Internt referansenummer: 16.04.2011 – BOK
Kilde:
Grensebeboerne
Av Thor Krog
Klikk her for å lese forordet til boka

Det var en epoke i skogbrukets historie da løvskogen ble svært lite verdsatt. Det var ikke lønnsomt å drive løvskogbruk. Disse treslag måtte derfor bekjempes med alle midler, mente mange. Helst skulle en fly over og sprøyte store områder, dette med den hensikt å drepe alt løv. I Skogeierforeningen brukte vi ikke fly på den tiden da jeg arbeidet der, men vi hadde mange mann til å hugge eller skjære ned løvtrær og busker.

En av dem som holdt på med dette arbeidet, var Olav Bakke. Han bodde på en ensom plass langt inne i skogen mot svenskegrensa. Plassen het Styggemyr, og mannen ble derfor til daglig kalt «Styggemyr’n». Jeg var med Styggemyr’n en dag for å kontrollere arbeidet hans. Da fikk jeg se ei bjørk som sto igjen ved en skogssti. «Hvorfor har du ikke hugget denne?» spurte jeg. »For den skal stå der,» svarte han. Hvorfor i all verden skulle den stå? Styggemyr’n var stille et øyeblikk, men så svarte han: «For her fant jeg ho mor.» Og han fortsatte: «Ho mor gikk over skogen og rodde over Stora Lee til Otteid for å handle. En gang kom ho ikke igjen. Her fant jeg henne. Ved den lille bjørka fant jeg henne. Ho var død og kald. Så den bjørka skal stå der.”

Vi skal se nærmere på denne mannens liv og hans meninger. Han var altså født og oppvokst på Styggemyr. Sin vesentlige skolegang fikk han på Torgrimsbo skole. Det er vel ikke alle som kjenner denne skolen. Jeg vil derfor gi en redegjørelse for dens opphav og drift. I slutten av forrige århundre hadde det foregått en sentralisering av skolekretsene i Øymark. Østebo og Eng var da slått sammen til Buer krets. Skolestua på Østebo ble således ledig. Den ble flyttet til Torgrimsbo i året 1896 og var i bruk til 1946. Men den ligger der fremdeles. Helt ensomt ligger huset der, ved Torgrimsbotjernet. Hit kom ungene ruslende på skogsstier fra småbruk og skogsarbeiderhjem der ute. De gikk på skolen hver dag i en uke, for så å ta fri i tre uker. Det var ikke all verden de kunne lære på disse 12 ukene i året, men det er utrolig hva de lærte. Særlig av bibelhistorie og na-turkunnskap. Lærerne hadde også en stri tørn. Det var langt til nærmeste bilvei. De måtte gå hit ut, og ligge her ute den uka skolen varte. Denne oppgaven ble delt mellom lærerne på Ørje og Søgård skoler.

Etter endt skolegang var det et hardt yrke som ventet Olav, nemlig skogsarbeideryrket. Han hadde tilsynelatende ingen interesse for politikk. Tross i dette meldte han seg som frivillig til Den norske legion for å slåss sammen med tyskerne. Hvorfor? kan man spørre. Så han det som den eneste mulighet for å komme seg ut i verden?

Olav ble sendt til Tyskland for opplæring. Denne opplæringen besto mye av hardt slit, og lite mat. Dette var ikke så ukjente begreper for en skogsarbeider. Olav greide seg bra. Han ble sendt til fronten ved Leningrad. Her ble det vekselsvis harde kamper og kjedsommelig ventetid.

En av hans kamerater har skrevet i sin dagbok der borte fra:

«Vi lå i en gammel smie og ventet. Da var det en tysk soldat som kom til å si at nordmennene var feige. «Jeg skal vise dere at vi ikke er feige.» sa Olav. Han la en dynamittpatron på ambolten og løftet slegga. Tyskeren spratt vekk, og Olav slo til. Hele taket på den lille smia lettet, og Olav kom på sykehus. Men der ble han ikke lenge. Han kom snart ut og til nye kamper. Han ble såret igjen. Ei geværkule gikk inn i nesetippen hans og kom ut i nakken. Han ble sendt på sykehus i Kunigsberg. Her var det en offiser som kom bort til ham og spurte: «Du vil vel reise hjem til Norge nå, Bakke?» «Nei,» svarte Olav, «nå vil jeg bli frisk så fort som mulig, og så på’n igjen!» For dette svaret fikk Olav to flasker brennevin som belønning. Men han drakk svært lite på det tidspunktet, så det kom mest hans kamerater til gode.»

Olav ble snart frisk. Han ble på ny sendt til fronten. Denne gangen bar det til fronten øst for Finland. Dette ble den hardeste tiden i Olavs krigstjeneste. Tyskernes overlegenhet var slutt.

Russerne stormet nå fram, og nordmennen sammen med tyskerne trakk seg raskt tilbake. De kom til den finske grense. Nå begynte finnene å skyte på dem. Kulene suste forbi, både forfra og bakfra. Dette måtte være en forsmak på helvete. Skjønte de ikke forskjell på tyskere/nordmenn og russere? Eller var de så forbitret på tyskerne, som de mente hadde sveket dem ved at de nå ikke greide å slå russerne? Nå hadde Olav blitt syk også. Han hadde fått pleuritt. Feberen økte og kreftene minket for hver dag. Han greide ikke lenger å følge med i den raske tilbaketrekningen. Han så sine kamerater forsvinne der framme. Han kom forbi en låve. Her gikk han inn og grov seg ned i høyet. Han var slapp og utslitt, og han syntes han hadde det godt der. Her ville han hvile, og her ville han dø, — i fred. Men plutselig våknet han opp. Der sto det to tyske sanitetssoldater. De tok ham med seg og sendte ham i ambulanse til Narvik. Her ble han liggende lenge, og kom ikke mer i kamphand-linger.

Men da tyskerne hadde kapitulert, ble Olav stilt for retten. Han skulle dømmes for landssvik. Spenningen lå i luften. Muligheten for dødsdom lå der. I retten ble Olav spurt: om en lignende situasjon meldte seg, ville han vel ikke gjøre slik igjen? Svaret kom raskt og bestemt: «Sjøl om jeg får langt, hvitt skjegg og går med kjepp, så jaggu skal jeg være med lell!» Dommen ble fem års straffarbeid.

Etter at straffen var sonet, vendte Olav tilbake til Styggemyr. Der bodde han alene. Det måtte bli ensomt, skulle en tro. Nei, Olav hadde dyrene som sine venner. Kattene gikk ut og inn som de ville. Gjennom et hull ved siden av brannmuren kom de smygende. De gikk bort til Olav og koste ham på leggene. Da tok han dem i nakkeskinnet, løftet dem opp i ansiktshøyde og ristet dem. «Nå ser jeg tusen små neser,» sa han. Så slapp han dem ned igjen. De fortsatte å male og kose leggene hans. «Skal du se på ormene mine?» kunne Olav spørre. Så bar det ut til ei steinrøys borterst på tunet. Der kunne det ligge 3-4 huggormer og kose seg i solen. Ekle var de. Men du måtte ikke gjøre dem noe. Da kunne du like gjerne begå selvmord, ville jeg tro.

Olav hadde levd en gang før, mente han. Han hadde ikke vært i Paris. Heller ikke hadde han vært i Hollywood. Nei, han hadde vært i Bosnås i Sverige. Der hadde han vært muldvarp, eller «møllvann» som han sa. Han kjente så godt igjen «hølene» i veikanten der inne.

Olav ble ingen gammel mann. Han hadde levd et hardt liv, og døde alt for tidlig. Jeg savner ham. Han hadde nemlig vært svært lite påvirket av massemedier og hadde av den grunn ikke blitt helt lik alle andre.