Kilde
UTKANTLIV
BILDER FRA EN NORD-NORSK FJORDBYGD
Frithjof Vang
©Gyldendal Norsk Forlag A/S 1977
ISBN 82-05-10605-3

Nordbygda og sørbygda

Den smale, trange fjorden deler det vesle samfunnet midt i to. Som om naturen har bestemt at de to stedene skal ligge hver for seg, og ha råderetten sjøl over sitt eget liv. Men bedreviterne i byen, som satt bak store skrivebord og prøvde å få tida til å gå, fikk bruk for slike småsteder å eksperimentere med. Ekspertene og planleggerne som satt og flyttet grenselinjer på papir, og byttet om på tallene for at de skulle stemme med den riktige fasiten —. De to småkommunene ble ubønnhørlig tvunget sammen til en stor — stikk i strid med folket sine ønsker, uten at noen tok hensyn til protestene.

Alt som er smått, skal værsågod bli stort — for det store er det gilde og det gjeve, mente planleggerne

Utvika ligger på nordsida av fjorden — og de som tapte mest, var de som bodde der. Alt ble bestemt i Innvik på sørsida, storsentret som den nye kommunen skulle styres fra. Utvikingene fikk komme dit ifall de trengte noe, stille seg i kø, og vente. De reiste ofte fattigere heim over fjorden igjen.

Der er ingen vei rundt fjorden, det ville koste millioner å sprenge veien gjennom steinura og brattflågene. Brua over Smalsundet eksisterer bare på papiret, men ei rivandes fin bru er det. Forresten er det bare navnet som er smalt. Sundet er bredt nok, det — 406,5 meter fra den ene bredden til den andre.

Innvik-folket trenger knapt noen bru — de er der de skal være, på den rette sida. Det er de på vrangsida i nord som vil ha bru, så de kan komme seg tørrskodd til kommunesentret. Men ikke har de penger, og ikke har de flertall i kommunestyret. Maser og kjaser gjør de likevel — og gir ikke fred før de får avsatt en liten rund sum til brufondet. Fondet vokser omtrent like fort som brua stiger i pris, fra det ene året til det andre.

I dag koster Smalsundbrua 4 259 608 kroner og 47 øre. Men så har den to kjørebaner, og fotgjengerfelt på begge sider. Bedre bru finnes ikke nord for Polarsirkelen.

Innvik pekte ut seg sjøl til storstedet i nykommunen. For her er det storparten av folket bor, i hvert fall det som kalles storfolket, de som har de flotte husene, de dyre båtene og bilene. Her er prektige forretningsbygg — veiene er breie og går i alle retninger. Sentralskole og kino er det óg, og et lite skiferbrudd som sysselsetter noen trengende. På havna ligger ishavsskutene og storskøytene og venter på sesongen — og på notbøteriet hannes Lund er det nok å gjøre for de gamle kallene som engang har vært sjødyktige. Husmødrene i Innvik behøver ikke sitte heime og kjede seg og passe ungene, de kan komme seg ut og kjenne at de lever som moderne mennesker. I Innvik er det daghjem for ungene, og rekefabrikken på Neset fungerer som et daghjem for mødrene. Folk forstår å innrette seg på storstedet. Klart kommunesentret måtte legges her —.

Alt er annerledes på nordsida av fjorden. I Utvika er det lenger mellom gårdene, landskapet er brattere og barskere. Og naturen har gjort folket som bor her mer stridbare og steile. De er vant til å måtte slite hardere, bakse seg fram i ulende og motvind for å holde liv i seg. Jorda er skrinnere, du må leite under berg og stein om du skal finne den. Men folk har klort seg fast bortetter liene, og verger og verner om det de har. Og kaller du det skrap, så må du bare ikke prøve på å ta det fra dem! Det kan bli stor strid om en liten steinrabb i Utvika —.

Men utvikingene kan også holde sammen. De står skulder ved skulder i striden mot makter og myndigheter utenfra. Det er en evig maktkamp mellom sør og nord, om hvordan godene i storkommunen skal fordeles. Innvik som har mest, forstår å skaffe seg enda mer, får aldri nok. Storstedet vokser for hver dag, og småstedene skrumper inn. I kommunestyret sitter innvikingene og bestemmer alt. De praktiserer folkestyret når de sitter der og teller nesetipper i kommunestyresalen. Det er flertallet som har makten — og makt blir rett.

Utvika er og blir utkanten — som må ta til takke med det som blir igjen når storstedet har fått sitt. De som bor der er ikke mange nok når de store avgjørelsene skal treffes. Men heldigvis har de vært sterke nok, til å tåle følgene av store avgjørelser.

Sterkest av alle er kanskje Frans, fiskeren.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *