Olaug Hofflund Forteller, Født 1894 (fortalt 1984 – 1986)

Kilde:
Husker du
Gamle Trondhjemmere forteller
Forfatter: Esther Nordmark
Strindheim Trykkeris Forlag 1989
ISBN: 82-90551-48-7

Jeg bodde i Dronningens gate vis a vis Stiftsgårdsparken. Jeg kan huske at smijernsstakittet der kom opp til kroningen i 1906. Først var det bare smijernsporten og et annet gjerde. Det var trær på trottoiret på den andre siden av gaten.

I 1901 begynte jeg i første klasse ved Sara Christies skole. Den lå i Kjøpmannsgaten 24, nedenfor Lorckgården. Det var en meget godt ansett skole, men den ble nedlagt allerede i 1917. Den var også for gutter, som fikk gå der i fem år. For piker var den også middelskole.

Vi lærte fransk allerede i fjerde klasse. Jeg kan huske at vi fikk lov til å ha med oss dukkene våre for at vi skulle fortelle hva de hadde på seg på fransk!

I femte klasse hadde vi tysk. Og engelsk startet vi med i sjette klasse.

Denne skolen ble jo kalt "snobbeskole" da! Jeg husker godt noen av lærerne. Det var en lærerinne vi kalte "Rotta", som dessverre ikke hadde evne til å lære fra seg. Og så var det en vikar, kandidat Glimme. Han syntes vi var en riktig kjekk fyr!

Vi gikk jo der da elektrisiteten kom, men den var visst så dyr at det var bare frk. Christie selv som fikk skru på bryteren. Det var i alle fall ingen av elevene som fikk lov til det!

Frøken Sara Christie var forresten et fantastisk menneske, som burde vært minnet for lenge siden! Hun var den første kvinne som kom på Stortinget!

Skoleveien min gikk gjennom Krambuveiten, som vi kalte "Skoleveiten" den gangen. Der var det en låve hvor de hadde kalkuner. Det hette jo at kalkuner var så sinte på rødt. Jeg brukte alltid rød pjekkert, og derfor var jeg så redd for at kalkunene skulle gjøre meg noe!

I skolen hadde vi allminnelig gymnastikk. Ellers gikk vi jo på skøyter enten på Skøytebanen på Nidarø eller på fortauene.

Og så gikk vi på danseskole. Det syntes jeg var fælt, og følte meg både tjukk og dum, og syntes ikke jeg kunne danse. Danseskolen holdt til i Trøndernes Arbeidersamfund, altså det som nå er Teaterloftet, tror jeg. Den første danselæreren vi
hadde, var Johannessn, den andre var Mikkelsn (!). Siden hadde vi frøknene Gad, de var bergensere. Det var alltid flere gutter enn piker på danseskolen den gangen. – Inne i gården der var det også en privatskole for piker.

Vi hadde jo endel leker den gangen også. Vi hadde fine dukker med dukkevogner. Det var flere leketøyforretninger også. I Dronningens gate 20-22 hadde Marianne Tandberg en butikk med leketøy og kortevarer fra 1901 til 1925. Hun leiet også ut karnevalsdrakter. Dessuten solgte hun hatter.

En annen leketøyforretning var Elstad i Thomas Angels gate, der hvor Dampvaskeriet kom senere. Thome, som lå vis a vis, hadde også leketøy. Dessuten var det Dopheide, hvor jeg fikk være med tante som kjøpte leketøy til dukkestuen min!

Dukkestuene var ofte kopier av voksnes stuer. I min dukkestue var det komfyr med spritapparat, den var tysk, tror jeg. Jeg både kokte sjokolade og stekte pannekaker på den. Det fantes noen engangs-stekepanner til 70 øre!

Jeg husker også en butikk de kalte Liekjelleren. Der var det kolonial og fedevarer.

Det var også en hattemaker i byen. Jeg tror det var han som laget kyser som vi kalte "kråker". Det var hvite små kyser for barn. Vi brukte muffer også for å holde oss varme på hendene. Muffen hang i en snor som gikk rundt halsen. De var ofte lagetav saueskinn og vi hadde tilsvarende kraver. Vi kalte det grå persianer.

Om våren hadde vi mange forskjellige uteleker. Men vi måtte fortsette med støvlene likevel. Det var sjelden vi fikk begynne å bruke lavsko så tidlig.
Først trillet vi kuler, ofte i søla ! Så hoppet vi Parris. Så ble det boldtur. Vi kastet ballen helt oppå markisene over butikkvindene. – Den tiden hadde vi langt hår og hatt!

Så var det en utelek som ble veldig populær. Det var djevlespill, som var moderne omkring 1906, tror jeg. Da var jeg i tolvårsalderen, og jeg "djævla" mye, som vi sa. Spillet besto av to kjepper med en snor imellom. På denne snoren skulle man ballansere en stor trådsnelle og vippe den opp i luften og ta den tilbake på snoren igjen. Det foregikk ute på gaten, og vi syntes det var veldig morsomt. De som var mest avanserte, det var helst de som var eldre enn oss, de gikk mens de vippet denne trådsnellen opp i luften og tok imot den igjen, gang på gang!

Klærne den tiden var jo helt annerledes enn nå. Likedan var det med skoene. Vi hadde lauparsko, det var nå helst om vinteren. Og så hadde vi lærstøvler med knapper, brune til pent bruk og sorte til hverdags. De var laget av chagrin-skinn. Vi knappet de lange knapperadene med skoknappere som kunne være både lange og korte. Da vi var mindre brukte vi noe vi kalte imiterte halvstrømper. Det var strikkete strømper som var avdelte i lyserødt og sort eller brunt! Om vinteren var de fleste av oss kledd omtrent likt fra innerst til ytterst : Innerst var det ulltrøye, så kom det linnet, gjerne med blonder, så var det heklet liv og to bukser, hjemmestrikkede strømper, og så noe som var som en kombinasjon av ragger og strømper, de var ribbestrikket uten fot, men de hadde en slags klaff fremover vristen og så var det strikk under foten. Skoene kunne være noe vi kalte "polarstøvler" eller "polarer" (etter Nansen). Siden kom det Excluders. De var av tøy og hadde spenne. De ble også kalt snesko. Så var det Finnsko. Enkelte hadde også "labba" til utebruk.

Før 1905 hadde vi bare oljelamper og ovnsfyring, men i 1905 fikk vi elektrisk lys! På kjøkkenet var det en 10-watts lynpære, i spisestuen var det 16 watt, og 25 watt i andre rom. Det ble betalt etter forbruk. Noen sa at elekrisk lys var farlig, man kunne bli syk av det ! – Kokingen foregikk med gass.

Hjemme hadde vi faktisk masse blar og bøker. Av aviser var det bl.a. Dagsposten, Ny Tid og Folketidende med redaktør Walseth. Nidaros kom i 1902.

Far var arkitekt. Han har bl.a. tegnet Vestre Folkebad, Elektrisitetsverket på Løkkan og Leirfossen. Han tegnet også alle bygningene til Landbruksutstillingen på Øya i 1902. Noe ble siden brukt på Stadion, og et stort hvitt hus ble brukt av Sør-Trøndelag Landbruksselskap der nede.

En stor portal oppe i Gangbrubakken hørte også med til utstillingen.

Det var ikke så "fedt" for arkitekter den tiden. Vi hadde pike (hushjelp) bare til 1901.

I den tiden gikk de voksne på søndagsvisitt til hverandre. Det var som regel en halvtimes besøk, og da ble det servert portvin og kjeks.

Det var vanlig at folk flyttet på landet om sommeren hvis de hadde anledning til det. Fedrene ble igjen i byen p.g.a. arbeidet, men de kom etter i helgene. Frosta var meget alminnelig som feriested for familier. Likedan var det med Melhus.

I gamle dager, før Gangbrua over til Stadion ble bygget i 1902, var det folk i midtbyen som ennå hadde sine landsteder på Øya, eller de bodde på gårder der. Da ble de rodd over elva når de skulle på sommerferie! Det var bl.a. familien Klem som bodde i Elvegaten. (Klem, Hansen & Co. Garveri og Lædervarefabrik).

Helmer Lundgren, som døde i 1913, hadde sitt landsted ved elven ved den katolske kirke. M.H.Lundgrens Enke, vinfirma, hadde foran sitt hus, der hvor senere Hotel Phoenix kom, en stor forhave med store peoner.

Om våren og sommeren hadde vi utflukter til Lerfossen og til Fjellseter Sanatorium, gjerne med hester.

Det var badeplass i Ilsvika, men vi badet for det meste i Rotvollhavna og i Devlehavna. Der var det forbudt, men vi gikk dit likevel.

"Hjorten" var et meget fint sted den gangen. Søndag ettermiddag klokken seks var det "kaffekoncert" for familier.

Det var også varieté inne, med servering. Hver måned var det et nytt program, og det var mange kjente skuespillere som opptrådte der. Ernst Rolf hadde sin debut der, da var han visst bare atten år. Han gikk også i musikken på Rådhusplassen i Kongens gate. Det var jo alminnelig å promenere i musikken, både for unge og for eldre.

Da gikk vi fra Musikkpaviljongen til Frue Kirke.

Vi gikk også på Nordre. Det var fra klokken syv til fem på åtte! Vi måtte være hjemme presis klokken åtte! I musikken gikk vi også på søndager, men ikke på Nordre.

Sirkus Norbeck var på Museumsplass. Jeg kan også huske Sirkus Madigan. Kinoer var det flere av. Biografteatret var i Nidaros Avholdsforening, der hvor Gamle Trondhjem kom senere. Kinografen var i det høye Munkenbygget. Og Kosmorama, som eides av Krausslich, var i Nordre gate 1, der hvor Adresseavisen kom senere. Kinoer var det også i Trønderheimen i Prinsens gate, og i Stoppenbrinckgården vest for Grand Hotel, der hvor Folkets Hus og Kino Sentrum kom siden. I Arbeiderforeningen var det også kino. Dessuten var det fint teater der, og mange store flotte basarer var det også!

Før trikken kom i 1901 var det hesteomnibus. Jeg husker den hadde stoppested utenfor Lynggården hvor kjøpmann Lyng hadde sin store manufakktur- og hvitevareforretning. Det var på nord-vestre hjørne av Olav Trygvasons gate og Jomfrugaten.

Jeg kan huske at politiet tok med seg "fullkallan" til "Råsstua" som den kaltes. Den lå oppe i Munkegaten der hvor Tinghuset er nå. Det var bestandig en hale av nyssgjerrige guttunger som fulgte etter, nesten helt inn, for å se "fullkallan" bli lempet inn.

Da Kroningen var i Trondhjem i 1906 var jeg med ut for å se når Kongeparet skulle kjøre ut fra Stiftsgården, og jeg fikk heldigvis se både Kongen og Dronningen! Jeg kan huske at Dronningen var helt blek i ansiktet. Vi trodde hun var redd, for Kongen av Portugal var blitt drept uken før. Jeg tror han ble skutt. – Jeg husker så godt hvor blek hun virket mot det røde håret! – De satt inne i en glassvogn så vi kunne se dem helt tydelig.

Hver åttende dag gikk det folk gjennom gatene med kunstige blomsterbuketter. Det var emigranter som skulle reise med båt til Amerika og feiret avskjeden på den måten.

Etter artium måtte jentene ut i jobb. Jeg fikk en elevstilling ved Folkebiblioteket. Siden fikk jeg videreutdannelse ved Universitetet i New York og ble bibliotekar. Jeg tok også bibliotekskole i U.S.A. I Frankrike var jeg også en tid.

Siden arbeidet jeg på bibliotekfilialen på Lademoen. Det var nå ikke alle unger som var så veloppdragne. Det hendte jeg fikk høre:
– ”Hold kjæften, di krokkodill!” Og:
– ”No kjæm kjærringa!” Jeg var visst Kjærringa på Biblioteket! – Det var alltid mange unger der, men jeg vet ikke riktig om de kom for å lese eller låne bøker, eller om de kom for å ha et sted å møtes.

Langt senere, i 1941, ble jeg ansatt ved Videnskabsselskabets Bibliotek og overtok bildesamlingen. Men det hører jo ikke med til riktig "Gamle dager"!