Internt referansenummer: 20.08.2011 – BOK
Kilde:
GJEMT, MEN IKKE GLEMT!
(Fortellinger om bygdeskikkelser, liv og levnet på Tjøme i gamle dager)
Abraham Johansen
Gjenfortalt av HAAKON BJERKØE
Utgitt av TJØME KOMMUNE
Trykt i Tønsbergs Aktietrykkeri i 1977
Klikk her for å lese ”Forordet”.

Nordistua og folket der

Det er ikke mange tjømlinger som i dag forbinder noe som helst med navnet Nordistua, og rart er vel ikke det. Nordistua eksisterer nemlig ikke lenger, for gården brant ned omkring 1880. Nordistua var altså en gård, og den lå på Glenne, omtrent hundre meter sydøst for Glenne gård og pensjonat. Alle spor etter de menneskene som engang strevet der er borte, men det kan kanskje likevel være av en viss interesse å høre litt nærmere om noen av dem.

Først på 1800-tallet kjøpte en mann fra Lardal en halvpart av Nordistua. Mannen het Mattis Hansen, men han gikk mest under navnet Mattis Smukkestad, vel etter gården Smokstad i Lardal. Den andre halvparten av gården var bygslet bort til en mann fra Sandø, Jørgen Hansen. Han satte seg senere opp hus omtrent der hvor Glenne pensjonat nu ligger.

Mattis Smukkestads datter Marthe giftet seg med skipper Anders Henriksen fra Glenne og fikk med ham fire barn: Mattis han var blind, Gjert — han forsvant i utlandet, Hans — han forble ugift hele sitt liv, og datteren Anne Marie, på Glenne kalt Anne Mærjæ.

Anders Henriksen forliste i Kattegat. Skuten drev inn på Anholt, og hele mannskapet frøs i hjel. Blant besetningsmedlemmene befant seg også Anders Henriksens svoger, Jørgen Hansen. Da han ble borte, gikk det etterhvert dårlig for familien, og det endte med at Mattis Smukkestad måtte overta også den eiendommen. Men heller ikke Mattis klarte å sitte med den så lenge, han ble jo gammel etterhvert, og gården ble solgt til Jens Andersen Riis, mest kjent under navnet Jens Merræbyttær. Han var hva man i dag ville kalle en «tøffing»! Han prøvet å ta seg til rette på alle måter og gikk ikke av veien for å bruke vold. Noen eksempler vil vise hva slags kar han var.

Grensetvister ble det således mange av etterhvert på Glenne. Jens Merræbyttær flyttet gjentatte ganger på delemerker mellom gårdene, hvilket folk selvsagt ikke ville finne seg i. På min fars eiendom kan jeg godt huske at det lå noen digre atener — delemerker, som det ble sagt at Jens hadde flyttet på dengang Markus Glenne eide gården. Hans anstrengelser hadde imidlertid vært forgjeves.

På Nordistua satt som nevnt Marthe igjen som enke. Engang skulle hun visstnok ha sagt til Jens at «han fikk oppføre seg som folk». Dette tok Jens meget ille opp. Han skulle sannelig vise Marthe hvem som var herre og mester! I tre samfulle døgn terroriserte han folket på Nordistua. Han red rundt huset, gjennom husets svalgang, herjet og bar seg. Noen få korte opphold i herjingene hans gjorde det mulig for en svenskejente de hadde på gården, å komme til fjøset, slik at dyrene fikk det aller nødvendigste av fôr og stell. Men til slutt gikk det galt med henne. Jens sov ikke som hun trodde. Før hun visste ordet av det var Jens over henne og dengte og slo henne så blodet rant. Hun klarte såvidt å komme seg vekk, og det eneste hun da tenkte på, var å komme seg til tinghuset på Øgarden (våningshuset på Gon gård). Sorenskriveren og hans skrivere holdt ting der akkurat da. Skal si det ble oppstuss i salen da svenskejenta rev opp døren og tumlet inn — forslått, blodig og halvnaken. Hun fikk forklart hva som hadde hendt, og ba innstendig om at de måtte gripe inn. De høye herrer var imidlertid ikke innstilt på å gjøre noe som helst, Jens var de tydeligvis redde for. Da ble svenskejenta arg, og med fnysende stemme sa hun: «Ja, om inte jag får rätt i Norges land, så ska’ jag gå på mine bare fötter til Sveriges konung, för rätt ska’ jag ha!»

Et par dager etter denne tildragelsen hadde Jens stjålet korn på Holtan, fra Thorbjørnsen på Øvre Holtan. Da det hadde rimet om natten, var det imidlertid ikke vanskelig å følge sporene fra Holtan til Glenne, til Jens Merræbyttær.

Jens ble satt under tiltale, ikke bare for dette tyveriet, men også for en hel rekke andre gale ting han hadde gjort. Han ble idømt en lang fengselsstraff, og gården hans ble solgt mens han satt inne. Han som kjøpte gården til Jens, solgte den snart igjen, til Anond Gjertsen. I hans slekt ble gården lenge.

På sine eldre dager besøkte Jens Mærræbyttær Tjøme. Han stakk da innom Marthe og slo av en prat med henne. Der traff min mor ham. Han var da en hvithåret, skrøpelig gammel mann som stavret avgårde med en kjepp.

Marthe drev Nordistua med stor dyktighet. Hun brøt opp ny jord i Glennerønningen, og om sommeren bygget hun med leid hjelp steingarder rundt hele eiendommen.

Da Marthes sønn Hans som skulle overta gården, døde, overlot Marthe gården til sin datter Anne Marjæ og hennes mann Søren Larsen fra Sandbekk.

Da Søren Larsen var sjømann, kom driften av Nordistua etter dette til å ligge i Anne Marjæs hender. Også hun drev gården på en utmerket måte.

Anne Marjæ kan jeg godt huske fra jeg var guttunge. Hun ble svært gammel, 96 år, og etterhånden også svært tunghørt. Forståelig nok bød det derfor på visse vanskeligheter å føre en samtale med henne. Engang min bror og jeg gikk gjennom gården hennes, oppdaget vi at et par av kuene var kommet inn på forbuden mark. Vi sprang bort til Anne Marjæ for å si fra til henne, slik at de kunne få tatt hånd om dyrene. Vi gjorde de aller største anstrengelser for å få fortalt hva vi hadde oppdaget, — vi nærmest skrek til slutt, men alt var forgjeves. Da sa Anne Marjæ: «De’ å snakke te mæ, de’ er som å snakke te Herklås de’, guttær!»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *