Kildeinformasjon:
BokaInternt referansenummer: 11.03.2013 – A
Kilde:
Fjellfolk og villmark
Av: Svein Hovet
Klikk her for å lese om Svein Hovet på Setesdalswiki
Klikk her for å lese omtale av Svein Hovet hentet fra bokens omslag
Illustrert av: Solveig Muren Sanden m. fl.
P.F. STENSBALLES FORLAG – 1981
ISBN. 82.7004.1807

 

 

Oksekjøreren

NB! Bildet er kun et illustrasjonsbilde.

Det er vel knapt noen her i landet som kjører med okse lenger, det går så altfor langsomt i vår maskinalder. Men for en tid tilbake fantes det en og annen kjøreokse i bruk, og vi vet at i enkelte andre land i verden blir det fremdeles kjørt med både kuer og okser. Jeg hadde en gang en nabo som drev litt med oksekjøring så jeg fikk se hvordan det gikk for seg. Jeg har aldri kunnet glemme hvor uhyggelig han slo oksen når den la vrangsiden til, og det gjør okser iblant. Da hjelper det ikke å pryle dem, oksen tar ikke imot juling, og denne mannen kjente altfor lite til oksenaturen til å kunne drive med oksekjøring. Når oksen la seg pladask i veien og ikke var til å rikke, tok mannen en staur og gav seg til å peise og slå av alle krefter, men det hjalp ingen ting. Oksen reiste seg ikke igjen før den selv fant det for godt, og det kunne såmenn ta tid. Under kjøring tar oksen det også med stor ro, den har aldri hastverk. Likevel kan den være lynende rask når den bare vil det selv.

Men den som har fortalt meg mest om oksenatur og oksekrefter, er oksekjøreren Bjørgulv Myhola fra Bygland i Setesdal. Han var lenge den mest kjente oksekjører på Sørlandet — ja, kanskje i hele landet. En lang rekke okser hadde han lært opp for kjøring, og solgt dem til folk som ville bruke dem istedenfor hest. Han visste hva slags skole oksen måtte ha. — Den som skal kjøre med okse må ha mye av tålmodighet, sa han. Og det hadde han rett i, det nytter ikke for en snarsint mann å kjøre med okse!

Bjørgulv var født og oppvokst på fjellgården Myhola langt inne i fjellet, og en ekte fjellmann forble han hele sitt liv enda om han seinere flyttet til bygda. Han var en røslig kjempekar, høy og grovvokst. Men så var han også runnet av en gammel kjempeslekt i Setesdal så han hadde noe å slektes på. Bjørgulv hadde virkelig glede av å temme okser, han ble godvenner med dem og benyttet dem sjøl i all slags arbeid. Han visste at der fantes utrolige krefter i oksen, og han fikk bevis for at en okse kan vinne slagsmålet med en bjørn.

Da han en gang hadde en okse gående på beite i fjellet, kom en bjørn luskende en natt, og det var ikke lenge før de var i rykende slagsmål. Oksen hadde helde på frambeina, for at den ikke skulle komme så langt, men den røk straks han kom i slagsmål med bjørnen. Ingen fikk akkurat se på dette slagsmålet, bare merker etter det, men alt tydet på at det hadde gått hardt for seg. Det var svart og moldtråkket rundt omkring der striden hadde stått, og oksen hadde mange stygge risp på rygg og sider. Den var helt mørk av jord og blod. Bjørnen hadde nok til slutt måttet rømme opp i fjellet et sted, der kunne ikke oksen komme etter. Hvor mange sår bjørnen hadde etter oksehornene, fikk ingen si, men den hadde vel ikke rømt for ingenting. Oksen gikk sint i mange dager etter dette slagsmålet, buret og beljet og så etter bjørnen.

En fullvoksen okse har veldige krefter, og den bare vil bruke dem. Når det gjelder å dra et lass, kan den fullt ut tevle med en hest. Bjørgulv kunne fortelle om okser som kunne dra mer enn en hest. En dag han kom kjørende med sin okse, kom han forbi en mann som kjørte tømmer med hest. Tømmeret skulle trekkes framover en sandmo og ut på elvekanten. Stokkene var rå og tunge og skurte hardt i sanden, og hesten dro så det syntes knake i både bein og redskap. Likevel greide den bare to-tre stokker om gangen. Da det kom en liten motbakke satte stokkene seg fast, og hesten greidde ikke dra dem lenger. Mannen skrek og bråket, men hesten bare vrikket og sparket og kom ikke lenger. Mannen mumlet noe om at her måtte det nok to hester til. Da kom Bjørgulv til å nevne at han trodde nok oksen ville greie det, om han ble satt for lasset. Det mente ikke mannen, og lovet en usprettet brennevinsflaske som premie om oksen greide å dra stokkene ut på elvekanten.

Jo, Bjørgulv hadde lyst til å gjøre et forsøk. Dermed byttet hest og okse plass, og nå skulle det bli spennende. Oksen tok det med ro som vanlig. Men etter hvert kom han i sig framover så det skrapte i stein og røtter, og han gav seg ikke før stokkene var kommet på elvekanten. Så billig hadde ikke Bjørgulv ratt ei brennevinsflaske før!

Oksen er ofte blitt kalt småbrukerhesten eller husmannshesten, for det var nok helst de mindre bruk, de som ikke hadde råd til å ha hest, som benyttet seg av kjøreokse. Skulle man ale opp en okse til slakt, gikk det liksom for det samme om man i denne tida benyttet den til litt kjøring. Om vinteren ble oksen skodd med vanlige hestesko, og måtte også iblant brøyte seg fram på truger i djup snø. Folk hadde mye høy i fjellet, det måtte kjøres hjem på vinterføre, og ellers var det ved- og tømmerkjøring om vinteren. Men for den som kjørte med okse, var det nødvendig å ha rikelig av tålmodighet. Oksen hadde aldri hastverk.

Bjørgulv kom en gang i en meget vanskelig stilling, da han skulle inn i fjellet og ta inn en del tørrhøy han hadde liggende. Denne gang hadde han kløv på oksen. Det var stikkende varmt og oksen likte seg ikke. Bjørgulv hadde oksen etter seg i et band, men før han visste ordet av det la oksen seg flatt i veien, og det så ikke ut som han hadde tenkt å reise seg med det første! Bjørgulv ble helt fortvilet, han hadde hastverk, og han visste fra før at i slike tilfelle var det bare å vente.

Det hadde han ikke tid til, himmelen mørknet til, det kunne komme regn når som helst og ødelegge høyet. Da fikk han plutselig en lys ide. Han tok noen gamle sekker og klesfiller han hadde i kløva, lot oksen ligge der den lå og gikk et stykke opp i skogen. Der laget han seg til som bjørn så godt han kunne, og kom krabbende ut fm skogholtet på alle fire, knurrende og brøl-ende. Da spratt oksen opp som en gnist, senket hornene og gjorde seg klar til å ta mot bjørnen! Bjørgulv kunne ikke annet enn le, så reiste han seg opp og tok av seg fillene. Oksen ble merkelig flau og stille da han så hvem det var. Han la seg ikke ned igjen, og de gikk nokså raskt resten av veien og greide å berge høyet.

Den tid bjørnen herjet med buskapen på setrene var det ofte godt å ha med seg en stor okse som kunne være fører for flokken, og som kunne ta opp kampen med bjørnen om det trengtes. Folk hadde lite våpen å hjelpe seg med, og for det meste var det bare en eller to kvinner på setra. Det var nok mer sjelden at oksen greide å drepe bjørnen, men han bød ihvertfall motstand og kunne hindre at bjørnen fikk slå ned buskap.

En høstnatt, straks før buskapen skulle flyttes heim, gikk en stor bjørn og lusket omkring en seter. På denne setra var det bare en kvinne og den tolv år gamle sønnen hennes. Flere ganger før hadde de lagt merke til at bjørnen gikk og lurte omkring setervollen, og det kunne ikke være tvil om hva den tenkte på. Men denne kvelden hadde de sett at buskapen var svært urolig alt da det begynte å mørkne. Dyra måtte ha sett noe til bjørnen borte i skogkanten. Budeia og guttungen våget ikke å gå til sengs, de måtte se hva som kom til å hende.

Det ble heller ikke lenge å vente. Straks etterat det var blitt mørkt hørtes et forferdelig bråk ute på setra, med brøl og bjelleskrammel. Nå var nok bjørnen alt kommet inn i flokken. Mange av kyrne var bundet, men de slet seg løs og sprang vett-skremte omkring. Men der var en stor, svart okse som ikke ville rømme, og den kom snart i vilt slagsmål med bjørnen. De tumlet rundt og rundt, sparket og spente så jord og stein sprutet omkring. Det hørtes tunge pust og stønn inne i mørket. Guttungen var så redd og spent at han kjente mest ikke til seg, men likevel måtte han smette seg nærmere for å se hva som hendte der ute på setervollen. Han kunne såvidt skimte av og til at oksen fikk bjørnen på de svære hornene sine, og slengte den i bakken så jorda skalv. Men det hendte nok også at oksen fikk kjenne bjørneklørne rispe over lår og sider, uten at den syntes å bry seg om det.

Under dette uhyggelige slagsmålet på liv og død kom de nærmere og nærmere en liten myr, og la nok ikke merke til at der var farlig. Skulle oksen komme utpå myra ville den synke ned, og bjørnen ville få bedre tak på ham. Det gikk ikke bedre enn at de tumlet seg et stykke ut på myra, og man kunne iblant høre hvordan oksen slet med å få føttene opp av gjørma. Da sprang guttungen inn i seterbua etter en tyrifakkel som han tente på, og uten å tenke på at det kunne være farlig stormet han gjennom mørket mot oksen og bjørnen. Der stakk han den brennende fakkelen borti bjørnepelsen, slik at den tok til å brenne. Da ble bjørnen så redd at den rømte til skogs med et stygt hyl. Nå måtte den straks finne et vann som den kunne hoppe uti om han ikke skulle brenne levende opp.

Slike tyrifakler hadde folk liggende i seterbua om bjørnen skulle komme, for ild var av de ting som bamsen var redd. Guttungen lo godt da han stod der og så etter den brennende bjørnen. Oksen var fremdeles så sint at den ville sette etter bjørnen. Men den sank for djupt i myra og hadde nok med å komme seg inn på fast mark igjen. Det viste seg dagen etterat oksen ikke hadde fått noen alvorlig skade, bare noen risp i skinnet. Og bjørnen viste seg ikke mer ved denne setra.

På samme måte som hesten, har også oksen en forunderlig evne til å finne fram i storm og styggevær og veiløst terreng. Bjørgulv var en vinterdag innpå fjellet etter et lass høy. Da han godt og vel hadde lesset ferdig og skulle heimover, røk det opp med snøstorm så han bare kunne se noen få meter fremfor seg. Veien ble borte, og han visste ikke hvor han skulle gjøre av seg. Vinden var så bitende kald at den trengte gjennom alle klær, og han kunne ikke stå stille heller. Til all lykke hadde han et godt teppe over okseryggen. Men det var likevel umulig å være i ro for noen av dem. Og her var ikke noe sted å krype inn, ikke en gang en gammel høyløe. Høyet han hadde hentet var satt i stakk.

Da visste han ingen annen råd enn å sette sin lit til oksen. Det fikk gå som det ville, ett sted måtte de gjøre av seg. Bjørgulv grov seg ned i høylasset og lot oksen gå der den ville. Og heim kom de, oksen gikk sin jevne, seige gang til de var ved løa. Som rimelig kan være kjente Bjørgulv seg meget takk-nemlig mot denne oksen som hadde berget livet hans.

Vi kan spørre om oksen er intelligent. Det er visst mange som mener at det er heller skralt i så måte. Men sannheten er vel den at det finnes kloke og dumme okser, akkurat som det finnes kloke og dumme mennesker! En okse kan være snill som et lam mot de mennesker den kjenner og som steller godt med ham. Men olm og rasende mot andre mennesker og andre okser. En mann hadde en stor, svær okse som han kunne snakke til nesten som til et menneske. Sa mannen at oksen skulle legge seg ned, så gjorde den det, og ungene kunne sette seg på ryggen og halsen og leke med den som de ville. Men når denne oksen ble sint og kom i slagsmål med andre okser, ble den vill og farlig.

Det er kanskje ikke mange dyr som er blitt så pint og plaget av mennesker som oksen. Mange av dem som forsøker å lære okser opp til kjøring, benytter ofte en brutal og tankeløs framgangsmåte. De burde granske oksenaturen, så de kunne få litt kjennskap til det dyret de skal lære opp. Men isteden blir oksen pisket og slått. Ingen okse er blitt flink av piskeslag.

Bjørgulv Myhola hadde en stor kiste full av oksehorn. Når han åpnet denne kista, våknet så mange minner. Men sjelden vonde minner, for han hadde alltid stelt godt med oksene sine. Han kunne ta det ene hornparet etter det andre opp av kista og forteller livshistorien til den oksen som hadde båret hornene. — Dette er horna til den oksen som berget livet mitt i snøstorm, kunne han si. Alle hadde de hatt sine spesielle karaktertrekk. Det var vel knapt noen i landet som hadde stelt så mye med okser som Bjørgulv. Han slo dem aldri. Han tok dem med tålmodighet, forsøkte å bli godvenner med dem, fikk dem til å skjønne det han sa og gjorde, og neppe noen har hatt så flinke kjøreokser som han.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *