Kilde:
Kvernfjellet
Av Ingeniør P.O. Rolseth
Selbu og Tydals historielag
Oslo 1947

Ole J. Mogård Kråkka,

født 1872

Ole J. Mogård Kråkka, født 1872, har arbeidet 4 år i Kallar brudd som den gang ble drevet av et selskap. Kallar brudd prosederte i 8 år med det nedenforliggende Rønsberg brudd, som ble ødelagt av vatn fra Kallar, som tapte saken.

Det var åstedssak og sorenskriveren var ustover. Han spurte en fjellkar hvor det ble av vatnet og fikk til svar:

«Som bekjent renner vatnet unna bakke, hr. sorenskriver.»

Skriveren lå i en hengekøye han hadde ratt med inn i fjellstua. Da de hadde lagt seg, kviskra en gauk av en fjelIkar:

«Ta en kniv og skjær skrivarn ned.»

«Slutthelg» sa vi en gjorde når han av en eller annen grunn reiste heim etter å ha vært bare en uke i fjellet.

Klebygger kjørte ofte kverner, som var kommet til Brøttem med «Telegraf», videre til Heimdal hvor vi lasta kverner opp på jernbanevogner som førte dem til Skansen stasjon. Vi skulle ikke laste mer enn 11 tonn pr. vogn. En gang ble det lastet mer, og da gikk vognlagrene varme på turen til byen. Fra Skansen ble de, som regel om natta, kjørt med hester til Brattøra, hvor det kunne stå flere hundre par kverner. Noen hadde stått der så lenge at de var mosegrodde.

Øver-Hoemskarene hadde ofte jobb med å kjøre kverner fra Skansen. Hestene gikk i fritida gjerne lause ute på Brattøra og beita. Når en dampbåt la til, sprang de gjerne sammen i klynge. Karene hadde losji derute i et skur som tilhørte G. Christoffersen.

Gammel-Kråkkå'n kalte de en som bodde her før meg. Han gjorde i sin tid 18 turer til Røros og solgte småkverner. Han hadde en gang en liten hest som vargene hadde bitt stykker ut av lårene på da den beita på Roltdal. På Røros var treg avsetning for kverner, og Kråkkå'n tok til å lage oppvisning med denne hesten sin. Folk stimla rundt ham for å se på dette spetaklet, og etterpå gikk handelen strykende.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *