Internt referansenummer: 02.11.10 – A
Kilde:
Fortell Såmund- fortell mer
Sagn, folkelivs- og bjørneskildringer fra Utkant-Norge
Av: BENGT-ARNE RØINE
Såmund Aasen til minne
OSLO 1979 GRØNDAHL & SØN FORLAG AS
ISBN 82-504-0360-6
(Klikk her for å lese ”Forordet”)
(Klikk her for å se bilder av Såmund Aasen)

Olav Olveson Tverstøyl – bjønnekongen

Mikkjel Fønhus kom på ski fra Bø i Telemark en kald vinterdag i 1920-årene. Han skulle til Øy på Åmli i Aust-Agder for å besøke den navngjetne bjønnejegeren Olav Tverstøyl, hvis rykte var gått som en løpeild over hele Vest-Telemark, Agder, Setesdalen, Åseral og Sirdalsheiene, ja helt til Stavanger, Rauland og Lysefjorden.

Mikkjel var trøtt og sulten. Små istapper hang i luekanten. Han spente av seg skiene og satte dem opp mot husveggen der Tverstøyl bodde. Dikteren stampet av seg snøen på dørhella, banket på og lyttet. Så steg han inn med ryggsekken hengende løst over den ene skulderen.

Mikkjel Fønhus kom til Olav Tverstøyl for å få eneretten og tillatelsen til å skrive om hans storslagne bjønne- og jaktopplevelser.

— Tenk for en enestående bok det kan bli, sa Fønhus og gikk bort til peisvarmen.

Men den boka ble aldri skrevet av villmarksdikteren. Tverstøyls munn var lukket med syv segl, og den gangen dro Mikkjel hjem uten glede. Han var tung i siget og gremmet seg. Vegen til Bø var styggelig lang.

Det tuslet en kar med ei øks oppe i tømmerskogen i den ensomme Fellegrenda da Fønhus strøk hjemover. Det var Såmund, og han var godvenn med Tverstøyl’en. De var ofte i lag, og det var han Såmund fra plassen Aasen som skulle få lytte til alle de fantastiske opplevelsene som Olav Tverstøyl hadde å fortelle om. Enkelte opplevelser delte de på. Ennå går det frasagn om han Olav, storjegeren som felte 96 bjørner, 150 elger og utallige gauper, rever, harer, mår og storfugl, før han døde i Arendal i 1938, 93 år gammel.

— Olav ble født i ei snøfonn nær Kleivene ved hjemstedet på Åmli i 1845 og ble båret dampende til gårds i et teppe. Det sies at han hadde bamseblod i årene, og det sto glans og ry av hans jaktferder rundt i landet.

Det er Såmund, storjegerens venn gjennom mange år som forteller dette.

– Jeg har lenge innsett verdien av at disse historiene måtte komme i bokform. Jeg var ofte sammen med Olav da han bodde på Øy. Han fortalte villig om sine jaktferder. Nå skal vi merke oss at til og med Thorleif Bache, som skrev «Flyjagten», — av mange ansett som bibelen i norsk jakthistorie — sa at han manglet biografiske opplysninger om Olav. Jeg kjenner årsaken, men skal ikke komme nærmere inn på den. Derimot har Mikkjel Skjevrak skrevet ned sine minner og enkelte opplevelser han hadde med Olav, som da var en gammel mann. Per Hohle har også skrevet om Tverstøyl, bl.a. i boka «Storjegere». Og jeg vil nevne at i «Bamse Brakar», skriver Edvard Elsrud følgende: «Olav Tverstøyl spiste ikke bjønnekjøtt selv. Han likte det ikke. Han var heller ikke glad i bjørnen — noe forfatteren Mikkjel Fønhus fikk erfare da han tenkte å skrive en bok om storjegeren. Karene hadde så vidt forskjellig syn på bamsen at det ikke blei noen bok.»

Men jeg har noen personlige minner om Olav og hans opplevelser, slik han sjøl beskrev dem.

Såmund sitter og tukler med krokkjeppen, kryper godt inn i jakka og fortsetter sin fortelling:

– En gang Salve Felle og jeg hogg tømmer ved Drangane i Bjønnegrånstykket, gikk vi ned til vannet for å prøve fisken. Om kvelden satt vi i ei gammel mosegrodd koie og stekte fangsten over glørne. Da kom Olav og en slektning av ham støvlende inn, skjenket opp et par kopper gloheit kaffe og slengte seg ned på brisken. Olav begynte å fortelle om jaktopplevelsene sine. Han brukte ikke store ord, men snakket levende og sannferdig, og det fantes utallige bevis på hans skytterferdigheter. Olav var en mester i ord og gjerning. Timene gikk, parafinlampen funklet over lafteveggene. Vi satt med øra på skaft. Natta gikk uten at noen tok en blund.

Siste gang Olav dro på bjønnejakt, var han 78 år gammel. Jeg hadde følge med ham på toget fra Øy til Treungen. Da viste han meg den ettertraktede bjønnebørsa si, som så mange navnkundige personer har kjempet for å få se et glimt av. I kolben hadde han skåret et merke for hvert bjønnefall, og han viste meg skrammene etter bamseklør på våpenet.

Sammen med en jaktkamerat overnatta Olav i Tveit-sund på denne turen. Neste morgen dro de med dampskipet «Dølen», antakelig til Fjone, Horgevika, der Olav til sammen skaut ni bjønner i sine leveår. Den siste jakta gikk til en støl nær Grythei i Fyresdal. Olav var fortsatt sprek som en bjønn, og yngre veidemenn måtte springe for å holde tritt. Olav strøk opp til Raukehedefjelli, der terrenget var så frodig om våren at bjønnen kom rekende helt fra Skafsåheiene for å ete.

På heia mellom Nisser og Fyresdal finnes flere kjente bjønnereksler. I de traktene hadde Olav løsnet mange velrettede skudd.

I Fyresdal var det mest på Naper han gikk på sporet. Den gang var Augun grunneier. I begynnelsen mistenkte han Olav for tyvfiske i vannet, og ga ham derfor hverken hus eller mat. Olav måtte reise til Sameviki, ca. syv kilometer unna. Men så en gang kom Olav ned mot stølen Søe. Da hørte han juringen rope om hjelp, fordi en slagbjørn skulle til å ta den gildeste kua til Augun på Naper. Olav slapp hunden Storm, som dreiv villdyret på flukt, og kua ble berget. Olav greide ikke å skyte binna, men de to ungene hennes, som var jaget opp i et tre, ble et lett bytte for jegeren. Etter den dagen fikk Olav både kost og losji på Naper så lenge han ville.

Olav fortalte meg at han kjøpte den prektige jakthunden «Storm I» av Lappe-Nils, som gjette rein i Bykleheiene. Da Olav kom ut på heia, gjømte han børsa si bak et kratt og noen steiner, for å skjule at han var jeger. Stedet lå langt unna plassen der lappen bodde. Olav trasket videre og fant lappekaren, som uten å hilse, spurte: — Hvorfor la du ei haneløs børse bakom steinen? Olav ble redd, ettersom mannen umulig kunne ha sett det. Han trodde gjeterfanten var stinn av trollskap, puttet femti kroner i brøstlomma hans, tok hunden og stakk så fort beina kunne bære.

Storm var en krysning mellom russisk ulvehund og finnehund, med fremragende bjønneteft. Sammen med Olav la den ned mange skabjønner.

Etter noen år kom en reisende kar som kaltes KruttHornfaten, eller Bikkje-Johan hjem til Olav på Tverstøyl. Han stjal Storm og flyktet. Men Olav satte etter og gikk seg styggelig forbannet. Han nådde fanten igjen, og smelte til ham så han drøss i bakken. Sammen med Storm dro han tilbake til Tverstøylgården, mens sinnet sloknet i ham.

Men Storm endte sine dager med å henge seg. Det hendte slik at den sto bundet på låven. Rastløs og urolig som den var, hoppet hunden gjennom en glugge og ble hengende etter bandet i løse lufta. — Da fekk je’ sorg å bære, sa Olav.

I ungdomsåra jaktet Olav uten hund. Den første fikk han av verkseier Nicolai Aall på Nes Verk. Siden, da Olav var blitt en gammel mann, fikk han også en flott rifle som takk for godt vennskap.

En annen av de mest vidkjente hundene som Olav eide i sine storhetsår var Valdus, et umåtelig jaktdyr, som kom fra Finland, og tilhørte den karelske bjønnehundstammen. Da Valdus var valp, ble den solgt av ei russisk jente for en krone. Sorenskriver P. N. Hammer i Nedenes kjøpte Valdus som toåring, men ved et tilfelle angrep hunden ham. Olav hjalp den arme skriveren og fikk overta Valdus. Den ble regnet for å være mannevond. Olav ble venn med dyret, og snart utmerket hunden seg som en av de beste bjønnedrivere på den tida. For Valdus felte Olav sine fleste bamser. En gang ble hunden sjøl tatt for å være bjønn, da en jeger skaut halen av den.

Det gikk bud og kom bønnebrev etter Olav fra alle steder der slagbjørn herjet med bufeet. Hans overlegne kjennskap til ulike terreng er enestående i norsk jakthistorie, og hans sjeldne organisasjonsevne og dyrekunnskap gjorde ham til en av de største jegere Norge har fostret i den seinere jaktepoke. Bjønnestammen var allerede redusert på hans tid. Like fullt skjøt han ved et tilfelle seks slagbjørner på to dager — dyr som altså gjorde skade på folk og fe. Olav var en av de svært få storjegere i Norge som felte over hundre bjørner. Han førte egne jaktjournaler. Hans samlede bjørnetall på 96 omfatter bare de dyrene som ble fraktet til bygda og ikke de som stakk til skogs med kula i kroppen og gjømte seg der i påvente av døden. Slike ting hendte dessverre ganske ofte under flintlåsbørsas tid her i Norge. — I april 1904 skjøt Olav sin siste bjørn.

Olav levde opp med en munnladningsrifle. Fjorten år gammel felte han sin bjørn nummer en. Det var på «skott-gamp åte». Senere brukte han kammerladningsrifle, Remington tennstempel og Krag Jørgensen. På eldre dager likte han best å holde i flintlåsbørsa etter Ole Johnsen Eppeland. Det vakte minnene fra veidemarkene. Da Nordahl Rolfsen skrev leseboka for folkeskolen, mente han at Olav måtte komme med i et kapitel. Men den vidfarende bjønneveideren hadde en annen oppfatning. I de bjønneharde åra, da Olav sto i sin manndoms kraft, med sikkert skudd, mottok han 35 kroner for bjønnefellen, og 20 kroner i skuddpremie, og litt mer hvis dyret var felt i nærheten av fjøs og støl. Kjøttet og flesket var lite ettertraktet.

I Naurak, Longerak, Sirdalsheiene, Bygland, Skrubbedalen og Fyresdal hvisker ennå skogene:

Fødd under open himmel
Burte ved Tverstøykleiv,
mora frå vertskapsstevne,
bråsnart på heimveg sveiv
der du i kalde haustluft
anda dei fyrste drag,
liksom ei livsinnvarsling;
hardhaus fødd i dag.

Dette verset skrev sambygdingen Anund Eppeland til Olav på hans nittiårsdag.

I «Storjegere» skriver Per Hohle: «Neppe noen annen norsk bjørnejeger har skutt så mange bjørner på så kort tid som Olav gjorde». Og dette er sanne ord, sier Såmund, og fortsetter:

— Olav fortalte meg at han skaut hele nitten bjørner i Nissedal, og tjuesju på sine hjemtrakter. Jeg sa at han egentlig ikke hadde fått så stor takk som han fortjente, etter å ha felt så mange skabjønner for buskapseierne. Dette svarte han ikke på. Egentlig følte Olav seg hevngjerrig på bjørnestammen, noe som satt i ham fra barneåra.

Et år hadde søstera mi og jeg lyst til å gå fra Valle i Setesdal over fjellet til Stavanger. Olav anbefalte oss den ruten og ga oss navn på setrer og jakthytter som vi kunne overnatte i. Vi ville fortsette til Rauland og være med på reinsjakta hos en kar som Olav kjente. Alltid var Tverstøyl’en hjelpsom og delte villig med deg av sin erfaring og store naturkjennskap.

De beste og rikeste bjønnetraktene Olav kjente til var Grytedalen, Øverst i Tørrdal og Lysedalen ved Stavangerfjorden. Derfor snakket han gjerne om disse traktene.

Skipsreder Leiv Gundersen, opprinnelig fra Nissedal, og Olav var på jakttur inn mot Hegefjell engang, og var kommet fram til ødeplassen Horgevika på vestsida av Nisser, der de skulle overnatte. Ut på seinkvelden var det ennå lyst, og Olav tok en tur med hunden opp i ha for å se etter bjønnespor. Der fikk hunden teft. Losen gikk att og fram i ha og opp mot toppen av Hegefjell. Olav tog til beins i brattlendet for å nå dit før hunden og bjørnen. Han var jo uvanlig rask og sprek, særlig i villfjell, og fortalte ofte at han hadde så lett pust. Med sitt kjennskap til dyras vaner og instinkt, beregnet han så oppgjøret mellom jeger og vilt.

Olav nærmet seg toppen, men mørket og tåka kom drivende. Han stanset og lyttet på en avsats. Da han sto der og speidet, kom bjønnen som et skudd ut fra tåkehavet rett mot ham. Tankene jog som et lyn gjennom Olav. Skulle han skyte eller hoppe ned på en annen avsats? Han skaut. Bamsen døde momentant Olav fikk hunden i band og dro ned til ødeplassen.

Neste morgen klatret de opp for å hente bjønnen. Været var godt. Da de kom fram gransket Olav terren get og oppdaget at den avsatsen som han kvelden føre hadde tenkt å hoppe ned på, bare besto av noen forkrøplede bjørker, som klorte seg fast i en sprekk. Hadde han hoppet, ville det blitt et fritt fall på 300 meter: Dette synet glømte han aldri. Olav fortalte at knea skalv så han måtte sette seg.

I Horgevikatrakten var det et typisk bjønnestrøk. Ja, en kan regne med at etter hele fjellvidda mellom Fyresdal, Vrådal, Nissedal og Treungen rekte bjønneflokker fram til 1910-1920-åra.

Når Leiv Gundersen og Olav kom fra sine jaktferder i Horgevika, dro de bjønnene ned til stranda og tente bål, slik at dampbåten Dølen fikk et signal og la ut fra Vrådal for å frakte dem til Tveitsund.

Hvor mange bjønner Olav skaut i trakten mellom Nisser og Fyresdal, vet jeg ikke, sier Såmund. — Men det var mange. Sikkert sju, åtte dyr.

Ovenfor Naurak-gårdene, som nå er nedlagt, skaut Olav en kjempebamse. Han lånte hest og slede av Naurakfolket og fraktet dyret ned til brygga. Så ble det som vanlig signalisert etter Dølen. Atter gikk ferden til Tveitsund, der ryktet om ruggen ble spredd som ild i tørrgras. «Kanskje den største Tverstøyl’en noen gang har felt,» sa folkesnakket.

Olav ropte til hopen i Tveitsund: — Den som kan løfte bamsen, skal få den gratis.

Det gikk en mumling fra munn til munn. Spenningen steg. Åsmund Heimdal fra den kjente kjempeslekta på Vestigard Felle ble budsent. Olav sa at han ble fælen da kjempa tok tak, og folk holdt pusten. Men bjønnen fikk han ikke opp i armene. « Jernbjønnen», som Olav skaut i Sirdalsheiene, var imidlertid hans aller største bragd. Over tre hundre kilo veide den — da fellen var flådd av.

– En vårdag med sol og flekksnø over Sirdalsheiene, gikk Olav på ski langs ei myr. Han var på bjønnespor med børsa i armkroken og dreiv mot nordenden, der det ligger et snaufjell med avsatser. Utover myra sildret gult vårvann, og sola varmet mot fjellet. Han tok seg fram i snøhellingene, stille og forsiktig. Plutselig så han to bjørner foran seg og skaut den ene. Den andre reiste seg på bakbeina og skulle hoppe opp på ei fjellhylle for å komme i bedre posisjon. Olav siktet og skaut, men fikk et utslag av kolben mot tinningen. Han stupte sanselaus ned i snøen med skiene på beina.

Siden fortalte han at noe liknende aldri hadde skjedd, hverken før eller siden, bestandig var han stø på handa. I farten hadde vel kolben ikke vært helt inntil skulderen. Olav husket ikke hvor lenge han lå i snøen. Da han klarnet, ladet han og glodde etter bjønnen, men den var borte. Han spente av seg skia og krabbet opp i heia, mens hodet verket styggelig. Tverstøyl’en var likevel skråsikker på å finne bjønnen. Omsider oppdaget han dyret som lå inntil ei fjellufse et stykke unna. Såret bjønn som går til angrep, er jegerens visse død, hvis han ikke er en mester med børsa. Da Olav kom fram, så han at kula satt der den skulle, dyret var dødt. På nytt hadde Tverstøyl’en seiret i kampen mellom børse og bjønnelabb.

En gang Olav var på takst over en gård i Ytre Åmli, sto Valdus bundet hjemme på Tverstøyl. Men det glefsende dyret klarte å slite seg og stakk til skogs. Nede i bygda hørte folk at bjønnehunden gikk på los. Da tok en skolelærer som hadde sykkel — det var sjelden i dentida — og tråkket alt han orket ut til Olav. Pustlaus og blå over snippen fortalte han om losen. Men Olav kunne ikke reise før neste dag, da takstfolka ble ferdig med sitt.

I grålysningen neste morgen strøk Olav avsted med børsa og litt mat i skreppa. Over Kallingsheias største topper og fjellrygger lyttet han etter Valdus. Alt var stille. Bare villskogen suste nedenfor. Etter en lang dag kom nattemørket sigende. Olav la på hjemvei for å. se om hunden var kommet til gårds.

Den tredje dagen kom Valdus rekende til Tverstøyl. Den var utsultet og kunne nesten ikke gå. Seinere fikk Olav høre at den hadde drevet bamsen til Mjåvasstøyl. Der sto en. gammel mann og hogg ved. Da bjønnen fôr forbi, mistet han øksa og gjømte seg bak vedhaugen. Hunden gjødde mot gamlingen, liksom for å få hjelp, men uten resultat. Gammel’n sto bare og glodde med sine tinntallerkener. Jakten fortsatte.

— Jeg tror at samme hunden kom drivende med en bjønn hit til Felle ei mørk høstnatt. Losen stanset nede i Dukeheia, der skolehuset står nå. Hunden holdt bamsen der utover natta. Felle-folket snakket om å lade munnladningene ekstra godt og gå ned for å skyte. De skjønte at Tverstøylhunden gikk løs. Men ingen våget å gi seg i kast med bamsen.

Den gangen var Olav med skogeier Smith på elgjakt i Spjotvasslia. Der hadde Valdus oppført seg merkelig, den var stri å holde, rente att og fram og trakk lenger inn i lia. Smith lurte på dette. — Er det elg? spurte han. — Nei, bjønn, svarte Olav. Smith maste om at han skulle sleppe hunden, men Olav ville følge den etter bandet til han fikk mer oversikt og gjort seg opp en mening. Smith maste uavlatelig. Olav slapp hunden. Snart skjønte han at bjønnen og hunden var på vei ut av ha mot Ljosvatten. — Nå får du greie deg sjøl, Smith. Jeg må følge etter, sa Olav og strøk avsted.

Ettersom Olav fortalte sprang han helt til Bråvatna uten å komme på sporet. Omsider gikk han tilbake til Spjotvasshytta, trøtt og lei.

Ja, slikt kunne også hende for den mektige Olav. Fra Brå var vegen kort til Felle. Hvis han hadde dratt i den leia, ville han ha møtt bjønnen. Valdus ga seg aldri når den var i kamp med bamsen. I både tre og fire døgn fulgte den sporet og vaklet til slutt av utmattelse. Slik var hunden lik sin herre. De svorne jaktkameratene kjente samhørighet.

Ja, disse og flere spennende opplevelser, fortalte Olav om da jeg var sammen med ham og praten gikk om jakt, fiske og fangst.

En gang spurte jeg ham om vi skulle ta en jakttur til de ensomme Uvdalstraktene her ute, for jeg visste om bjørnespor og at bamsen vagget rundt der ute i ødemarka. Jo, det var greit. Men først ønsket han å granske terrenget mer inngående, for å få vite om bjørnen virkelig holdt til i et av de gamle hiene. Olav var da åtti år. — Je’ ha so lett for å gange, sa han. Dette skulle ha blitt hans siste ferd som veidemann, men han var redd for å fryse, og det var kaldt i Uvdalstraktene etter solefallet. Så det ble aldri noe av den turen før vinteren kom.

Neste år ble turen aldri nevnt, for da var Olav begynt å fryse om sommeren også.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *