Internt referansenummer: 13.10.09 – A

Kilde:
Hva jeg minnes…
(Erindringer II)
JOHAN STEENBERG d.e.
Jubileumsskrift
Steenberg Grafisk a.s – Drammen 1994
Klikk her for å lese ”Foreordet”.

Ole Andersen Sørum

HAN var født på Sørum i Lier men kom til Drammen som gutt. Hans egentlige hårdverk var stavskjærer, men hvor mange andre gjøremål han dyrket for nytte og hygge, vet jeg ikke. Lengst kom han kanskje som rifleskytter, idet han ble mesterskytter i den skandinaviske skytterkonkurranse i Stockholm og fikk Carl den 15.s pokal. Ole Andersen hadde efter forholdene, når jeg skrev dette, flere gullsmedbutikker, varebeholdning i sølv. Han var jæger og fisker. Til å stange ål om vinteren var det få som tuktet han Men mest populær var han hos oss gutter som skimaker. Andersens ski var dengang klassevarer. Det var sådan fin fasong på det har lavet. Når sagen stoppet, gikk han like til høvelbenken og lavet ski. Alltid i arbeide, aldri ledig.

Selv opp i årene kunde han ikke nøye sig med et arbeidsfelt. Således blev han ved bedehuset Betanias bygning vaktmester.

Ole Andersen var en skogsmandstype av disse som Asbjørnsen skildret. Han visste alt om natur, og har så i «Vintergaten» mer end vi andre kunde lære oss til i Almanakken.

En høst vi var på bekkefiske inde i Finnemarker, holdt han en ren forelesning om hvordan vinteren vilde bli. ”Snø’n kommer seint, mer så får vi til gjengjeld mye a’n ved juletider. Siden blir det bare no’ småtteri. Våren blir sein.” Alt sammen stemte det året. Om han var så heldig et andet år, vet jeg ikke. Han var helt og holdert naturmenneske. Naturen elsket han, og det var vel hans største sorg, da han ikke orket mere at gå i skauen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *