen som de er, gleder de seg over det store i det små, og ser morgendagen lyst i møte.

Otelius han er fisker, og med sin lille seilbåt må han dra på lange turer, og deler av året være borte på fiske. Dette legger et ekstra ansvar på hans unge kone som må ta seg av alt hjemme. En sjelden gang kan hennes ansikt stivne til av en indre mørk følelse, en slags forutanelse om at noe vondt vil hende: ”Jeg føler det på meg, sier hun”     men prøver å le det bort. Hva skulle forresten kunne skje av vonde ting nå. Hadde de ikke en bra helse, sitt eget hjem, og et lyst skinn med tro på fremtiden? Jo visst, men likevel.

Tragedie og nye muligheter
En dag på senhøsten 1902, hender det ufattelige. Otelius omkommer på Sjonhavet etter at han kullseilte med båten sin. Nildas verden raser sammen, og hun går en vanskelig tid i møte, men for datteren Hildegards skyld må hun ta seg sammen og være sterk.

Vinteren og sommeren går, en ny vinter, og igjen ser hun våren komme. I sørhellingen klukker bekken sin sang under snøen, og selja springer ut med gåsunger. Nede i hamna settes en jakt på land for vårpuss, og hun hører tjelden fløyte i fjæra. Tiden leger sår ? Ja, for den som har livsmotet. Nilda er enda ung og prøver å se fremover. Sammen med Otelius bror Hilmar, klarer hun å vinne tilbake en ny tro på livet. De to blir etter hvert uatskillige og på tross av femten års aldersforskjell, den gale veien, gifter de seg. Men igjen skulle ulykken ramme. Hilmars yngste bror Fredrik blir kastet rundt med båten sin, og forsvinner i havet. Hilmar ser det hele fra land og prøver å berge broren. Alene greier han å snu den veltede båten, men finner ham ikke.

Fra nå begynte på mange vis en ny tid for dem. De hadde begge lyst til å komme seg bort fra hjemstedet, der så mye trist hadde hendt. Nilda hadde helt siden tiden på Falketten drømt om å få sin egen gård, og de bestemmer seg for å spare alt de kan med dette for øyet.

28. august 1908 føder hun en gutt som får navnet Aswort, og to år etter er familien fulltallig da Ayler blir født. Hilmar som nå får seg arbeide i Gamvik tar familien med seg nordover, men de trives ikke så godt, de savner Helgeland, og etter ca. ett og et halvt år reiser de sørover igjen.

Familien flytter til Lurøy
De slår seg ned på Sjonøy hvor Hilmar blir medeier i en liten gård, og kan drive fiske ved siden av. Aswort og Ayler, som nå er begynt å vokse til, kunne selv langt ut i alderdommen glede seg over minnene fra denne tiden.

Det ble drevet fiske etter torsk og sei i ”Buøyjupna”, Sjonøyrevet, og med gangva etter kveite.Kveita, ja. Hilmar kunne vel ikke helt si seg fri fra den overtro som hørte fiskeren og tiden til: Når de hadde kokt kveite skulle kveitebenene brennes, og man måtte kjenne følgende regle som er tatt så å si rett ut av kveitekjeften: ”Den som mett bein brenn, han ska mett bein få kjenn. Den som denne regel bryt, han ska kje mett bein nyt”.

I vintermørke kvelder når snøen føk, og ”nordvæstn” la sitt kalde grep om veggene, krøp den lille familien sammen i det flakkende varmeskjæret fra ovnen. Hva snakket de om? Været, fisket, årveien? Et uslitelig tema var egne aner og deres historie. Hilmars farfar som hadde Jæger til etternavn, skulle ha kommet sørfra, og gikk for å være en sammensatt og evnerik person. Han kom til stedet med ”nye håndgrep” og var en etterspurt arbeidsmann, men det var noe dunkelt med mannens opprinnelse. Etter en tid giftet han seg og forandret sitt navn til Olsen.

Her kunne det vært fristende å fortsette, men jeg skriver ikke slektshistorie, det skal kun handle om mine besteforeldre.

Drømmen går i oppfyllelse.
Nildas drøm om egen gård skulle gå i oppfyllelse. ”Pollan” etter lensmann Steen i Lurøy var til salgs, og takket være sparsom livsførsel gjennom mange år, klarte de å skaffe handpengene til gårdskjøpet. Gården ”Pollan” som ligger på innersida av Lurøya med utsikt mot Lurøyfjellet, et stort barskogsfelt, og vakre Lurøysundet, var en naturperle da som nå. Stedet hadde fra gammelt av status som et senter på øya. Her var gode hamneforhold, og i tillegg til at det hadde vært drevet handelsvirksomhet på stedet hadde lensmannen gjennom lang tid hatt sitt sete her.

Dette var nå blitt Nilda og Hilmars hjem, og en hektisk tid fulgte : Nyrydning, drenering og grøfting av jorda var nødvendig, samt innkjøp av krøtter. De var ikke snauere enn at de på denne tiden også kjøpte ”Sleipner”, en 47 fots skøyte med seilføring og motor. Den var ved siden av K/K Træna den første motordrevne fiskebåt i Lurøy.

Hilmar var vel kanskje mer fisker enn gårdbruker. Skjønt han, når han var hjemme, var opptatt med gårdsarbeidet fra morgen til kveld, og i ledige stunder gikk seg turer for å iakta livet i det stille, så fant han nok sitt beste fellesskap med tilværelsen på havet. Her var hans slagfelt, her hadde han ansvar for båt og mannskap. Det måtte tas viktige avgjørelser, og hver dag bød på nye utfordringer. Av mannskapet han hadde med seg var han holdt for en kjernekar og en hardhaus, og sparte seg aldri selv.

Som kjent var det ikke mekaniske verksteder på hvert nes den gangen, og da motoren en gang sviktet under Finnmarksfisket, driftet han resten av turen med bare seilføring på båten.

Brevene han sender hjem er preget av stormfylte dager på havet, omtanke for familiens ve og vel, og råd og veiledning angående gårdsdriften. Fra Skrova 10. mars 1917, skriver han om uvær og dårlig fiske, om skreiprisen som er 1,40 pr. stykk og om prisen på solarolje, som er blitt hele 47 øre literen. Men fisket slår til, og brevene lyser av optimistisk glød utover sesongen.

Etter også å ha lagt vårfisket i Finnmark bak seg, ankrer Sleipner     3.juli opp ved Pollansjøen. Med forventningens glede i øynene møter Nilda opp i fjæra sammen med barna. I våre dager er det vanskelig å fatte hva en slik hjemkomst den gangen var, og hun får ikke sagt mer enn det hverdagslige: ”Velkommen heim”, og han sier: ”Ja, du ska ha takk”, men de er tykke i målet begge to. Da hun senere tar ham med til stallen og viser ham hesten ”Bjørn” som hun har kjøpt mens han var borte, er de begge som barn igjen.

Siden når det har falt ro over gården setter de seg ned og legger sammen sine oppsparte skillinger, og de kommer til det svimlende beløp av 4.700 kroner. I en tid med stor fattigdom hvor mange manglet det meste, føler de seg som velstandsfolk, og er det. Tjenestepiken fra Selsøy er nå frue til Pollan gård, men hun har ikke glemt hvem hun er: Ta og sal på Bjørn sier hun til sønnen Aswort, og legger om seg sitt silkesjal. Hvor har hun tenkt seg? Omstendig bærer hun matvarer av forskjellig slag ut i vogna, hun vet om noen sårt trengende i bygda. Det ligger solstreif over årene i Pollan, lykkelige gode arbeidsår både på sjø og land.

Hilmar hadde alltid brennevin i huset, men det måtte en spesiell hendelse eller en sjelden og velkommen gjest til for at det skulle bli satt frem: ”Nei no må du ha deg en dram”. Det var gjerne sterke saker, og skulle tømmes i en sup. Når gjesten hadde fått pusten igjen, så han gjerne megetsigende på sitt tomme glass, men en dram skulle være en dram. Flasken ble ubønnhørlig tilskrudd og satt tilbake i kråskapet. Regelen ble imidlertid brutt en gang. Nilda hadde leid hjelp til rundvasken og ville påskjønne vaskehjelpen med en dram. Etter en stund bad hun om å få en i den andre foten også. Om dette var grunnen til at hun like etter mistet balansen og sammen med vaskebøtta seilte ned fra det grønsåpeglatte bordet hvor hun sto og vasket taket, sier historien intet om.

Om hvordan forholdene var i Lurøy på den tiden når det gjaldt lege/tannlegetjenester fortelles det følgende: Nilda som lenge hadde vært plaget av tannpine, skulle få innsatt protese, men først måtte de vonde tennene ut. Sammen med sin mann rodde og seilte de gjennom Lurøysundet, over Kvarøyfjorden til Ytter Kvarøya, hvor distriktslege Glatved bodde. Legen hadde avslått å få installert telefon, så det var bare å reise i håp om å treffe ham hjemme. Etter Glatveds råd, ble alle tennene trukket uten bedøvelse, da han kun hadde tilgang på eiter, som ville gi ubehag og sterk hodepine. Etterpå var det å seile den lange veien i åpen båt hjem til Pollan.

Tilbake i enkestand.
Tiden går, årene går, det er blitt sommeren 1921 : Hele familien er ute på slåttmarken og kjører inn tørrhøy, og Nilda som har følt på seg at noe vondt var i emning, følger nøye sin mann med øynene. Han lesser tunge løft med høygaffelen, og begge sønnene tråkker lasset. Hun legger merke til at han svetter mer enn vanlig, og må hvile ofte. Om kvelden kryper hun engstelig inntil ham: ”Du blir vel ikke sjuk, Hilmar? eg drømte så ekkelt i går natt” – ”Sjuk? Tøv”, han feier det hele til side.

Riktignok hadde han båret på en langvarig forkjølelse siden Lofotturen om vinteren, han hostet og fikk liksom ikke nok luft til lungene, men det gikk nok over av seg selv. Det gikk ikke over. Tilstanden forverret seg utover året, og det ble konstatert langt fremskreden lungetuberkulose. Hilmar som nå måtte se sin arbeidsdag som over, og fra vinduet se gårdens marker ligge upløyde, forsøkte i det lengste å holde motet oppe hos seg selv og familien. Men han kjempet en forgjeves kamp, og den 27. desember 1922 sovner han bort, enda ikke førti år gammel.

For Nilda som nå var enke for annen gang, ble dagene tunge. Hun prøvde til å begynne med å slite med gården, men måtte etter kort tid oppgi det å selge. Med sitt ukuelige pågangsmot kjøpte hun senere, sammen med datteren og svigersønnen Aksel, en gård i Lurøysundet, men tidene var blitt vanskelige. Da Aksel etter en tid fikk overta farsgården på Sjonøy, måtte gården i Lurøysundet oppgis.

Nilda var nå så å si på bar bakke. Pengene fra Pollan kunne så vidt dekke kjøpet av en gammel stue som fra nå ble hennes hjem. Igjen var hun blitt fattigpiken som måtte etterleve sin mors enkle leveregel : Du skal spare når du har, så har du når du ikke har. ”Vi ska kje bærre gap og svøl”, sa hun belærende til sin unge svigerdatter Berntine, som kom fra Hardanger og var litt bedre vant, også når det gjaldt kostholdet.

Fra mine tidligste år kan jeg tydelig se for meg min farmor; gammel og jordbøyd, kanskje litt kuet av livet, men med et uttrykk av ro og resignasjon i blikket. Det gikk raskt nedover med henne nå, men på denne siste tiden ville hun gjerne ha besøk av oss barnebarna. Da livner hun til, og ler ofte. Litt etter litt har hun klart å fortrenge uværsvintrene, og alle livets ulykker. Stedene og hendelsene hun beretter om, har fått erindringens patina. I minnet er hun atter tilbake på sin barndoms stier under Hestmannens skjermende kappe, der det dufter av reinfann og soltørr tang, hvor sommervinden hvisker lunt i gresset, og fyller seilene på en jakt på veg mot Anklakken.

Artikkelen er tidligere trykt i Helgelands Blad for mandag 16. juni 1997.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *