Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

”Nargtind” av Onøy – redningsdåder under fisket i 1950-60 årene
Av Sverre Mogård-Larsen

Som følge av det rike silde-, torske-, sei- og størjefiske i 1950-60- årene ble det bygd mange nye fiskebåter her på Helgeland. Størjefisket gjorde sitt til at flere redere kontraherte nybygg, anskaffet seg båt på annet vis eller forlenget sine tidligere fartøyer. Disse båtene var 60-70 fot, og var som et eget samfunn med 7-9 manns besetning. De fleste av disse var familiefolk. Bare i Lurøy kommune var det i størjeperioden 20 bruk. I Solværøyene hadde bl.a. Alfon Karoliussen 5 bruk. Mange øysamfunn var helt avhengig av denne fiskeflåten, og velstanden økte hos fiskerne og i kommunen.

Fiskerne drev helårsfiske. Om vinteren var de på Lofoten, seinere på våren med egen sildenot, eller de var på storsildfisket, på ”bomsen” eller ”tigging”. De var da hjelpebåter for de store sildesnurperne. Seinere på sommeren gikk de over til seifiske, eller når størja kom , satte de inn størjepose i nøtene og jaktet på størjeflakene. Seinere på høsten kunne storstørja komme bort her på Helgelandskysten, mens småstørja på Vestlandet fristet. I tillegg var det også noen som drev linefiske på Træna- eller Røstbanken. Fiskerne driftet hardt, og hadde knapt om tid til å få pusset opp båtene mellom fiskeøktene. Ennå var det mange fiskere som hadde en jordflekk heime, så i slåttonna ble det ofte problem med mannskap.

Med så mange båter i de ulike fiskeriene, godt fiske og gode muligheter for å levere fangstene på land, var tempoet høgt, og fiskerne drev seg til det ytterste. Været var jo vekslende da som nå, og fiskerne gikk ut på havet sjølv om det ble meldt både kuling og verre vær. Når fiskemengdene var store, kunne mange skippere laste båten mer enn forsvarlig. Kraftblokken ble etter hvert vanlig, og mange båter hadde ikke nok ballast i båten for å kunne bruke den. Derfor kunne det ofte hende ulykker på sjøen under aktivt fiske.

”Nargtind” av Onøy.
”Nargtind ” var ei fiskeskøyte på 70 fot fra Onøy. Den ble bygd i Sund i Hemnes 1955, og kostet da 90.000 kroner i ”hukeferdig” stand (uten motor og utstyr). Den ble utstyrt med en 220 HK Brunvoll motor, og alt utstyret som ble satt inn, var nytt. Båten ble utrustet både for notfiske etter sei, torsk og størje, for bankfiske og seinere også for sildefiske. Eierne var Lars Kvitvær og Ragnvald Johannessen, begge fra Onøy. De ville først kalle nybåten for ”Kvitvær”, ettersom begge var oppvokst på denne øya. Dette navnet var imidlertid opptatt i merkeregisteret, så de valgte heller et navn som henspeilte på deres egne boplasser på Onøy.

”Nargtind” kommer fra navnet ”Nargene”, som er ei lav fjellrekke fra Jarvollen på Onøy til Stoksviken , og både Lars og Ragnvald hadde satt opp boligene sine ved disse bergene. De hadde vokst opp og fisket sammen i ei årrekke. Ragnvald tok i 1956 kystskippereksamen på et 14 ukers kurs i Træna, og han var skipper på ” Nargtind. Lars Kvitvær fungerte som bas .Han var allerede i 1949 tinget som bas på sildesnurperen ”Gjøa” som Riddervoll fra Lurøy eide, slik at han tidlig fikk erfaring med sildefiske.

REDNINGSDÅDER SOM BERGET 23 MENNESKER.

Dette er fortelling om redningsdåder som ikke er blitt fortalt tidligere. Mannskapet på ”Nargtind ” kunne nok fortelle heime om hva som hadde skjedd, men mente at det hørte med til de hendinger som var naturlige for fiskere i deres situasjon. En dag var det de som hjalp andre fiskere, neste gang kunne det være andre som hjalp dem. Det var et nokså høyt tempo i fiskeriene på den tid slik at de ikke hadde tid til å hefte seg med slike hendinger

I Kåre Fasting`s bok: Vintersildsoga, utgitt 1960, er det en oversikt over deltakelsen i vintersildfisket. I 1959 var det 564 snurpefartøyer med 11332 fiskere om bord, og 289 hjelpefartøy med 2600 manns besetning. Alle disse båtene driftet på et begrenset kystområde, så derfor kunne det være trangt mellom båtene og stor konkurranse på feltet. De tre redningsdådene som her blir beskrevet, ble preget av de spesielle forhold og oppjagede tempo som var under vintersildfisket. Det er først nå, 40 år etter, at Ragnvald Johannessen, Onøy, vil fortelle om dem.

Forlis på Røsthavet.
Natt til 18. mars 1964 var ”Nargtind” hjelper for ”Havsilda” av Meløy. Det var Nils og Torleif Torrisen fra Meløy som eide den. De lå sør for Værøy i Røsthavet, og ”Havsilda” hadde hatt kast og fått lastet inn ca. 1000 hektoliter sild i rommet. De brukte kraftblokk og hadde nesten fått hele nota inn på galgedekket, bare litt av øret hang ute. Mannskapet på ”Nargtind”syntes at de hadde gjort jobben og ville gå videre, for de hørte i radiotelefonen at det var andre snurpere som ville ha hjelpere. Ragnvald Johannessen svarte at han gikk ikke fra ”Havsilda” før hele nota var inne. Ellers brukte han å være snar til å kjøre til neste båt, men noe sa at han måtte vente til denne båten var ferdig med å få inn hele nota.

To, tre minutter seinere la plutselig ” Havsilda” seg over på siden, fyltes med vann og begynte å synke., og her gjaldt det å handle raskt. Båten lå med litt av styrehustaket over vannet, og her greidde 9 av mannskapet å berge seg opp. Anders Kvitvær, bror til Lars, kjørte snurpebåten og Birger Johannessen, sønn til Ragnvald, var også med. De var da snar til å manøvrere notbåten bort til de skibbrudne. Her fikk de reddet alle 9. ”Havsilda” lå ennå med baugen over vannet, og her hadde den 10. av mannskapet greidd å komme seg opp. Han ropte om hjelp, og Ragnvald Johannessen prøvde å komme nær opp til han med ”Nargtind” og fikk ropt til han at han skulle ta det med ro for han ville også bli berget. Det var jo store dønninger, men notbåten kom fram til han og fikk også berget han. Ikke lenge etter at dette skjedde, sprang plankene framme i baugen, og ”Havsilda” sank.

Alle 10 av mannskapet på ”Havsilda” var nå berget, men ettersom ”Nargtind” var midt oppe i fisket, hadde de liten lyst til å gå til lands med dem. Oskar Torrisen hadde da nettopp lastet sin båt, og de tok mannskapet med til lands. De skulle til Halsa, så de skibbrudne kom derfor heim nesten med en gang. Tre av dem var fra Bjerrangsfjorden. Ragnvald forstår ennå ikke hvorfor ”Havsilda” trillet rundt. De hadde fått opp posen i nota, så ingen ting skulle tilsi noe farefullt. I en samtale jeg hadde med Nils Torrisen i mai 2002, mente han at kraftblokka gjorde at stabiliteten ble forandret. Øvre dør i maskinrommet var også oppe, slik at båten hurtig ble fylt med sjø da den la seg over. Han berømmer også innsatsen til karene ombord på ”Nargtind” for deres snarrådighet og hjelp.

Redningsdåd utenfor Runde
Andre gangen ”Nargtind” reddet et båtmannskap, var i mars 1959. De lå da som hjelpefartøy ca. 25 mil nordvest for Runde i Møre-og Romsdal. De hadde vært hjelpebåt til tre snurpe-båter den dagen, og det var begynt å mørkne. Hele mannskapet var kommet om bord i ”Nargtind” og skulle til å spise. Det ble ofte lenge mellom hvert måltid når de var på dette fisket, for det var ikke tid til mat mellom hvert nytt oppdrag. Den dagen hadde de vært med på tre kast, og mannskapet var derfor både sultne og trøtte.

På den tid hadde de store snurpefartøyene to notbåter som de hadde sildenota om- bord i, en halvdel av nota i hver båt. Under fart til eller fra feltet, heiste de notbåtene opp i davidene, en på hver side. Størrelsen på disse båtene var 30-35 fot, så det var en stor vekt. Når de kom på feltet, gikk mannskapet i notbåtene, 6-7 mann i hver, og kjørte ut nota i en stor ring. De møttes og la båtene baug mot baug og snurpet nota sammen. Dersom det var mye sild i nota, kom hjelperne med sine notbåter og la dem i en lenke med de andre båtene. Hjelpebåtene kunne også føre fangsten til lands.

” Suløya” hette en snurper fra Sula kommune som hadde tatt full last i båten. De skulle gå til lands med fangsten, men ville slippe å slepe snurpebåtene etter seg. Det var tross alt 25 mil å kjøre med full last. ”Vitra” var en annen båt fra Karmøy som hadde vært med som hjelpeskøyte til dem, og de skulle slepe snurpebåtene til ”Suløya” til lands. De hadde da tatt slepelinene fra ”Vitra” og brukt dem til å slepe snurpebåtene med. Uheldigvis la de begge båtene side ved side. Da de satte opp farta, fosset derfor baugsjøen inn i begge snurpebåtene, og vannet begynte å fylle båtene. Mannskapet var ennå om bord i snurpebåtene, 5 i den ene og 6 i den andre. De forsøkte å kutte sleperne, men da de var av wire, greidde de det ikke med bare tolleknivene. De greidde heller ikke å få kontakt med ”Vitra”. Båtene fyltes da etter hvert med sjø og begynte å synke. Mannskapet ble nå etter hvert kastet i sjøen.

Om bord i ” Nargtind” hadde de en sterk etterlengtet matpause, men de lå like i nærheten da dette hendte. Ragnvald Johannessen gikk tilfeldigvis ut og fikk da se det dramaet som utspant seg. Han så mannskapet fra snurpebåtene som lå bortetter sjøen som ”kobber”. Det som nå skjedde gikk svart raskt for seg. ”Nargtind” kjørte bort til havaristene, mens både Lars og Anders Kvitvær og Johan Lorentsen hoppet i notbåten og kjørte til hver enkelt av de skipbrudne. De berget da i alt 9 av mannskapet. Dette tok jo litt tid, men Ragnvald så at en annen av mannskapet, en ca. 55 år gammel mann, forsvinne ned gjennom sjøen. Dette gjorde et svært sterkt inntrykk på han.

Ragnvald hadde også med en gang kalt opp andre båter som lå i nærheten over kanal 90 på radiotelefonen, og flere av dem kom snart til. En av båtene fikk så den 11. mannen opp. Han var i svært dårlig forfatning, men de heiste han inn og la han på romluka. Der fikk de liv i han igjen, og ved hjelp av radiotelefonen fikk de kontakt med en lege som rettledet dem videre. De skibbrudne som ”Nargtind” berget, ble stelt godt med. De var jo gjennomvåte, så de fikk bl.a. undertøyskiftene som mannskapet på ”Nargtind” hadde med. Da dette hendte langt til havs, gikk ”Nargtind” inn til Ålesund med de reddede.

Seinere har ikke noen fra ”Nargtind” hørt noe fra verken mannskapet eller andre. I en avis ble det skrevet om denne redningsdåden, men her hadde båtnavnet blitt til ”Narviktind”, så derfor ble det vel en misforståelse , slik at ”Nargtind” ikke hørte mer om dette. Og mannskapet gjorde heller ikke noe for å oppklare det. Etter denne hendelsen ble det ikke lov til å ha med flere enn to mann i snurpebåtene når de måtte slepes.

Redningsdåd utenfor Sula.
Tredje gang ”Nargtind” berget folk, var i 1964. Dette mannskapet var fra en hjelpebåt på Haltenbanken utenfor Sula på Trøndelagskysten. Båten hette ”Drønøy”, var fra Rogaland og skulle være hjelper for snurpefartøyet ”Grøntvedt”. Denne hjelperen var stor og lastet ca. 2000 hektoliter. Den hadde hovet inn sild, men hadde tatt inn for mye slik at den holdt på å trille rundt. Sjøen hadde også fylt maskinrommet . Dermed stoppet motoren. ”Nargtind” var like i nærheten, kjørte opp på siden av ”Drønøy” og fikk fast slepertrossen i båten. Da den nå begynte å synke, ble det stor påstand på trossene. De hadde brukt sterk nylontrosse, og hvis de skulle skjære av den, ville rekylen gjøre det svært farlig. Heldigvis hadde de også ei annen trosse som var festet i den andre rekka, ellers ville rekka ha gått ut. Til slutt gikk nylonen av, og ”Drønøy” sank. Men ”Nargtind” hadde da fått berget de 4 av mannskapet som var ombord.

Her var det Lars og Anders Kvitvær og Johan Lorentsen som var i notbåten og reddet dem. Etter at de hadde plukket dem opp, måtte ”Nargtind” gå helt til Kristiansund med de reddede.” Nargtind” hadde da i disse 3 redningsaksjonene reddet til sammen 23 fiskere fra drukningsdøden.

Dramatikk på Folla         
Det var ikke bare fiskere fra andre båter som Lars Kvitvær og Ragnvald Johannessen var med å redde. Flere ganger kunne storm og uvær gjøre livet farefullt for dem sjølv, og bare tilfellet ville at de og mannskapet berget livet.

Før de fikk bygd ”Nargtind”, hadde de hatt båten ”Øyskjær”. De hadde allerede i 1950 blitt deleiere i den sammen med Johan og Arthur Hågensen fra Tomma. Seinere overtok de hele båten. Med den driftet de på ”bomsen” under storsildfisket, med not etter seien og skreien i Lofoten De hadde bl.a. fått skiftet motor i den, og enkelte ganger kunne de ha problemer med sylinderen slik at stempelet satte seg fast. De hadde heller ikke nok rednings-utstyr om bord. Det var jo mange forordningar og påbud på den tid, bl.a. om redningsvester og lignende, men kontrollørene hadde ikke tatt dette på alvor slik at mange nødvendige ting ikke ble kjøp inn.

En gang i 1953-54 var de på heimtur fra ”bomsen” og skulle over Folla. Når et fiske var over, hadde fiskerne det vanligvis travelt med å komme heim. Slik var det denne gangen også, og da de hadde kommet til Buholmråsa, sør for Folla, blåste det liten storm fra sørøst. Plutselig stoppet motoren, og de rak nedover mot ei lykt som heter Saksa. De lot ankeret gå ut, men enda de tørnet ut to lås kjetting ( ca. 40 meter), tok det ikke botn. Det var nærdjupt her, ca. 30 favner, og båten kastet seg i sjøen. De drev nærmere og nærmere skjæret, og det så ut for at båten ville bli knust i brenninga. Til sist kom det ei stor båre og kastet båten over odden på skjæret og inn i smulere farvann.

Nede i maskinrommet arbeidde mennene febrilsk med å få motoren til å gå , men da sylinderen var ny, hadde den kilt seg fast. De måtte derfor bryte den løs, og til slutt ville motoren starte, men gikk vrangveien. Etter et nytt forsøk tente motoren, men da hadde båten blitt kastet over skjæret og hadde berørt skjæret med stilken bak. Heldigvis visste de ikke hvor alvorlig situasjonen var, men de merket at roret var trykket opp gjennom dekket. Mannskapet trykket det ned igjen, og ettersom det kom mye sjø inn i båten, måtte de gå med full kraft på lensepumpen. Denne var godt dimensjonert så det kom det ikke så mye vann inn i båten.

Dette var dramatiske minutter og sekunder for mannskapet. Redningsvester hadde de ikke, men flere var gode til å svømme , så nær som to. Lykten på Saksa sto på føtter som hadde stige, og det var bare 10-15 meter til den. Dermed mente de at flere kunne redde seg opp på den, men ellers ville det ha gått liv tapt. Det var jo heller ikke andre båter i nærheten. Lars Kvitvær hadde som bas alle pengene de hadde tjent på denne turen i ei pengebok. Den hadde han i en innertrøylomme, og han knepte trøya godt igjen. Han tenkte som så at dersom han omkom og han seinere ble funnet, var mannskapslotten berget.

Men det gikk bra denne gangen også, og mannskapet ble ikke våt engang. De skulle heim, så de bandt roret godt fast, satte lensepumpa på for fullt og gikk nordover. Det blåste jo liten storm, men etter 15 timer kunne de legge til kai heime på Onøy. Etter at motoren hadde vært stoppet i to timer, så de at båten holdt båten på å synke. Ved hjelp av to lensepumper på dekk fikk de sjøen pumpet ut og gikk direkte til slip i Sandnessjøen. Der ble de svært forbauset over å se at hele stilken var borte, og det var utrolig at de hadde kunnet gå fra Folla og heim i den forfatninga. Og i tillegg hadde det blåst liten storm.

Etterord
Lars Kvitvær og Ragnvald Johannessen hadde i et langt fiskerliv delt alle strabaser, inntekter og utgifter i forbindelse med ”Nargtind”, og hatt mang en dramatisk situasjon å tenke tilbake på. Fra uerfisket i Selvær, harde tørn på Sjona i ungdomsåerne, til fiske i Lofoten med torskenot, fiske etter seien, et stresset liv på bomsen og ikke minst fisket med størjenot. De var i mange sesonger på bankfisket, og ei tid på fiskerioppsyn i Finnmark og i sjøheimeværnet her på Helgeland. I 1967 gjorde alder og slitet sitt til at Lars Kvitvær solgte sin halvpart i ”Nargtind” til Ragnvald Johannessen. Lars hadde ikke noen etterfølgere som naturlig kunne overta hans del, mens Ragnvald Johannessen hadde sønner som hadde vært på fiske med båten allerede fra 1962. Lars Kvitvær fikk i stedet bygd en 26 fot sjark som han driftet med i mange år på uersjøen i Selvær eller som heimefisker. Han døde i 1987.

Ragnvald Johannessen har for lengst overlatt ansvaret i familierederiet til sine etterkommere, med vi finner han ofte som notbøter på bryggeloftet. Han går nå i sitt 83. år. Han har vært min informant til denne artikkelen, og har et fantastisk minne der han forteller fra sitt lange liv i fiskebåten.     Han blir særlig ivrig når han forteller fra størjetiden, og husker tilbake på konkurranse og kameratskap med andre båter. Navn som Solværskjær, Kvitvarden, Plankton, Åsgrunn, Salthammer, Lovundfjell, Familien, og mange andre trauste båtnavn svirrer i minnet. Og hvor er de nå? Nå er det bare Nargtind og Slettholmen igjen i Lurøyfjæringen. Ragnvald Johannessen minnes også mannskapet om bord på ”Nargtind”. De fleste var familiefolk fra Onøy : Foruten seg sjølv og Lars Kvitvær var det Anders Kvitvær, Håkon Jenssen, Arthur og Willy Aagesen, Ivar Torleif Naustvold og andre. Allerede i 1962 kom de unge sønnene Birger og Rudolf om bord i ”Nargtind”. Arne Bentzen fra Onøy hadde tidlig de nødvendige skipper-papirer. Han var i 1953 skipper på ”Øyskjær”, og seinere i tre år på ”Nargtind” til Ragnvald sjøl hadde det nødvendige sertifikat og overtok ansvaret på broen.

I 1996 ble gamle ”Nargtind” solgt til en makrellfisker fra Sula ved Ålesund der den ennå er i full drift. Samtidig fikk familierederiet bygd en ny båt på Sleneset, og den har også fått navnet ”Nargtind”.

 

Denne artikkelen er skrevet på grunnlag av kassettopptak av Ragnvald Johannessen og samtaler med flere av mannskapet om bord i Nargtind.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *