Internt referansenummer: 25.08.2011 – BOK

Kilde:
SKUVVANVÁRRI
(Det susende fjell)
Richard Bergh
NORSK FOLKEMINNELAGS SKRIFTER 116
Universitetsforlaget 1976
OSLO – BERGEN – TROMSØ
ISBN 82-00-27128-5
Utgitt med tilskott fra Norsk Kulturråd
Klikk her for å lese ”Innledningen” til boken.

 

Mr. Edis, laksefiskeren

Hver sommer kom Mr. Edis fra England. Han er apoteker av yrke. Hver sommer ferierer han i Finnmark og leier Lakselva for seks hundre kroner sesongen. Dette har han gjort i en årrekke.

Han besøker ofte Salomon Nilsen på Olderøen. Nilsen har lært seg engelsk, så de kan snakke sammen.

Johan fra Bajit Læv’dnja har i mange år vært staker for Mr. Edis, og har tjent godt på det. Fire kroner dagen har lønnen vært. Det ble store penger av det! Johan var ikke av den sløsete typen og har lagt seg opp fire hundre kroner.

Men hvor skal han gjemme dem for å være sikker på ikke å miste dem? En natt tar han pengene og går ut i skogen. Der gjemmer han pengene i en hul bjørk og dekker hullet med never.

En dag går Johan for å se til pengene sine. Men han finner ikke bjørka igjen! Han springer og leter i hele skogen, men bjørka er ikke å finne. Han springer, ja, han roper høyt etter pengene sine, han leter og leter, undersøker bjørk etter bjørk, men aldri finner han den rette.

Det går hardt inn på ham. Om dagene går han og grubler. Han blir sint og vanskelig å ha med å gjøre. Sistpå blir han farlig.

Han blir slik at Robert Lindbåck og Smed-Johan må binde ham. Johan er stor og sterk og vill og vanskelig, men de klarer å få ham bundet. Så får de sendt ham til Kaaven i Bil’lavuodna. Der blir han frisk og kommer hjem igjen.

En sommer mange år senere er Johan i skogen og hogger ved. Han har nettopp felt en bjørk. Den er hul, og der ligger pengene hans.

Han plukker dem opp. Så går han og forteller folk hva han har funnet. «Gjøm ikke pengan’ i skogen,» advarer Johan. «Finn dokker ikke pengan’ igjen, blir dokker tullat.»

Salomon Nilsen har fått sommerjobb som oppsynsmann ved elva. Han er streng når han kommer over tyvfiskere. Sønnene hans pleier å fiske småfisk, og Salomon er ikke blid når han oppdager det.

Det er særlig Hagbart og Roald som driver med dette fisket. De salter småfisken i en tønne som de har skjult i noen busker i skogen.

Men det er bare småfisk de tar. Mesteparten er ikke større enn yngel, og guttene vet i grunnen ikke hva de skal bruke fisken til.

De har for lite salt i tønna. Og den står i solskinnet. På kort tid er den full av mark. Guttene vet ikke annet å gjøre enn å tømme inn¬holdet i en grop i jorda. Det er så det ryker bortover lyngen.

De fortsetter å fiske. Men Salomon lurer på sønnene. Han har sin mistanke! Men før han får øye på dem, skynder Hagbart seg å brekke bjørkestangen han fisker med, og hiver den inn blant trærne. Ongelen hiver han i elva.

Salomon kommer lurende gjennom skogen. Han sier ingen ting, men stirrer bare mistenksomt på dem. Guttene stirrer uskyldig ut i lufta og later som ingen ting.

Det går noen år. Guttene fisker fortsatt i elva. Men nå er de blitt større, og det er ikke småfisk lenger som interesserer dem. Roald og naboguttene er ute og fisker. Det er på ettersommeren, men nettene er lyse ennå. De får en masse fisk. Så ror de til Olderøen og går på land der for å dele fisken. Det er store, fine ørreter de har fått tak i.

De er ivrig opptatt med å dele. Da ser Roald opp et øyeblikk. Og det går kaldt gjennom ham, for inne på land står hans far og stirrer på dem. Salomon Nilsen er på inspeksjonstur langs elva! Et øyeblikk blir han stående og stirre på dem, så fortsetter han nedover dalen.

Men Roald er blitt redd. Nå har far hans sett at han fisker ulovlig! Roald er lenge ute den natten før han våger seg hjem. Men til slutt våger han seg inn i huset. Det er stilt og rolig, faren er ikke kommet hjem ennå. Roald skynder seg og fyller gryta med fisk. Så setter han seg ved bordet mens maten koker.

Etterpå fyller han tallerkenen og spiser. Da kommer Salomon hjem. Morsk er han å se på, men han sier ingen ting. Han setter seg bare til å spise, han også. Og han spiser og spiser, for han er så urimelig glad i ørret.

En sommer var skoledirektør Thomassen kommet til Læv’dnja for å inspisere skolen. Så vil han benytte anledningen til å få seg en fisketur på elva. Lærer Nilsen og skolestyrer Bartnes er med som stakere.

Mr. Edis har gitt dem tillatelse til å fiske. Men han har satt en betingelse: De skal ikke bruke flue, bare sluk. Nå pleide man den gang ikke å bruke sluk der i elva.

Nilsen og Bartnes staker, mens skoledirektøren bruker sluken. Fisken biter ikke. Alle kastene er uten resultat.

Men skoledirektøren har lyst på laks! Han vet at Mr. Edis ikke er langt unna, og at han er på vei til vamme fiskeplassen. Men Thomassen har sånn lyst på å få en fisk, at han våger å skifte til fluestang.

Med en gang bærer en laks fast! Den spreller voldsomt, Thomassen veiver den inn til båtripa, og lærer Nilsen krøker den inn.

De staker til land, det gjelder å være snar! Nilsen gir fiskestanga til sønnen Roald som også er med, og sier: «Løp inn i skogen med snøret så det tørker!»

Roald løper! Han løper så langt inn i skogen som snøret rekker — så langt det er vått — og det tørker fort i solskinnet. Han sneller raskt inn igjen og har akkurat fått snøret tilbake på spolen, da engelskmannen kommer i elvebåten.

Som vanlig har Mr. Edis Smed-Hans og Smed-Johan til stakere. De må alle bort og se på den fine laksen som skoledirektøren har fått.

Mr. Edis er nysgjerrig og spør om hva slags ongel Thomassen har fått den på. Jo, det var med denne stanga, sier skoledirektøren og peker på slukstanga. Mr. Edis studerer sluken. Slik en vil han også skaffe seg. Så staker han videre.

Thomassen og stakerne hans puster lettet ut. Nå skal laksen deles mellom dem. Selv beholder skoledirektøren delen med hodet. Midtparten får lærer Nilsen. Bartnes får sporden. Det blir ikke stor biten til Bartnes! Thomassen får heller ikke så mye som han trodde. Hodet på laksen er mest bein og lite mat.

En dag kommer Heikki-Jussa løpende ut av fjellstuen i Skuvvanvárri. Han var opphisset og forskrekket. Han hadde vært inne og ringt i telefonen. Så hadde han fått høre nytt: Det var krig! Nå løp han rundt og ropte: «Tyskerten e begynt å krig’! Å voi, voi, den tyskerten. Han spis oss vel alle opp!»

Og krig var det ute i Europa, den store verdenskrigen var begynt. Mr. Edis hadde allerede hørt det nede i Læv’dnja. Han dro i hui og hast hjem til England. Han kom aldri mer tilbake til Læv’dnja.

I begynnelsen merket man ikke stort til krigen som raste ute i verden. Finnmark var like fredelig.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *