Kilde
OR GOMMOL TI (I)
ÆVUNTUR Å SEGNE Å STUBBA TAO VOSSASTROND’NE
Knut Bjørnaas
Andre utgave
Voss 1943
Utgjeve av folkeminnenemndi på Voss

Da va ai gong røvinn å bjød'n sòte å bakte. So for røvinn te vatt svolt'n han, å so kakk'an mè floyæ unde bakstefjølæ.

«Da kakka pao, goffar !» sa han.
«Du faor gao ut, du dao», sa bjød'n.

Røvinn gjekk ut å va ute litevetta; so kom'an in attù.

«Eg vatt bé'inn te faddùr, eg i dag», sa han. «Ka ska eg no gje i fadragao'a?»
«Å, tak ai brølepsa», sa bjød'n.

So tok røvinn ai brølepsa å for aot buinne mè, å dar sett'an seg te eta, å so aot'an haugjinn tao smørøskjinne attaot.
Naor han kom in attù dao, so sa bjød'n:
«Ka aite badne?»
«Haugjinn-tao, goffar, haugjinn-tao», sa røvinn.

So sòte dai å bakte attù ai stund. Dao for røvinn
te vatt svolt'n attù, å so kakk'an unde bakstefjølæ.

«Da kakka pao, goffar!» sa han.
«Gakk ut å skò, du!» sa bjød'n.

Røvinn va ute litevetta, å so kom'an inattù.

«Eg vatt be'inn te faddùr attù, eg,» sa han.
«Ken vait ka eg ska gje i fadragao'a no?»
«Du faor ta ai brølepsa attù no og, vait eg,» sa bjød'n.

Røvinn tok ai brølepsa attù å svinta seg uti buæ, å so rainsk'an or smørøskjinne kvar grand'n.
«Ka aite badne?» sa bjød'n, naor han kom attù.
«Slaikt-å-grave, goffar, slaikt-å-grave,» sa røvinn å slaikte seg.

Men so forsto bjød'n alt ihop, å so sett'an te vilde ta'an. Å, røvinn fyre, å bjød'n étte, å solais sprongje dai radt pao skogjinn. Dar smatt røvinn in unde ai bjørkjerot. Bjød'n for å kremde å grov å vilde ha tak i'an. Jau, so naodd'an endelæ i aine fot'n pao'an.

«Slepp bjørkjerot, å fata røvafot, goffar!» sa røvinn.

So tenkte bjød'n da va ai bjørkjerot ban heldt å so slept'an. Å dar for røvinn.