Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Mormor var med i Stein-gruppa


Intervjuobjekt:    
Bente Gunnveig Berg

Intervjuer:
Ingrid Elevine Johnsen

Jeg har intervjuet Bente Gunnveig Berg om min mormor, Else Margrete Berg (f. Eriksen), som var 22-27 år under krigen. Hun bodde i Bergen mesteparten av krigsårene, men på slutten lå hun i dekning på et fjell ved Bergen. Hun var aktivt med i motstandsorganisasjonen Stein¬gruppa, som hadde over 1500 medlemmer i Bergen.

Hvordan var hverdagen hennes?

– Hun jobbet i en bakerforretning. Når hun ikke var på jobb, delte hun ut illegale aviser. Hun bodde sammen Karsten Mæland i en leilighet og de giftet seg i 1941. Bryllupet fant sted i all enkelhet, og det var ingen som visste noe om giftemålet før Karsten og Else fortalte dem det etterpå. I 1942 ble Karsten tatt av tyskerne og sendt til tysk konsentrasjonsleir. Han havnet i «natt og tåke»-leirene, så Else hadde ingen kontakt med ham under resten av krigen. Else var fortsatt aktivt med i motstandsarbeidet, og det var flere av hennes bekjente fra dette miljøet som havnet i konsentrasjonsleir.

Else delte som sagt ut illegale aviser. Hun gjemte dem på kroppen og gikk til venner og bekjente. Det var flere ganger hun holdt på å bli tatt mens hun gikk denne runden En gang hadde tyskerne sett henne, men hun sprang og gjemte seg i en kjeller. De kom etter, men fant henne ikke. En annen gang var de hjemme hos henne og gjennomsøkte leiligheten, men hun var ikke hjemme og de fant ingenting. En tredje gang kom de hjem til foreldrene hennes og spurte etter henne, for de hadde funnet ut at hun skjulte flyktninger og etterlyste i leiligheten
sin. Foreldrene sa de ikke visste hvor hun var, og som straff ble faren og broren satt i fengsel, men tyskerne hadde ingen grunn til å holde dem der, så de slapp ut ganske snart.

Hvordan fikk de tak i mat, og hadde de nok?

– De hadde rasjoneringskort, og siden Else jobbet i bakeri, antar jeg at hun hadde ekstra tilgang på brød. Når det gjelder matmengden, tror jeg de hadde nok mat, men jeg vet det ikke sikkert. I hvertfall spiste de «feil» mat. De spiste svært mye poteter, og det var jo bra, men de fikk svært lite kjøtt og grønnsaker og dette førte til vitaminmangel.

Hva gjorde hun i fritiden?

– Hun var medlem av NKU (Norsk Kommunistisk Ungdom ) og det var vel det hun først og fremst drev med i fritiden ved siden av motstandsarbeidet. Etterhvert fikk tyskerne vite at hun delte ut illegale aviser. Hun ble etterlyst, og hadde de fått tak i henne, ville hun blitt sendt i konsentrasjonsleir og muligens henrettet. Hun måtte derfor legge seg i dekning til krigen var over.

Krigen er slutt – fortell

– Else følte ingen stor glede da krigen var over. Selvfølgelig var hun glad for at Norge var fritt, men hun visste ingenting om Karsten. Etterkrigstiden var en vanskelig tid for Else. Hun syntes i ettertid det var veldig tøft å snakke om denne perioden av livet sitt. Hun møtte opp på havna hvei dag for å ta imot Karsten, men han kom aldri…

En god del senere fikk hun brev fra en som hadde vært med han i konsentrasjonsleiren med beskjed om at Karsten ikke hadde maktet livet i leiren, og at han hadde dødd av tuberkulose.
Dette var den eneste bekreftelsen hun fikk på at Karsten var død. Hun fikk aldri noen dødsattest eller vite hvor han lå gravlagt. Antagelig lå han i en av de mange massegravene. Da hun fikk vite at Karsten var død, dro hun til Sverige for å komme seg vekk fra landet og alle minnene. Hun fikk ingen hjelp eller støtte, og i ettertid fikk hun store psykiske problemer og gikk på sterke nervemedisiner. På grunn av sine psykiske problemer ble hun erklært krigsinvalid. I 1946 traff hun Gunnvald Berg og giftet seg med ham i 1948. De flyttet til Skatval og begynte med litt jordbruk. I 1948 fikk de en gutt som de døpte Ivar, i 1950 ei jente som de døpte Mai og i 1954 minstejenta som ble hetende Bente.

Mormor levde lykkelig med sin familie fram til 1981. Da døde hun etter langvarig sykdom av hjernesvulst, og jeg har av denne grunn ikke særlig mange detaljer fra hendelsene og opplevelsene hennes under krigen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *