Kilde:
Kvernfjellet
Av Ingeniør P.O. Rolseth
Selbu og Tydals historielag
Oslo 1947

Ole G. Guldseth, født 1866, var dreng hos Fr. Birch omkring 1887. Han var med og kjørte kverner fra Stubben. Når føret var godt, tok det omtrent 5 timer å nå. fram til Stubben. Engang holdt det på å gå galt, sier Guldseth. Tomas Kulvik, som nettopp var konfirmert, var med og kjørte den andre hesten. På Vekta lesset vi på stokkved som vi skulle ta med til Stubben, og vi kom fram i god tid. Birchs fjellkarer, Ole og Tomas Flønesberget, Nils Flønes og Anders Roen, lesset på en 10-kvart stein til hver av oss. Neste dag skulle vi gjøre vendereis fram til Vekta og ta med ved tilbake. Det var meningen at vi skulle være en uke i fjellet og lunne steiner. Vi kom fram til Vekta, satte steinene av og lesset på ved. Så satte vi oss til å ete, og imens hadde det begynt å drive opp til uvær. To høykjørere fra Innbygda kom der, og rådde oss til å kjøre heim, men det syntes vi var ergerlig, og vi tok fatt på vegen ustover igjen. Men et godt stykke usti fjellet røk det opp en kraftig snøstorm som gjorde det umulig å fortsette. Vi velta veden av, og jeg sa til Tomas at han måtte holde kloss innpå. Sjøl lå jeg frampå meihodene for å kikke etter vegen, da hesten ikke var helt sikker til å ta den. Om en stund skulle jeg se tilbake og da var Tomas forsvunnet. Jeg snudde da hesten og kjørte tilbake og tok til å kauke uten å få noe svar. Noe spor fant jeg ikke før jeg kom tilbake til veddungen. Der fant jeg sporet som pekte rett mot nord, mot Skarvene. Heldigvis nådde jeg igjen Thomas og fikk ham på rett kjøl, men uværet var så fælt at en knapt kunne se en hestelengd fram for seg. Langt om lenge kom vi fram til kvernsteinene og fikk dem på og kom til Havernesset kl. 3 om natta. Gammel-Birchen møtte opp. Han hadde gått oppe om natta og vært svært engstelig for oss.

Guldseth var også med og kjørte kverner utover Selbusjøen og til Heimdal. Ute ved Almenningen holdt han på å skulle kjøre ned engang. Isen bugnet under sleden og langt bortover. Men det gikk da bra. De brukte ikke å repe steinene fast når de kjørte etter isen, om galt skulle hende.

På østenden av Storbrygga ved Havernesset var kvernporten hvor kvernsteinene ble finpussa. Opp fra Putten er gravd ei stor grøft opp til kvernporten og denne grøfta sto full av vatn om våren, når Selbusjøen var stor. Her ble kvernsteinene lesset i båt eller i «Telegraf»s store pram for å fraktes utover sjøen til Brøttem. En dag lastet de flere 10-kvart par i prammen som skulle slepes av «Telegraf». I lag med steinene oppi prammen var'n Bårds Renald og'n Stor-Ystynn. Straks utafor Havernesodden kom vestakuling som økte på til storm bortover til Bergsnesset. Fra Bergsnes til Fuglem fikk de vinden fra sida og trossa fra prammen til «Telegraf» rauk. Prammen tok til å drive heimover i de svære bårene. «Telegraf» (som var i rute til Brøttem) måtte snu og følge etter prammen for å forsøke å få karene fra prammen ombord. Men det viste seg å være umulig. Prammen drev og drev, og vatnet sto inn i den. Midt ut for Putten, hvor det er litt ly for odden, kom P. Birch ut i en robåt og fikk redda de to karene i prammen. Den ene kom lettvindt i båten, men den andre ble hengende etter hendene i esinga, før han ble dratt opp i båten.
Prammen drev inn til land, ble liggende hogge, og til slutt kom ei stor båre og ga den et kraftig dunk så den sprakk og ble liggende på siden. Kvernsteinene ble seinere fiska ,opp og kjørt heim.

Guldseth med flere, som den gang holdt på med fløting inne ved Flønestangen, forteller at fløterbåten med karene ombord ble slått full av vatn. Heldigvis var det inne ved land. Når båten var nede i båredalen så de ikke Strandfjellet.