Kilde:
Kvernfjellet
Av Ingeniør P.O. Rolseth
Selbu og Tydals historielag
Oslo 1947

«No må di opp kara, suppa e kommi på stabbin,» sa «Myresen» når vi lå og suppa var ferdig.

I 1881 var jeg oppe 5 netter i trekk og kjørte heim 25 lass overstein. Vi måtte kjøre mens det var godt føre og benytte både dag og natt. Søvn ble det ikke stort av. I 1878 kjørte vi heim en kvern i mai, nede i bygda sto åkeren i brodd.

Jeg kjørte engang en kvern heim sist på føret til J. H. Lien, og som ekstrabetaling ble jeg lovet to drammer. Jeg hadde dengang en brun hest, ikke så stor, men sterk og stø på beina. Jeg satte midt nedover Fjelldalsfonna og nedi øyene med steinen som var 18 tommer gjennom auget og visstnok veide ca. 1500 kg. Jeg møtte Hoem'en. Han syntes det var svare til hest og sa:

«Jeg tenkte også på å kjøpe denne hesten en gang, men syntes den var for liten.»

Framme ved Synnåsbekken var jorda bar, men Brunen sprang med steinen i bare øra så kvern og slede hoppet over landtorva. Kveren kom fram, og Erik Kallar var med meg og fikk drammene.

Vi kjørte også med okse. Oksen dro understeinen omtrent like lett som hesten dro oversteinen.

Vi innhentet H. Lien engang han hadde kjørt gjennom isen på Krokåstjønna så vatnet sto over slede og stein. Vi spente fra oksen og gammelblakken og satte for til H. Jeg synes ennå jeg ser svartoksen da den tok i. Den la hodet på skakke så det ene hornet sto ende fram, la seg frammi selen, og H.s hest liggende flat med slede og kvern efter seg kom opp på isen i en fart.

Turen til byen med kvern kunne være riktig strevsom mangen gang. Sist på føret var det som regel at kvernene ble ferdige til å kjøres ned, og lorten gikk over meiene nede på Strinda. Vi kjørte også om Jonsvatnet for føret sin skyld.

Tross strabasene syntes jeg alt dengang var som en lek, nå gruer jeg meg bare jeg skal en tur etter høy oppi marka.