Internt referansenummer: 02.11.10 – A
Kilde:
Fortell Såmund- fortell mer
Sagn, folkelivs- og bjørneskildringer fra Utkant-Norge
Av: BENGT-ARNE RØINE
Såmund Aasen til minne
OSLO 1979 GRØNDAHL & SØN FORLAG AS
ISBN 82-504-0360-6
(Klikk her for å lese ”Forordet”)
(Klikk her for å se bilder av Såmund Aasen)

Olavsrommet på gården Innjordet

En kjølig dag med sol og regn.

Ferden går med bil fra Vest-Telemark til Aust-Agder. Såmund har krokkjeppen i neven. Han ser på landskapet — skogene, åkrene, og Nidelven. Her og der renner den inntil asfaltvegen.

Omlag tolv kilometer vest for Åmli, i nærheten av Dølemo, ligger gården Innjordet. Eneste gangvegen dit går over en gyngende hengebru med værslitte planker. Under siger elva stille og vakker.

Såmund har kommet seg over på motsatte landet. Han rusler på den grasgrodde vegen opp til gården på haugene. Så er han framme.

Dette er Innjordet — en naturperle. Her levde Olav Tverstøyl sine siste år. Nå lever hans søstersønn og nærmeste gjenlevende slektning her. Gjermund Seldal, heter han. Allerede som gutt fulgte han sin mektige onkel på jakt. Nå er den spreke 83-åringen selv blitt en av de navngjetne jegere i vår tid. Han er den siste som forvalter Olavs lærdommer og bærer storjegerarven. Gjermund står på trappa og ønsker velkommen. Han er som en kubbe i svart hverdagsdress, og det går frasagn om hans jernhelse.

Dette er et møte mellom to av Norges eldste jaktveteraner. Gjermund og Såmund går inn i et av de sagnomsuste rommene i gården Innjordet — Det Røde Rommet. Her er lyset dunkelt. Møblene er trukket med dyprød plysj. I et hjørne står to utstoppede hønsehauker. Den ene — et prakteksemplar — skjøt Olav på gården Skjeggestad en vinter i 1870-årene. Veggene prydes av Gjermunds glitrende skyttermerker. På golvet foran støvlesnutene hans ligger skinnet av en elghund. Midt i mot i kroken blinker en stor messingklokke, dekorert med en steilende hest av samme metall. Dette er et minne fra kastebytte og en real hestehandel. Alle gjenstandene er overdrysset med sølvets støv.

— Olav var en ypperlig forteller. Han hadde evnen til å gjøre ordene levende ved å finne slående uttrykk, sier Gjermund. — Hvis de kunne gjengis slik han fortalte, ville det bli et verdifullt tilskudd til norsk jaktlitteratur. Derfor skal jeg nå prøve å fortelle noen hittil ukjente hendelser på det viset som Olav helst ville ha ønsket det.

Først noen ord om denne hundefellen på golvet her. Da jeg var gutt, forbød mor meg å gå på jakt om søndagene

dagene. Men da jeg så Olav stryke avsted med børsa og skreppa, ville jeg rømme etter ham. En vinterdag tok jeg geværet og gikk i sporet hans. Omsider smøg jeg langs elveisen. Hunden svinset rundt meg. Plutselig brast isen. Jeg klamret meg til ei bøyelig grein. Jeg holdt på å drukne, skreik om hjelp, men ingen hørte. Kulden lammet meg, klærne skavet mot kroppen, jeg kjente at vannmassene grep om meg. Kvisten holdt på å brekke. Hunden oppførte seg som en gal, den sprang rundt inne på stranda og klynket. Så tok den opp sporet etter Olav.

Siden fortalte Olav at ingen hund hadde manet slik på ham som denne. Han forto dyrenes språk. Hunden sto på to bein mot brøstet hans, liksom for å dytte ham tilbake.

Da Olav fant meg i råken, var jeg mer død enn levende. Hunden reddet livet mitt. Derfor skal den for alltid hvile i Det Røde Rommet her på Innjordet. Siden har jeg aldri jaktet på søndager.

Bare to forfattere kom Olav inn på livet. Først og fremst var det Mikkjel Skjevrak. Tidligere hadde han og Olav gjort en handel med ei hardingfele. Jegeren fortalte ham da noen jaktepisoder, og Skjevrak angret sterkt på at han ikke skrev ned disse fortellingene. Derfor kom han hit til Innjordet da Olav var 88 år, og spurte om et intervju med ham. Olav dro på smilet. —Et par—tre historier kan du vel få, svarte han.

Siden kom Skjevrak hit i begynnelsen av 50-tallet.

Da satt han her i tre dager, studerte Olavs jaktjournaler, gamle avisutklipp og snakket med meg. Det resulterte i ett kapitel i hans bok om bjørn og varg, som ble trykt i Kristiansand i 1953.

Da Olav bodde på Øy og dikteren Fønhus kom til ham den vinterdagen, var det ikke bare for å høre om bjørnejakt, men Fønhus var svært interessert i beverens levemåte og oppførsel. Olav gikk mye på beveren. Ved et par tilfelle fulgte dikteren med. Jeg har et fotografi fra den tiden, som Fønhus har tatt. Men beveren er mørkets dyr, derfor ble bildet utydelig. Og etter hva jeg har forstått, ble ikke Olav og Fønhus enige om formen på den planlagte boka.

– Det gildeste jeg visste var å følge den berømte Olav på jakt. Allerede i oppveksten dro jeg milevis for å møte ham.

En sommer rundt 1910 dro Olav og sønnen Olve til Øvre Skjeggestad. De skulle på fjorten dagers fisketur i den avsidesliggende Vatnedalen. Skjeggestadkona bakte og nistet dem ut på ferden. Avtalen var at jeg skulle møte Olav og Olve på Skjeggestad. Men jeg var ukjent i traktene og gikk etter en vegskisse på en papirlapp. Da det begynte å mørkne så jeg lysene på Skjeggestad og gikk dit og banket på. Bonden sa at Olav og sønnen var gått. Han fulgte meg bak uthuset og pekte opp en bratt bakke og innover de nattblå åsene. «Han er i Vatnedalen», sa han. Jeg fortsatte med ungdommelig mot, gikk i sørlig retning og kom omsider til en øde seter. Sulten gnog. Jeg var havnet på avveie. I sekken lå snøre og krok. Jeg spikket en stang, fanget grashopper og fisket i tjernet. Så tente jeg bål, stekte og åt.

Skogen var svart og djup. Papirlappen hadde jeg kastet, den var lite verd. Jeg trasket etter en slags innebygd radar, kom til et stort vann og hoiet etter Olav. Jeg beundret ham slik at jeg gikk fra all fornuftig tankegang.

Den natta hørte Olav og Olve hoingen min, men Olve mente at det var juringene fra Setedal. – – De må ikke komme hit og uroe, sa han til Olav. Derfor fikk jeg ikke svar og fortsatte til Høgli i Tovdal.

I grålysningen neste morgen dro jeg tilbake til Vatne-dalen for å leite. Da jeg endelig snublet inn i et tett furuholt, oppdaget jeg ei mosegrodd hytte. Der lå Olav og Olve på høybrisken og sov.

Været var fint. Vi fisket i syv dager og åt brødbaksten til Skjeggestadkona. De neste syv dagene gumlet vi fisk. Brødet var slutt, og vi ble slappe.

I fiskeiveren var Olav gått lens for tobakk. Han tok tollekniven og spikket gammel bark av ospestammene og tygde den. Smaken var besk og ramsterk. Men humøret blei bedre.

En dag havnet vi i dalen nedenfor Juvassknuten og oppdaget et ørnereir. Vi begynte å lage en slags trapp opp fjellveggen. Dette tok tid. Neste dag da fisken sluttet å bite, dro vi ned til dalen med ei krokstang for å fange fuglene. Men i mellomtiden hadde en fremmedkar tatt dem. Det eneste vi fant var ei krumpipe, som han hadde glømt på en stein. Da var Olav harm. Han mente at rakkeren ikke skulle ha vært så frekk å bruke trappa vår, som vi hadde strevet så mye med. Sjøl var Olav streng på jaktmoralen.

Tobakkslaus og sulten førte Olav oss til ei seter der hoggeren Olav Hola brukte å kjøre tømmer. Men han var reist. Vi tok oss inn. Sugen som få leitet Olav gjennom rommet. Han fant en kvartrull tobakk og glefset av en munnfull. Vi tok oss til rette og kokte grynsuppe. Før vi stengte døra og gikk, skrev Olav en lapp om at betaling var i vente.

Borte på stien måtte Olav brekke seg. Han mente at det var av tobakken, for han var jo nesten blitt avvent. Siden sa han: Jeg angrer at jeg ikke slutta med tobakken på den fisketuren. Noe bedre kunne ikke ha skjedd.

Jeg kom hjem til mor med fiskeskreppa dørgende full og saltet. Laken rant i hvite striper nedover buksebaken.

Enda et bevis på min store lyst til å være i lag med Olav, er den gangen jeg i ungdomsårene syklet fra Seldal ved Arendal og var nistet ut for fjorten dagers elgjakt. På sykkelramma hang geværet og bakpå sto en stappfull ryggsekk. Jeg skulle møte Olavs lag i Austnå. Vegen dit var åtte og en halv mil. Derfra startet den tre og en halv times lange vandringen over motbakker til Bastedalen mellom Tovdal og Gjøvdal. Alt dette slitet hadde jeg for å lære av hans enorme kunnskaper, og for å bære skreppa hans. Bare det var lønn for strevet.

Olav satte pris på gode jaktkamerater, og alltid lyttet de til hans råd. Men en gang ble han forbauset over en kar fra Kristiansand. De var i Vatnedalen på bjørnejakt. Olav posterte ham i et dalsøkk hvor det vokste høyt gras og bregner. — Skyt bare på bjønn, ikke andre dyr, saOlav kort. Så stakk han og slapp hunden, som snart tok ut en bamse.

Losen gikk mot karen nede i dalen. Olav ventet å høre skudd, men forgjeves. Da han kom fram til den trofaste jegeren, spurte han om hva som hadde skjedd, og fikk til svar: — Du Olav, jeg så en kjempestor hunnrev med to svarte unger som reiste gjennom graset like der borte.

Men hvorfor skaut du ikke, da mann? Det var jo en bjønn med to unger.
Å, du skjønner at graset er så høyt. En ser liksom ikke forskjell på rev og bjønn.

Men Olav sporet bamsen på nytt og felte den. — Ser du noen skilnad nå da? spurte Olav.
Begge er jo brune, sa mannen…

– Nå skal vi gå og hilse på Olav, sier Gjermund. Han viser veg opp til Olavsrommet i annen etasje, der storjegeren levde helt til han kom på sykehuset i Arendal.

Vi knirker opp trappa, og stanser i den mørke gangen foran døra. Veggene prydes av Gjermunds jakttrofeer. Til høyre henger hodet av en elg som ga 242 kg kjøtt. Til venstre hodet av en som ga 301 kg reint kjøtt. Gjermund vil ikke røpe hvor mange trollelger og annet vilt han har lagt ned. Det er anselige mengder.

– Ingen vil tro det, smiler han underfundig.

Inne i en mørk krok henger skinn av mår, bever, og grevling. I en lysstripe danser støvet. Gården Innjordet er som et jaktslott.

Gjermund åpner døra til gårdens aller helligste rom — Olavsrommet. Den særegne atmosfæren virker trollsk som et eventyr. Her er Olavs ånd i live. Nærmere en av Norges største storjegere fra gammeltida er det umulig å komme. Følelsen av at Olav sitter på sengekanten, tygger tobakk og småprater, er påfallende. Alt i rommet minner om bjørneskytteren. På veggene henger ulike bilder. Et maleri viser Olav som sitter på en skutt bjørn med børsa i nevene. Et diplom henger i glass og ramme, to kjempestore bilder av Olav og hans ruvende bytte henger over senga i gullforgylte ornamentrammer. To store rosemalte kister med Olavs navn står på golvet. Gjermund låser opp lokket og viser fram storjegerens etterlatte eiendeler, kostelige antikviteter, som utsmykkede treskåler, tiner, skrin, en praktfull treskje med dekorasjoner hengende i lenker, alt skåret i ett eneste stykke, ypperlig kunsthåndverk. En vinkaraffel av krystall fanger interesse. Den er formet som en hund. Et par blykuler, noen patronhylser og et jakthorn i messing ligger på kistebunnen.

– Her er Olavs pengebok, sier Gjermund, og veier den i neven. Olavs initialer og årstallet 1876 er sydd inn i det tykke skinnet. Det er som å holde over hundre fantastiske år i ett grep. — I denne lommeboka la onkel sine skuddpenger. Men med tanke på den store hjelpen han ga bønder og bygdefolk i de harde bjørneåra, da han berget store buskapsverdier fra slagbjørn, står ikke belønningen i forhold til innsatsen. Landsry vant han, men økonomisk fikk han lite igjen for sitt farefulle arbeid.

Gjermund går bort til det rutede vinduet som vender ned mot jordene og elva. Solgløttet forgyller veksten på. åkrene. Gården Innjordet preges av et miljø som hører 1800-tallet til. Fortsatt stryker viltet over disse markene. Gjermund tar vekk et skrin som står innerst i vindusposten. Bak er en liten glassrute tatt ut og erstattet med en pappskive med tilskåret klaff.

– Her hadde Olav sitt skyteskår, sier han. — Og her ligger jeg med børsa den dag i dag.

Det står et golvur i kroken. Gjermund åpner klokkekassa.

– Nå skal jeg vise fram mitt gjeveste eie: Forsiktig løfter han ut den landskjente bjørnebørsa etter Olav, og kjenner med fingrene over de merkene som Olav skar i kolben. Merkene viser bredden på noen av bjørnelabbene til de dyra han skjøt. Det største går nesten rundt kolben.

Gjermund leter fram en drabelig papirsekk og tømmer innholdet på Olavs gamle spisebord. Gulnede avisutklipp og fotografier, brev med sirlig håndskrift — jegeren var sjeldent skrivefør — og grå konvolutter. Dagbøker og en bunke halvt smuldrede jaktjournaler kledd med brunt papir og buntet med hyssing velter ut over kniplingsduken.

– Her er litt å kikke på, sier han. — Dette vises ikke til alle og enhver. Men siden det tjener Olavs interesser og siste ønsker, kan materialet vises ved denne anledningen — studer det nøye. Jeg tror at Fønhus ville ha likt seg godt her på Innjordet i dag.

Gjermund og Såmund rusler ut på tunet og setter seg på stabburstrappa. Husbikkja Liz følger med og svinser rundt beina til Gjermund. I pakt med gammel norsk jakttradisjon er stabbursveggene fullsatte med elgskaller og gevir, beverhaler — tenner og klør, rev- og reinsdyrskinn, ørneklør og så videre. Alle trof&ne har sin spesielle historie. Stabburet er et av de mest selsynte i sitt slag i Norge nå for tiden. Som følge av utviklingen faller også denne tradisjonen bort etter hvert som det tynnes i storjegernes rekker.

Gjermund og Såmund kommer i livlig prat om Olavs jaktopplevelser, Gjermund forteller om da Olav og hans kamerat, norsk-amerikaneren Jonson Kile, var etter bjørnen i Helvetesdalen ved plassen Åpål i Tovdal :

– Året var 1880. Olav hadde med seg en hvit bjørnehund. Den var litt feig i nærkamp, men hunden tok inn i dalen under fjellet. Etter en stund begynte den å gjø så rart. Jegerne fulgte lyden og kom til et bjørnehi. De listet seg fram med børsene klare. Plutselig og lynsnart kastet bamsen seg halvveis ut av hiet og ble truffet av to skudd. Kjempesterke Jonson Kile smøg seg bort til hiporten for å dra fram ruggen.

– Pass deg ! skrek Olav. – Den lever kanskje!

Da kastet den skadde bjørnen seg over Jonson, som ble liggende halvt inne i åpningen. Olav samlet all sin erfaring og mot. Hurtig grep han fatt i beina på kameraten, dro ham løs og skjøt bjørnen i samme sekund. Karene så at det lyste i to par bjørneøyne inne i hiet. De skjøt på direkten. Således fikk de tre bjørner i Helvetesdalen. Den natta dro de hjem over Tovdal og Årdal, for ikke å bli sett av andre bjørneskyttere.

Jonson Kile og Olav var også på jakt i Setesdalen en vår da bjønnen våknet fra dvalen. Ved Ellingtjønn-fjellet fant Olav et hi og krøp sakte inn med børsa føre. Brått merket han pusten fra bjørnekjeften tett inn på ansiktet. Han skjøt i ren refleks.

Senere fikk de tak i Osolf Knudtsen, som fraktet bamsen til bygds. Han kom forbi nede i lia med et lass kvist og vinterhøy fra stølen. Da Osolf, som var våpen-løs, først fikk høre om bjørnen, ble han redd og hogg seg en skikkelig staur som verge i nødsfall. Karene basket bjørnen ned fra fjellet, og det var et svare strev. Ut på dagen kom de fram til gården Sandnes med bamsen gjemt inne i høylasset. Folk så at bjørnelabbene stakk fram og ble aldeles fælne. Olav satt bare og smilte på sin stillferdige måte. Tydeligvis var hi-jakta ikke nedverdigende for disse storskytterne.

Jeg vil ganske kort nevne at 17. mai 1885 skjøt Olav tre bjørner på en dag mellom Mykland og Vegusdal.

– Den gang da Olav la ut på sin siste bjørnejakt, og du, Såmund, satt sammen med ham og Anders Mo på toget, skulle jeg møte dem på Tveitsund, fortsetter Gjermund. — Men jeg ble heftet. Neste natt møtte jeg dem i Horgevika. De lå i ei løe og kokte kaffe. Vi spiste litt sammen og sovnet. Om morgenen dro vi til Land-takdammen og Fjone, uten å finne bjørnespor. Olav spøkte som vanlig med gardkjerringene vi traff, og de neste dagene fartet vi rundt i Rauheddfjelli og til Naper i Fyresdal. Dette var i 20-årene, og bamsen var ikke å finne. Fortsatt var jeg stolt av å få bære skreppa til Olav.

Praten gikk fram i bygdene om at Tverstøyl’en var på sporet igjen. Vi var blitt tomme for mat, men Olav var like sprek. En kveld krøp vi inn i ei bu, der det allerede lå en fisker. Olav tok opp lommeboka, ga ham penger og ba ham løpe ned til vennen Ketil Kiland for å kjøpe mat. Karen kom tilbake med smør, brød, flesk og kaffe — og pengene. Kiland ville ikke vite av noen betaling.

I dagningen dro vi til Treungen og kom på sporet av en bjønn med skakk labb. Olav satte oss ut som poster. Bikkjene gjødde. Nå skulle han avslutte sin karriere med enda en rugg. Men det bar seg ikke slik; hundene klarte ikke å ta ut bjørnen. Sporet var for gammelt.

– Nei, jeg visste at det skulle slutte slik, sa Olav og dro skyndsomt hjem. Den siste jakta var til ende. Bjønnemarka lå tom og øde.

Det som de fleste ikke vet, er at Olav en stund før hadde vært i lag med en finnekjerring. De diskuterte og blei usams om en sak. Da stirret hun Olav hardt inn i øya og sa: — Etter denne dag skal du ikke få en bjønn mer! — Og det stemte. Olav trodde på trollskapen.

Olav var gift med Guro Aslaksdotter Skjeggedal fra Tovdal. Han ble tidlig enkemann. Sammen hadde de sønnen Olve.

Olav tilhørte den siste store bjørneepoken i Norge. Hans mest kjente bragder var: Hi-jakta, da han rullet en stor stein som dekning foran seg inn i hiet mot bjørnen, der den lå og ventet på ham. Og den gangen han hang i et tau utfor en fjellvegg og skaut mot bamsen på avsatsen under. Og sist, men ikke minst, nærkampen med en skaskutt bjønn, som han fikk dyttet utfor et stup.

Det offentlige ga ikke Olav den rettmessige heder han fortjente. Men han var ikke bitter for det. Den gamle jegeren fremhevet alltid at jaktinteressen hadde han fra sin morfar, Ole Johnsen Eppeland, og noe av det fineste han eide, var den rosemalte flintebørsa etter Ole. Han nøyde seg med den.

I papirsekken som Gjermund tømte ut over bordet lå det bl.a. et frynset avisutklipp. Det var nekrologen over Olav: «Det er et mektig skogens tre som er falt med Olav Tverstøyl. I femti år gikk han på bjørnesporet.»

– Jeg spurte Olav om det var sant at han hadde bamseblod i årene, sier Såmund. — Da myste munnladningsjegeren bort på meg og sa: — Nei, det er blått. —Han var bjønnekongen i dette århundret. Nå bør det bli reist et fint minne over Olav i hans hjembygd. Jeg mener han fortjener den æren.

Født under åpen himmel,
levde på bjørnespor,
døde som en av de største.
Far vel, Olav, farvel.

Med disse ordene forlot Såmund skogene i Aust-Agder.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *