Internt referansenummer: 21.10.2010 – A
Kilde:
SAGN FRA ØSTFOLD
NORSK FOLKEMINNELAG NR. 59
K. Weel Engebretsen og Erling Johansen
1947
(Klikk her for å lese Forordet til boken)
(Klikk her for å lese Innledningen til boken)

Ola og brennevinstjuven

I gamle dager, for omtrent hundre år siden, var det flere på Kråkerøy som hadde svarteboka og kunne litt mere enn sitt kristelige Fadervår. En av disse hette Ola og bodde på en av gårdene litt lenger ute. Han kunne først og fremst mane fram styggen sjøl i veikryssene, og få ham til å gjøre hva han ville. Døde folk manet han også fram, og en gang kunne folk nede på veien se en kjerning som alt hadde ligget under torva i mange Herrens år.

Men Ola kunne flere kunster, han hadde evnen til å binde folk. Det fortelles at han engang kom kjørende fra byen med en brennevinsdunk bak på vognen. Han hadde vel saktens vært i Gamlebyen hos Dunke-Jon og fått den. Da han hadde kjørt en stund, ble han både trett og sulten og tok derfor inn på en av gårdene langs veien. Hest og vogn lot han stå utenfor ved grinda. Som han satt inne og pratet med gårdens folk, kom en guttunge inn og fortalte at det var folk ute og fingret med brennevinsdunken.

«Nå,» svarte Ola og ble rolig sittende som før. Da han endelig korn ut i veien for å fortsette hjemover, sto tyven og vred seg med hendene på dunken. Han var ikke god til å. få dem løs, og skrek og åjet seg ille da Ola kom. Men løs kom han ikke før Ola sjøl ville det.