Av Anders Moe Rognhaug
Hentet fra Årbok for 1991
Nord-Trøndelag Historielag
Redaksjonsnemnd: Aa. Bjørgum Øwre, Eldrid Moen, Olav Skevik
Steinkjer Trykkeri A.S 1991

D/S Innherred

No pipe dampen!

Det er i grunnen rart for meg å tenke på at jeg, med mitt mer enn femti år lange medlemskap i Nord – Trøndelag Historielag, og med en ellers ganske utstrakt skribentvirksomhet, ikke har funnet anledning til å skrive noe for årboka. Og det kan bero på så mangt. Det som nå foranledninger at jeg tager pennen udi min hånd er to artikler i årboka 1990 som spesielt fanget min interesse. Forfatterne er henholdsvis Gunnar Lindmo og Annemor Frisli. Begge med tema fra lokaltrafikken på Trondheimsfjorden og Beitstadfjorden.

Så vidt jeg har bragt i erfaring, ble Innherreds Aktie Dampskipsselskap stiftet i 1900 – ved sammenslåingen av tre selskaper:

Levanger Dampbåtselskap
Inntrøndelagens Dampskipselskap
Steinkjer Dampskipselskap

Det nystartede selskapet fikk som disponent A. Kleven, som i sin tur ble etterfulgt av Reidar Kleven. Og flåten vokste etter hvert fram med Havda, Namsos, Steinkjer, Kong Oskar – og til sist Innherred, som i forhold til sine forgjengere ble noe av et flaggskip, med større lasteevne, høyere standard og større marsjfart. Det første skip som trafikkerte ruten på fjorden var Hjuldamperen Nidelven, som gikk prøvetur allerede i 1850, altså for halvannet hundre år siden.

Gunnar Lindmos ruteplan minner meg om den populære tirsdagsruta, med avgang grytidlig fra Steinkjer, og ankomst Trondheim allerede ved titiden. Her fikk man hele dagen for seg – med overnatting. Også hele neste dag hadde man til by-rådigheter til kl.16. Så ble det kveldstur innover fjorden, med ankomst Steinkjer senkvelds. Og da syntes man å ha gjort en skikkelig bytur. For mitt vedkommende ble slike fjordturer med sin avveksling fra hverdagen aktuelt da jeg nådde opp i voksen alder.

Min aller første tur med lokalbåt inn fjorden fra Trondheim opplevde jeg som smågutt. Det var allerede i 1918, etter første verdenskrig, og vant som jeg var med skipstrafikk fra andre steder der vi hadde bodd tidligere, som var uten vegsamband og avhengig av båt og skipskjøl, syntes jeg at jeg nå var havnet i en holk. Den gjorde da visst ikke sju knop engang. Hurtigruta gjorde tolv, visste jeg, og det var andre greier! Jeg var nok litt blasert overfor andre gutter om bord, som tydeligvis syntes at denne balja var noe. Jeg som syntes jeg var fullbefaren ante jo at de ikke hadde sett en skikkelig stor dampbåt engang!

Bakgrunnen for min naive arroganse skrev seg fra at jeg likte meg på sjøen, og hadde et godt forhold til alt som luktet av sjøtrafikk. Hadde jeg ikke klatret helt opp i riggen på ei stor jekt kanskje? Jeg syntes det var festlig med dampfresinga av donkien, rasling av rorkjetting, og glitrende belysning, tilmed babords og styrbords lanterne i grønt og rødt. Disse skipslysene var jo det eneste jeg hadde sett av elektrisitet inntil da.

Ettersom far hadde forflyttet seg mellom forskjellige lærerposter, var jeg blitt intim med mange lokalbåter både nord og sør på kysten. At det senere skulle lage seg slik at jeg skulle reise hele kysten Bergen-Kirkenes, er en annen historie. Det var med samtlige båter, tilhørende hurtigruteselskapene Nordenfjeldske, Vesterålske og Bergenske. Det ga uforglemmelige minner fra maksvær og blid dønning, til storm og stampesjø. Jeg ble sjøvant og sjøsterk – men fullbefaren ble jeg nok ikke. Derimot fikk jeg den største respekt for sjøfolkene, mannskap så vel som offiserer.

Men det var på Trondheimsfjordens vover vi skulle junge denne gangen – for første gang. Den aktuelle skute var Kong Oskar med kaptein Nilsen, som hadde arbeidet eg opp fra matros via styrmann til skipsfører. Vi bodde i Bjørnør nettopp da, og da far fant å vill benytte sin lærerferie til et tegnekurs i Trondheim, falt det også naturlig for resten av familien å ta sommeropphold hos morfar i Sør-Beitstad. Derfor denne langtekkelige fjordturen innover fra Trondheim – med de siste anløp Ramberg, Granhus, Malm – og endelig Hjellbotn.

Men på Hjellbotn ble dampen liggende over natten, slik at vi først kom til Steinkjer og en ventende vognmann på kaia ut på morgenkvisten! Da var alle blitt temmelig ”urven”. – Men enda tok det sin drøye tid for hesteskyssen skulle rakle oss utover til Sør-Beitstad, for det var mange grinder som skulle lukkes opp og igjen underveis.

Som pedant til Annemor Frislis historie om Leksvik-amerikanerens bitre erfaringer med Strindfjorden kan anføres, at vi opplevde noe av det samme i vår familie: Etter at vi hadde bosatt oss i Sør-Beitstad, fikk vi en sommer besøk av noen slektninger fra Bjørnør. De kom med toget til Steinkjer, men bestemte seg for å ta lokalen tilbake til Trondheim. En eller annen kom da til å ymte frampå om at Strindfjorden til tider kunne ha det med å vise tenner. Vedkommende ble møtt med et overbærende smil.

–    ”Jeg har da gjort Atlanteren to ganger tur/retur uten å merke til sjøsjuka. It will be fine, you bet!"

Senere fikk vi høre at selv om Strindfjorden slett ikke hadde vist seg på sin mest umedgjørlige side andgjeldende dag, så hadde en da klart å legge Bjørnør-amerikaneren i dørken. Og det syntes vi var moro!

For noen år siden kom kaptein Lindmo og jeg til å dele rom på sykehuset, der vi begge var innlagt for samme lidelse. Oppholdet ble gjort vesentlig lettere for begges vedkommende da vi kom inn på temaet båter og sjøfart. Det er underlig hvordan felles interesser kan skape trivsel og kontakt selv i en noe spesiell situasjon.  

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *